Little King's Story

Utvikler Rising Star prøver seg på en av de største mixene av spillsjangrer til dags. Med en klassisk soundtrack og et barnslig utrykk er det nok ikke det mest attraktive spillet for oss som er vant med GoW og lignende. Men ser man derimot litt dypere enn coveret er det mange skatter som skal graves opp.

Det er nemlig en stor del av Little Kings story. Du starter som en liten gutt ved navn Corobo (det er det offisielle navnet, du kan egentlig velge selv) som finner en krone og en stav som gjør at han kan herske over det han vil. Han har altså blitt en konge. Og som en konge har du selvfølgelig ministere. De tre som så da du fant kronen blir ministre for deg, og fungerer som blant annet rådgivere og bygningssjef. Du har ett "slott" som er cirka like stort som en liten brakke, og litt land. Men det er ikke noe for en konge som deg. Det er det ministeren "Howser" (Bowser anyone?) forteller deg. Du må erobre verden. Etter å ha skriblet ned noe på en tavle om at det er en stor verden å erobre, er du alene. Og det er nå spillet begynner.

Corobo er liten, han har et angrep, som ikke engang kan kalles et angrep, og han har tre liv. Hvert angrep fra en fiende tar 1 liv, og fiendene har vanligvis minst 10 liv. Hvordan kan da en så liten gutt komme seg ut i verden da? Han gjør det samme som så mange andre har gjort. Han bruker andre. Med bare ett lite rist på staven kommer de lydige undersåttene dine og gjør hva du vil. Vil du at de skal grave opp ett hull i bakken med bare nevene, for så å hoppe ned i det og grave videre? Kjør på! Vil du at de skal løpe mot en drage så stor at den dekker halve skjermen, selv om du vet at det blir masseslakt? Gjør hva du vil. Med ett lett trykk på A-knappen løper de lydige undersåttene dine i sin visse død om det er det du vil. De løper rett fram fra den veien der du ser mot. Det er også det største problemet i spillet ligger. Å klare å rakst sende soldater i riktig retning, samtidig som du passer på at de som står i rekker bak deg ikke detter utenfor kanter eller i fienders angrep. Om bare Rising Star hadde tatt seg tid til å legge til pointer controls. Men generelt fungerer det hele veldig bra og at de har klart å la deg kontrollere opp til 32 individuelle soldater med forskjellige yrker og oppgaver, samtidig som du passer på å ikke dø selv, er veldig godt utført.

Som nevnt tidligere er det du som er under kontroll. Og i ett hvert kongedømme (diktatur) er det forskjellige oppgaver på hver innbygger. Du har krigerne, byeskytterne og magikerne som hovedsakelig er de offensive innbyggerne, mens du har for eksempel snekkeren, bonden og trehoggeren som alle har en spesialitet når du skal ut å finne skatter. Det hele er utført ved å la deg bygge forskjellige bygg, alt fra vanlige hus for flere innbyggere til Soldattreningsleirer, for å få tak i penger til disse går du ut på skattejakt for å finne skatter eller å drepe en viss fiende. Når du føler du har en god hær tar går du ut av kongedømmet på jakt etter ledere fra andre kongedømmer. Og her er det spillet skinner. Når du møter en ny konge er alt perfekt. Det er nesten ingen av kongene som er vanlige kamper. Alt fra pinball til quiz står på reportoaret og alle er veldig, veldig humoristiske og parodiske.

Men skal du se på det største høydepunktet med spillet skal du ikke se langt. Jeg personlig hører kun på hard til metall, veldig hard rock, men når du hører Mozarts mest kjente verk, perfekt gjengitt og med tempo i forhold til hva som skjer er det som om jeg aldri har hørt ett gitarriff i hele mitt liv. Under bosskamper dundrer trommene, og du kjenner at dette er viktig, mens er det en prinsesse du nettopp har reddet som du skal frakte hjem er det rolig, behagelig musikk som klinger gjennom øregangene. Intet spill til dags har gjort dette like bra som LKS. Lydeffektene er heller ingenting å klage på, det er godt fremstilt hva som skjer. I tillegg er dette ett av de få spillene der de ikke har giddet å lagt på voice-over og heller lagd ett jalla-språk som du ikke forstår noe av, nesten som mumling, og at det fortsatt funker fett. Innbyggere mumler surt om du har brukt dem for hardt mens de synger lykkelig på fine melodier (som du faktisk har i oppdrag å samle) om du gjør det bra.

Grafisk er LKS ikke så mye å klage på. Det er godt fremstilt som ett litt barnslig spill og kanskje Rising Star kunne spart litt på glitteret, spesielt i byen din. Men ellers ser det veldig bra ut og kun under de virkelig store kampene, der det er 50 fiender og soldater som hopper opp og ned på hverandre mens flammekuler fra drager hagler ned, at spillet hakker litt.

Stort sett er LKS ett veldig pent spill med en god dose humor og parodier. Gameplayet er veldig underholdende, og det kommer fra en som hater strategispill til vanlig. På både Normal og Hard må du virkelig tenke over hvilke soldater du skal ha med, og utfordringer er det nok av. Lyden er som sagt tilnærmet perfekt. Har du en Wii skal dette i hus - for meg er det allerede satt opp på klassikerlisten min. Dette må oppleves for å bli forstått.

Gameplay: Veldig, veldig underholdende, men noen repeterende oppdrag og til tider kjip kontroll ødelegger. 8/10

Historie: Morsomt og parodisk fortalt fremstilling, og får deg til å tenke litt over hvor lett det kan være å sende noen i døden. 8/10

Lyd: Den klassiske musikken som triller gjennom hele spillet legges vekt på, og det med grunn. Du er skeptisk, men dette må høres. 10/10

Holdbarhet: Selve spillet varer i overkant av 25 -30 timer, om du ikke bruker strategiguide. Og det er mange ekstra oppdrag og ting å samle, du klokker greit inn 35 + timer her. 9/10

Lenge siden jeg har skrevet en anmeldelse, kanskje blitt litt rusten. Men dette spillet må kjøpes og spilles!