Guitar Hero: Van Halen

Neversoft liker å pøse på med spill, og det er ingen hemmelighet at de har gitt ut Guitar Hero: Van Halen for en liten stund siden. Er GH:VH enda et cover fylt med sur melk, eller er det verdt et halvt tusen?

Jeg gledet meg ganske mye til GH:VH kan man si. Endelig skulle jeg få en virkelig utfordring tenke jeg, og tenkte i samme slengen på all den lette DLCen som har blitt sluppet til Rock Band i det siste. Men så feil kan man ta.

Spillet handler om å treffe noter med plastinstrumenter osv, osv. og det funker nesten like godt som før. Hvorfor nesten? Jo, fordi spillet bruker samme spillmotor som Guitar Hero: Metallica, og derfor er det ingen støtte for spesiallagde band (2 gitarister og 2 trommiser eks.), samt at det ikke føles like tilfredsstillende å spille det som eks. Guitar Hero 5. Siden spillet bruker en gammel motor, er også grafikken en smule utdatert. Vekk med realistiske lyseffekter og godt gjennomførte animasjoner, og tilbake til merkelig halvt tegnefilm, halvt smårealistisk design. Van Halen er kjent for sceneshowet deres, men det er ikke mye å skryte av i spillsammenheng. Det ser stivt og tåpelig ut, samt at det ser stadig vekk ut som om David Lee Roth sjekker opp Wolfgang VanHalen (Eddies sønn) under diverse kjærlighetssanger. Nasty. Og som om ikke det var nok, så har hele gjengen det samme teite smilet i vær bidige sang! Ikke mye å skryte av på grafikkfronten.

Når det kommer til lyden i spillet er det ikke så mye å klage på. Soundtracket består av kjente og mindre kjente Van Halen-sanger, inkludert "You Really Got Me Now", "Jump", "Hot For Teacher", "Atomic Punk", "Spanish Fly", "Hang 'em High", "Romeo Delight" og "Eruption". Låtene funker greit i spillsammenheng, men de fleste av dem er ikke spesielt utfordrende. Greit, Eruption, Spanish Fly og Im The One er vanskeligere å ha med å gjøre enn en bortskjemt treåring, men resten av sangene er langt ifra supervanskelige. Noe du også burde legge merke til er mangelen på sanger ifra Hagar-perioden, så du er herved advart på det punktet. Mest positivt med andre ord, men ikke helt perfekt.

Men er det virkelig noe som trekker ned lydmessig, så er det gjesteartistene. Gjesteartistene er vist nok pekt ut av Eddies sønn, og jeg må si at gutten ikke har den beste musikksmaken i verden. Greit nok, vi har låter med Deep Purple, Queen og Lenny Kravitz, andre gamle hardrock-band, men også låter ifra Blink-128, Weezer, Jimmy Eat World og den verste låten jeg noen sinne har hørt ifra Killswitch Engange. Hva var det de tenkte på!? Og bare for å gjøre det verre er det også dårlig lydmiks på en rekke av gjesteartistenes sanger.

Så var det notekartene, ja. Her er det ganske opp og ned kan man si. Noen sanger er perfekt kartlagt, uten noen overdrivelser eller unødige trippelnoter, mens andre sanger har masse strumming og noter som er helt feilplasserte. Vist det bare var å kalibrere laggen i spillet skikkelig, så hadde alt blitt lettere, men neida. Det er vanskeligere å kalibrere en noen sinne, og jeg er sikker på at kalibreringsverktøyet ikke virker i det hele tatt. Nåja, notekartene holder seg iallefall på et akseptabelt nivå mesteparten av tiden.

Multiplayerdelen er den samme som i GH:M og GH:WT, med at alle deler på Star Power, og et felles rock-o-meter. Igjen, en bakdel med å bruke en foreldet spillmotor. Dette er nok et spill du kommet til å spille alene mesteparten av tiden, med mindre kompisene dine er hardbarkede Van Halen-fans.

Men banesåret til GH:VH er den labre holdbarheten. Med bare 28 VH-låter og 19 dårlig gjennomtenkte gjesteartistlåter er det ikke mye å spille igjennom, spesielt med tanke på at en god del av dem er ganske kjedelige å spille. Noe som også trekker ned er den meningsløse Career-moden. Det er ingen historie, ingen videoklipp av bandet og ingen motivasjon til å spille alle sangene. Det er bare en rekke sanger du må spille igjennom. Etter et par timer havnet spillet i hylla.

---

Alt i alt lukter GH:VH gammel melk. Med en gammel spillmotor, en del overdrevne notekart, helt tilfeldige gjesteartister og ingen motivasjon til å spille alle sangene ender det opp som en ganske middelmådig opplevelse. Vent til spillet blir satt ned en god del hundrelapper i pris før du går til innkjøp.

+ Morsomt i noen timer, et par dritvanskelige sanger

- Utdatert spillmotor, dårlige gjesteartist-valg, blir fort kjedelig

Grafikk: 6/10: Grafikken duger, men er langt ifra perfekt eller fin å se på.

Lyd: 8/10: Van Halen-låtene er kule å spille, mens gjesteartistenes sanger kunne de virkelig ha spart seg for.

Gameplay: 7/10: Spillet virker, men er langt ifra perfekt på noen måte.

Multiplayer: 5/10: Vist du faktisk finner noen som vil spille med deg får du servert en utdatert multiplayer-modus.

Holdbarhet: 3/10: Med veldig få sanger, og en Career-mode som ikke er stort annerledes en Quickplay, er det lite å spille på.

BESTE ØYEBLIKK: Når du greier Eruption på Expert-gitar.

VERSTE ØYEBLIKK: Når du oppdager hvor lett spillet egentlig er mesteparten av tiden.