Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Kingdom Hearts II

Skrevet av: Soraki   2009-05-17

Det opprinnelige Kingdom Hearts var på sin tid tidenes beste spill. Det hadde det meste; Grafikken, stemmeskuespillet, historien, osv. Det var derfor selvfølgelig mange diskusjoner om oppfølgeren på Playstation 2 ville ha den samme stemningen, følelsen av å være del av en fantastisk eventyrverden, som samtidig var realistisk og ekte. Levende og fylt til randen av følelser, som sorg, sinne, humor og glede. Det innfridde alle mine forventninger, og mere til. Det ble bedre enn Kingdom Hearts, mye bedre.

Square Enix er mest kjent for sine endeløse rollespill-serier som Final Fantasy. Da de lagde Kingdom Hearts var det noe helt annerledes enn noe vi hadde sett før. De blandet sjangrene rollespill med live action og smørte det hele sammen med kjente figurer og steder fra Disney og Final Fantasy-universene. Og da fikk man... Tidenes beste spill. Oppskriften for oppfølgeren er den samme, med et par finjusteringer her og der. Og det fungerer som gull.

Historien i spillet tar opp tråden rett fra der det tidligere Gameboy Advance-eksklusive Kingdom Hearts: Chain of Memories sluttet. Sora, Langbein og Donald ligger i en slags koma-lignende tilstand for å få tilbake minnene sine og scenen åpner seg for en ny hovedperson, hvertfall for en stund. Man blir introdusert for Roxas, en gutt med klare likehetstrekk til tidligere nevnte Sora, både utseende og personlighetsmessig. Han har i det siste hatt rare drømmer om Sora, men skjønner svært lite av hva det skal bety. Han drømmer om hva som skjedde i Kingdom Hearts og her får spilleren et fint tilbakeblikk og blir introdusert for de tidligere karakterene.
Samtidig foregår det mystiske ting i Twilight Town, i det siste har en tyv stjålet en rekke ting, som alle har tilknytning til nettopp Roxas. Plottet under introduksjonssekvensen med Roxas er godt gjennomtenkt og genialt gjennomført.

Etter omlag tre/fire timer spilling er introen over og du befinner deg nok en gang i kjente sko, nemlig Soras. Han husker ingenting av det som skjedde i Chain of Memories og vet svært lite om hvorfor han har havnet i Twilight Town. Langbein og Donald er like uforstående og våre tre venner legge derfor nok en gang ut på ferden for å finne svar, i tillegg til det som har vært målet hele tiden, nemlig å finne Kong Mikke og Soras to venner; Riku og Kairi.

På vei gjennom byen møter våre venner på noen grå-hvite, flygende skapninger som helt plutselig går til angrep. Dette er de nye fiendene i spillet, de kalles nobodys og er det som blir igjen av en person når en heartless (fiendene i det opprinnelige spillet) tar hjertet deres. Nobodys spiller også en stor rolle i spillet historiemessig. Selvfølgelig er også heartless på plass igjen, selv om Sora lukket dørene til Kingdom Hearts i eneren. De er nok en gang ute etter å ta Keyblade-mesteren, nemlig Sora. Sora er nemlig utvalgt til å redde verden, med nettopp dette fine våpenet, som tar form som en stor nøkkel.

Kingdom Hearts II er et Playstation 2 eksklusivt spill og derfor kan det ikke bedømmes teknisk etter dagens standard, men av standarden til den forrige generasjon.
Grafisk sett var (og er) det en perle med design i ekte Final Fantasy-kvalitet og til tider føles det som om man bare er en tilskuer i en spesielt vakker Disney-film. I forhold til grafikken i det tidligere spillet får vi i toeren servert et herlig forbedret utseendemessig spill. Fargene er tydligere, karakterenes ansiktsuttrykk er mer detaljert, menysystemet har fått en overhaling og omgivelsene er rikere på teksturer og detaljer.
En ting jeg la veldig godt merke til i eneren var øynene. De var like hele tiden, som (i Soras tilfelle) et par blå-hvite knappenåler, ala Sackboy. I oppfølgeren har de fått mere liv og glød.

Lydeffektene i spillet er så som så, ting som trampingen når man løper ol. er såvidt hørbar. Når det kommer til de mer markerte lydeffektene som for eksempel en vegg som sprenger er det klart og tydelig, men man ønsker ofte at det skal være mer detaljert, ikke bare et stort «Boom». Dette er stort sett spillets eneste minusside og egentlig er det bare småpirk.

Ellers er lyden det beste jeg har hørt i et spill noensinne selv når jeg tar med storspill som Metal Gear Solid 4, som i tillegg benytter seg fullt ut av kvaliteten man kan få inn en Blu-ray plate. Musikken er storslagen og er tilpasset til hver eneste verden man besøker og hver eneste situasjon man kan finne å befinne seg i. Som for eksempel når heartless angriper skifter musikken fra lett, leken og vakker til liten, dramatisk og mørk. Det aller meste er spilt inn av et stort orkester, med alle tenkelige instrumenter. Strykere, trommer, synthesiser, osv. Allikevel er det det enslige pianoet som virkelig er lyden av Kingdom Hearts, det griper tak i deg og dasker deg en god runde rundt og sier at du bør roe deg ned.

