Splinter Cell: Conviction

Jeg har aldri i-grunn likt noen av spillene i den populære «Splinter Cell»- serien. Jeg lånte «Splinter Cell: Double Agent» hos en venn av meg men spillet ble aldri noe historisk minnesmerke for meg når det gjaldt snikespill. «Metal Gear Solid»- serien har alltid vært på toppen for meg når det gjaldt snikespill. Men da jeg så den første videoen som innholdt spillbarhet fra det nylig annonserte «Splinter Cell: Conviction» ble jeg overrasket. Dette spillet er for meg. Og nå har fantomena gått i mange timer i Sam Fisher sine fotspor. Men er ventetiden vært det? Det finner du ut i denne snikende anmeldelsen.

Sam Fisher

I «Splinter Cell: Conviction» følger du for ente gang Sam Fisher. Denne gangen er Sam på et personlig oppdrag. Han jakter nemlig på morderne bak hans datter Sarah. Sam bli i tillegg forrådet av sitt eget agent firma som han selv har jobbet for kalt NSA/Third Echolon. Videre i spillet får Sam hjelp fra flere kjente og historien blir mer og mer dratt ut til det ugjenkjennelige.

Dessverre funker ikke alt. Historien blir svakere og dårligere, og det ser ut som at utviklerne hos Ubisoft ikke har mer historie å by på slik at de bare forlenger den mest mulig. Noe som slettes ikke er noe særlig bra. Og man vil i-grunn vite alt før spillet slutter.

Mye nytt

Ubisoft har lagt in en god del nytt siden «Splinter Cell: Double Agent». I «Conviction» blir vi presentert et helt nytt spillsystem kalt «Marker & Henrett». Dette er at man kan drepe opptil 4 fiender på kort tid. Men for å gjøre det må man alltid drepe en fiende med knyttnevene, altså ikke våpen. Man markerer fiendene med råde "streker" over hodet for å ta systemet i bruk. Men om fienden(e) står for langt unna eller ikke er sikteposisjon vil streken vise hvitt og ikke rødt.

Dekningssystemet er tilbake. Men nå mer polert enn før. Her brukes det samme dekningssystemet man finner i spill som «Gears of War» og «Uncharted 2: Among Thieves». Man finner seg godt tildekket, men det er alltid hodet som stikker ut, selv om fiendene ikke legger merke til det.

Våpen og variasjon

Våpen er noe som er svært viktig i «Splinter Cell: Conviction». Uten dem hadde man vært fortapt. Det finnes en god del våpentyper. Man vil finne både pistoler, maskingevær og hagler. Alle våpnene har oppgraderinger. Men de aller fleste er veldig like. Man kan velge mellom både ekstra kuler hvert magasin, lyddempere og en et par til. Men for å få oppgradert dem må man ha penger eller såkalte «Credits». Disse får man ved å gjøre forskjellige «P.E.C. Utfordringer» som å drepe X antall fiender med hodeskudd eller å forsvinne sporløst etter fiendene har oppdaget deg. Utfordringene er veldig varierte når det kommer hvor vanskelige de er. Så noen vil man bruke bare et par minutter på og andre en god del timer.

Når det gjelder variasjon av brettene i «Conviction» er de relativt gode, men utviklerne kunne godt ha ofret enda litt mer med variasjon. Man kan dra til det hvite hus og Irak. Men etter alle tidligere tredjepersonsspillene jeg har spilt som «Uncharted 2: Among Thieves» så har det ikke vært noe problem med litt sno eller tropiske brett.

Grafikk og lyd

Grafikken er veldig god i «Splinter Cell: Conviction». Man vil se dynamiske skygger, dråper av vann som sklir ned fra tak i tillegg til at lys er veldig stilig denne gangen i et «Splinter Cell»- spill. Men noe jeg synes Ubisoft kunne ha forbedret en god del i spillet må nok være ansiktsanimasjonene og detaljrasjonen i ansiktet til karakterene i «Conviction». Ansiktene ser ut som bulldoger som har fått for lite hud-/ansikts krem.

Lyden er ikke særlig storartet. Stemmeskuespillet er utrolig godt laget og man hører at skuespillerne som har stemmene til for eksempel Sam Fisher prøver så godt han kan. Når det kommer til selve musikken derimot kunne den godt ha vært bedre. Jeg føler ikke at den er noe episk eller setter følelser på karakterer eller objekter i «Conviction» noe jeg synes musikken burde skape.

Deniable Ops og flerspilleren

Flerspilleren og Deniable Ops som sistnevnte er spillets samarbeidsdel er i-grunn helt like. Det eneste som faktisk er forskjellen på dem er at i Deniable Ops spiller man kun med en kamerat over split-screen og i flerspilleren spiller man med noen over nettet. Både Deniable Ops og flerspilleren har akkurat samme moduser om leserne forstår.

Jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne her men jeg tror jeg kan starte med de forskjellige spilltypene. Det finnes opptil 6 spilltyper i «Conviction» noen av de heter infiltrasjon og jeger. Førstnevnte kan kun lastet ned fra Ubisoft sin UPlay server for en viss penge sum. Sistnevnte og de andre 4 modusene er implementert i spillet fra starten av.

Alle de 6 modusene har samme baner, men ikke samme typer spill. Noen går det ut på at du og en kamerat skal infiltrere en hel base der dere skal drepe et viss antall med fiender. En annen modus går ut på at du skal samarbeide med en venn i en slags samarbeidshistorie, en historie som er en slags før historie til enspillerdelen.

Man får også velge ut hvilke granat typer, våpen og uniformer man vil ha. Man kan i tillegg oppgradere uniformene man har med tilbehør og mer kamuflasje. Men disse oppgraderingene koster kreditt som våpen oppgraderingene som jeg har beskrevet før.

Du og den kameraten din spiller som har 2 helt forskjellige navn. Den ene heter Kestrel og den andre heter Archer og det er disse karakterene man vil spille som i alle modusene.

Konklusjon

«Splinter Cell: Conviction» er et svært godt tredjepersons skytespill. Med mange muligheter for samarbeid og veldig fin og taktisk sniking ser det veldig lyst ut for spillet. Men om man vil ha skikkelig sniking burde man se etter noe annet. For når man er oppdaget går «Splinter Cell: Conviction» fra å være et flott snikespill til et rent actionspill.

Karakteristikk:

Grafikk: 8/10.
Lyd: 7/10.
Gameplay: 9/10.
Holdbarhet: 6/10.