Shadow of the Colossus (2005)

Shadow of the Colossus er et vakkert og stemningfullt mesterverk.

Tittel: Shadow of the Colossus
Format: Playstation 2
Utvikler: Team Ico
Utgiver: Sony
Alder: 12+

Dette spillet er det andre fra Team Ico, et japansk selskap. Det første, Ico, ble lansert til stor applaus fra kritikere, og fire år senere, i 2005, ble deres andre, Shadow of the Colossus lansert, og ble mottat med storm. Spillet kan virke repeterende i starten, og mange kan nok finne det kjedelig. Men hvis man virkelig dykker inn i denne verdenen, finner man en spillopplevelse ulik alt annet du har spilt.

Du styrer Wander, en forbausende blek gutt, som rir på hesten Agro inn i intet. Med seg har han en jente som er bevistløs, eller til og med død. Wander ankommer til slutt et stort og pent tempel, og inne der får han kontakt med en eller annen fyr som bor i taket. Du hører bare stemmen hans, og den er på et annet språk. Wander og stemmen gjør en avtale. Du dreper 16 gigantiske skapninger som bor rundt om i landskapet, og du får dama tilbake. Wander, som gjør alt for å få henne tilbake, tar imot tilbudet. Shadow of the Colossus har en fin handling. Når den går ganske straight-forward fremover, er det mot slutten ting begynner å skje. Og det funker kjempebra.

Gameplayet går i runder hele tiden, og kan for noen føles litt repetivt. Men for meg ble det hele løst på en så fantatisk måte at det ikke føles det fnugg repetivt. Hele greia er at du er utenfor tempelet, også finner du ut veien til fienden i det store landskapet. Så møter du kolossen, og har en spennende kamp med den. Så er du tilbake i tempelet, og gjentar samme prosess igjen. Og igjen. Hele tida. På grunn av mengden variasjon i kampene, og for så vidt landskapet og, så føles det så morro å spille, og finne fienden din. Det hele er løst på en briljant måte.
Men hvordan finner du ut hvor du skal gå? Jo, sverdet til Wander er magisk, og kan lyse ute i solskinn. Når lyset blir sammensatt til en sterk stråle, er kolossen i den retningen. Men dette er ikke alltid like hjelpsomt, siden du flere ganger er i steder hvor solskinn ikke finnes. Så da må du lete deg gjennom selv. Dette hjelper til at det aldri blir altfor enkelt å finne fienden. I tillegg er ofte veien ganske vanskelig, med både fjell og klatre og andre ting. Dessuten er det store sletter, med store avstander. Derfor er hesten Agro nødvendig å få med deg. Denne løper fort og adlyder din minste bevegelse, og er virkelig hjelpsom. Agro kan ikke klatre eller svømme da. Så når det kommer et sted hvor du må svømme eller klatre, så må Agro bli igjen. Men navigasjonen er superb i Shadow of the Colossus.

Men hva får du når du møter de store kolossene? Noen av de absolutt feteste kamper i videospillenes historie. Noen av bossene her leverer så utrolig gode sekvenser, jeg bøyer meg i støvet, dypt. Hver kamp er helt ulik, variasjonen er gigantisk. Alle oppfører seg annerledes; noen kan være litt feige, og stikke av hele tida, mens noen går rett på deg. Du må tenke nytt for hver gang, fordi det kreves mer enn å bare slå. Hver koloss har et eller flere svake punkter, som er det eneste stedet du kan angripe for å drepe. Du må virkelig studere kolossens bevegelser, for så å tenke ut hva du kan gjøre. Som oftest kan du faktisk klatre oppover kolossen, og stå på hodet. For en opplevelse det er! Wander har ikke mye til disposisjon, bare et sverd og en bue. Du må vurdere hva som er best til hvilken situasjon. Du får bruk for begge gjennom de 16 kjempene. Det jeg virkelig elsker i disse sekvensene, er hvordan du blir utfordret til å virkelig tenke på hva du skal gjøre, og studere fiendens bevegelser. Det er en helt unik måte å spille på nå for tiden, og det er virkelig supert å spille.

Shadow of the Colossus er et av de mest stemningsfulle spill jeg har noensinne spilt. Og det merkes. Tempelet, som serverer som "basen" din, er storslagen og vakker. Du får liksom en helt egen følelse når du vandrer rundt der. Kanskje det er ekkoet som gjaller i hallene når du løper rundt, eller alle statuene som er der. Men det er noe helt egent med det tempelet. For å ikke om landskapet! Å bare trave sakte gjennom en skog er morsomt, fordi jeg får igjen en helt egen følelse. Du føler deg alene når du vandrer gjennom landskapet. Selv om hesten er med, så er du litt ensom mens du spiller. Og jeg kan ikke unngå å synes synd på skapningene. De bare er der, før Wander kommer. Det kan settes spørsmål for hvem som virkelig er den onde; kolossene eller Wander selv.

Grafikken i spillet veldig god, og kan imponere med varierte områder, et flott tempel og noen herlige kolosser. Alt sammen er flott laget, og PS2 kan virkelig få mye ut. Jeg synes kanskje den blir litt primitiv til tider, men det gjør ikke noe. Alt annet er virkelig flott. Musikken er kanskje det beste i noe spill, ved siden av blant annet Metal Gear Solid 4. Her finner vi helt fantastiske toner, og nesten ikke noe kan måle seg. Det er skikkelig orkestermusikk, som er skrevet og komponert bare for dette spillet. Og resultatet er altså helt sinnsykt bra. Lyden er også knall. Stemmen til han fyren i taket er mystisk og vidunderlig. Det er virkelig noe å høre på han si noe. Alle lydene du hører når du går rundt, bidrar til den elegante stemningen i spillet. Lyden er altså topp.

Konklusjonen er at Shadow of the Colossus er et mesterverk av de sjeldne og et av de beste spillene jeg noensinne har spilt. Med sin flotte handling, suverene gameplay, fantastiske stemning, gode grafikk og noe av det beste innen lyd og musikk, er med på å gjøre spille en klassiker. Hvis jeg må nevne noe spillet kunne gjort bedre, er kameraet. Det er til tider forvirrende, men det spiller ingen rolle. Ikke når dette ene minuset drukner i overveldende mye pluss. Du fryder deg når du spiller, og hvis du virkelig engasjerer deg i spillet, kan du, som meg, oppdage at Shadow of the Colossus er et kunstverk.

Grafikk: 8
Gameplay: 10
Lyd: 10
Holdbarhet: 9

10/10 - Folk sier at spill er kunst, og Shadow of the Colossus er det fremste eksemplet på at påstanden kan være korrekt.