Stemmeskuespill er ofte vanskelig å få til hundre prosent i spill. Men i Kingdom Hearts-spillene har de virkelige klart bragden. Square Enix har gått store distanser for å få med de originale skuespillerne fra de opprinnelige Disneyfilmene. Man de har stort sett klart det og strevet har betalt seg, for all mulig snakking i dette spillet er hundre prosent eksepsjonelt. Alt passer til de respektive personene og deres utseende.
Også Soras stemme er virkelig flott. Naturlig nok har Sora kommet i stemmeskiftet nå som han har passert fjortenårs alderen og blitt femten år. Og dette har Square Enix tenkt på og det høres veldig godt.

I løpet av spillets gang reiser Sora, Langbein og Donald rundt til forskjellige Disney-verdener med et slags romskip, også kalt Gummi Ship. I eneren var denne delen av spillet det største minuset, da det både var kjedelig og uinnspirerende til tider. I oppfølgeren er dette, som alt annet total-renovert. Ut med gammelt design og kjedelige kjøreruter, inn med nytt system, nytt design og nye skip. Du styrer skipet i et såkalt rail-shooter format. Det vil si at skipet går framover av seg selv som på skinner (rails), alt du trenger å gjøre er å skyte og styre. For å kommer til nye verdener må du kjøre gjennom en port/bane på alt fra to til åtte minutter. Her møter du en hel hær med fiendeskip og når du er ferdig bedømmes du med bokstaver utifra hvor bra du gjorde det, ala kampsystemet i Devil May Cry 4 som også brukte bokstaver.

Som sagt skal du i løpet av spillet innom en hel del forskjellige verdener, stort sett er de basert på kjente Disneyfilmer. Du vil møte mange kjente figurer bl.a. figurer fra filmer som Pirates of the Carribean, Hercules, Ole Brumm og Tron. Alle i hver sin verden med hver sin historie å fortelle. Det er som regel Soras oppgave å redde og hjelpe de forskjellige figurene med deres respektive problemer, enten det er en Mulan som vil slåss i den imperiske hæren eller en Simba som skal overta tronen som dyrenes konge.

Det er utrolig mye som er pusset opp i Kingdom Hearts II og det er dette som er spillets store styrke. Alle småfeil som enn måtte eksistere i eneren er nå en saga blott. Det er også en hel del nye ting, blant annet i spillets kampsystem. Nytt er de diverse comboene Sora nå kan gjøre. Hvilke det er er helt avhengig om det er Donald og Langbein du har ved din side eller om det er Jack Skellington. Hver karakter har sin bestemte combo sammen med Sora noe som gjør kampene langt mer varierte. Og enklere, hvertfall tilsynelatende. Likevel er det horribelt vanskelig til tider, hvertfall på høyeste vanskelighetsgrad, noe man fritt kan velge selv.
Enda en ny ting er såkalte drives, noe som kan ligne på overdrives i Final Fantasy X. Sora kan med fullt drivemeter gå inn i en slags tilstand hvor han endrer utseende og blir sterkere, raskere og lettere kan slåss mot fienden.

I tillegg preges spillet noen ganger av morsomme minigames som for eksempel en musikal i Atlantica, eller å pakke julegaver i Christmas Town. Det fantes også minigames i forgjengeren, men da var de begrenset til Ole Brumms verden og det var egentlig veldig lite system. Disse nye minigamesene er veldig smarte og godt gjennomtenkte og gir et bestemt preg av at dette er et storslagent spill når det også gir deg frihet til å leke deg litt og bare gå for nye highscorer når du måtte ønske det.

Mange av dagens spill har det store problemet at de ikke varer lenge nok. Bare se på spill som Uncharted, et spill uten online-modus eller muligheter for å spille med venner, har en historie som varer i underkant av åtte timer, noe som er alt for lite i følge min mening. Det var nok bedre før i tiden, bestemt for tre år siden, da Kingdom Hearts II kom ut. Jeg har tidligere sagt at introen med Roxas varer i tre/fire timer noe som i seg selv sier hvor lenge man kan regne med at historien varer. Godt over femti/seksti timer kan jeg garantere deg at du vil bruke, hvertfall hvis du vil ha med deg alt.

Noe du absolutt bør. Det er verdt det, alt sammen. Fordi Kingdom Hearts II er et herlig spill. Det er selve definisjonen på hvordan et spill skal være. Det er så utrolig bra at jeg er villig til å innrømme at jeg gråt en skvett når spillet var over. Jeg, en voksen gutt har ikke lett for å gråte, men da måtte jeg. Fordi Kingdom Hearts II er et eventyr du aldri vil bli ferdig med, det er tidenes beste spill.

Konklusjon:

Pluss: Følelsen av å være i en Disneyfilm, Musikken som dasker deg rundt, Stemmeskuepillet, Historien, Rollespillelementer blandet med live action, Følelsene du får for figurene, ALT.

Minus: Pittelitt svake lydeffekter, En sjelden gang er dubbingen litt usynkronisert (småpirk).

Grafikk: 10
Lyd: 10
Gameplay: 10
Holdbarhet: 10

Hovedkarakter: 10 - Mesterverk (Tidenes beste spill)

Samlet karakter: 9.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10