Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Saboteur

Skrevet av: Kronoz   2010-02-16

Pandemic har levd med kniven på strupen da de laget The Saboteur, og det merkes at de ville ha spillet ut på markedet før EA dro ut pluggen helt. For Saboteur er et sammensurium av gode ideer som ikke ble helt ferdig, eller som har blitt gjort før.

Fyll, Ire og blodig hevn
Storyen i The Saboteur dreier seg om Sean Devlin (som forøvrig er basert på en virkelig sabotør, William Grover-Williams). En forfyllet Ire og mekaniker som prøver å skaffe seg en racing karriere på grensen mellom Frankrike og Tyskland. Ikke helt vellykket med andre ord, med tanke på at spillet er satt til 1940 tallet. Etter et løp havner Sean og bestekompisen, Jules, i klammerier med en Tysk nazijævel av en general med racing og tortur som fritidsaktiviteter. Jules blir drept, og Sean unnslipper og sverger en blodig hevn over alle nazister.

Nazitysklands vrede
Omtrent samtidig bryter hele nazitysklands vrede ut over Frankrike. De invaderer med tanks, fly, regelrett dumme fotsoldater, zeppelinere og det hele. Zeppelinerne er kanskje ikke helt historisk korrekte, men de gir et meget godt bilde over det okkuperte Paris.

Mørkt og dystert
Som sagt tidligere så er The Saboteur sveiset sammen av en haug ideer og elementer vi har sett før. Det okkuperte Paris er mørkt og dystert. Selv været greier nazistene å kontrollere. Etter hvert som Sean gjennomfører oppdrag for den franske resistansen så «inspirerer» han resten av befolkningen i Paris. Områdene blir lysere, får tilbake farge og nazistene mister kontrollen. Mye det samme som InFamous med andre ord.

I skyggen av Creed II
Med tanke på at Paris er en stor by, så har du en del plass å bevege deg på. Sean er en mester til å klatre, og han finner alltid veien opp en bygning, og det er en viktig egenskap i mange oppdrag. Dessverre så er det umulig å ikke sammenligne dette med Assassin's Creed II. I motsetning til Ezios flytende perfeksjonisme, så fremstår kontrollen til Seans klatring som unødvendig klumsete, uten at dette er et grep fra utviklerens side for å få opplevelsen mer realistisk.

Stille inn, støyende ut
Du kan selv velge hvordan du vil gjennomføre oppdragene, men det ender som regel opp med at du går stille inn og støyende ut, da det er det spillet ubevist legger opp til. Når du går støyende ut, så dukker det opp en rød ring på mini-mapet ditt. Du er nødt til å stikke ut av den ringen for å slippe unna etterlysningen. Greier du ikke det, så øker den radius, og nazistene setter inn større styrker mot det, blant annet de tidligere nevnte zeppelinerne. De følger deg med søkelys og dropper ned nye tropper. Dette hadde funket fint, om det ikke var for at det er omtrent identisk med det systemet som Grand Theft Auto har brukt i alle disse år.

GTA klone?
Oppdragene er også mye det samme som GTA. Du har flere forskjellige oppdragsgivere, blant annet fransk motstandsbevegelse, engelsk etterretning eller folk på svartebørsen. Noen fører deg videre i historien, andre låser opp nye og kraftigere våpen som du kan kjøpe opp på svartebørsen. Du tjener deg «contrabands» ved å fullføre oppdrag og ved å sabotere naziinstallasjoner.

Et par lyspunkt
Her fant jeg et av lyspunktene i spillet. Det var noe skummelt morsomt med å streife rundt i Paris og sprenge høytalere, vaktposter, oljedepot og radarstasjoner til svarte. Det andre lyspunktet i spillet var racing delene. De fungerte som et friskt innpust, og jeg koste meg med de. De var kanskje ikke bra nok til at det kunne ha vært et eget spill, men de fungerte nærmest perfekt som et lite avbrek fra det mørke Paris.

Konklusjon:

The Saboteur er som sagt et spill som består av gode ideer som enten er dårlig gjennomført, eller gjennomført bedre i andre spill som blant annet InFamous, GTA og Assassin's Creed II. Det virker som om spillet bare er halvferdig, og det hadde blitt bedre om de hadde hatt en liten oppussings prosses før utgivelsen, men Pandemic måtte tydeligvis ha spillet ute på markedet før de ble lagt 100% døde. Den stiliserte stilen spillet har på grafikken kunne ha fungert perfekt om de hadde hatt den tidligere nevnte oppussingen. Nå så er den bare vakker og se på, men irriterende å spille i, siden det er vanskelig å skille vegger fra punkter du kan klatre på osv. Det er også litt vanskelig å kjøre fort i de mørke gatene, a det er vanskelig å se hvor du kan kjøre. Pandemics siste farvel er greit nok, men kunne ha vært så mye bedre.

Samlet karakter: 6.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10