Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Devil May Cry 4

Skrevet av: Soraki   2009-04-10

Devil May Cry 4 er den fjerde innstallasjonen i serien og finner sted en gang etter det andre spillet i serien tok sted. Spillets hovedperson er jyplingen Nero som bor i en slags futuristisk middelalderby sammen med den vakre Kyrie.

Nero har følelser for Kyrie og blir derfor fra seg når han er i ferd med å komme for sent til hennes store solo-opptreden under en seremoni. Hans ferd gjennom den folketomme byen er utrygg da han straks setter foten på gaten og blir angrepet av demoner som ligner på klovner i posete klær, med et bein formet som et knivblad. Heldigvis for Nero er han ikke uerfaren med sverdet Red Queen i hendene og feier de flere titalls demonene ut i intet.
Akkurat når Kyrie runder av den vakre sangen dukker Nero opp i salen, andpusten, men uten en skramme. Det jubles og Kyrie setter seg ned ved siden av Nero.
Opp på scenen kommer ypperstepresten for organisasjonen Order of The Sword og skal til å tale til sine tilhørere.
Før han rekker å åpne munnen faller en mann i rødt gjennom en rute i taket og ypperstepresten får plantet en kule i pannen. Nero drar av seg bandasjen som dekker hans høyre arm og viser fram sin djevelarm. En arm som inneholder hittil ukjente krefter, hvertfall for Nero selv.
Mannen i rødt kommer seg unna og din jobb blir å jage denne mannen i rødt, om det så koster deg livet.

Og alt dette skjer kun i løpet av åpningsscenene som setter standarden for resten av spillet. Det er blodfete actionscener, herlig musikk, og grafikk som ikke ligner grisen. Og vi elsker det.

Grafikken man får presentert i cutscenene er veldig virkelighetstro og vakker. Teksturene flyter fint, ingenting hakker og det er nesten ren nytelse å ta innover seg de sterke visuelle inntrykkene man får. Og man tenker selvfølgelig:
"Dette er jo bare cutscenene, når vi endelig får spille viser nok spillet sitt sanne ansikt". Men det har det allerede gjort. For det er stort sett nøyaktig den samme grafikken som skinner gjennom når man for første gang stiller seg bak stikkene. De er faktisk et av de første spillene jeg har sett som har klart å beholde preget av at spillet er en eneste stor cutscene, hvertfall grafisk sett.


For det er ingen tvil om at dette ikke er en cutscene, man må være til stede hele tiden og styre Nero i kamp mot forskjellige demoner. Det er et vidt spekter av fiender og det dukker opp nye hele tiden, alle med sine forskjellige styrker og svakheter og angrepsteknikker. Det lønner seg å kunne disse for å vite hva fienden finner på neste gang. De handler oftest i faste mønster, noe som gjør kampene til tider litt for forutsigbare.

I kamp utstyrer Nero seg med favoritt-sverdet sitt Red Queen og pistolen Blue Rose som fyrer av to kuler omtrent samtidig med stor kraft. Senere i spillet vil du også få tilgang på flere våpen. I tillegg får du nye og sterkere teknikker som du kjøper i menyen. Disse kjøpes for noe som kalles Proud Souls (Stolte Sjeler) som tydeligvis er valuta i Neros verden. Valutaen tjener du opp ved å utføre oppdrag i spillet. Hvor mange stolte sjeler du tjener på hvert oppdrag regnes ut fra hvor bra du gjør det. Dette er en liten nøtt å forklare, så jeg skal prøve å holde tunga stø i munnen:
Etter hvert oppdrag får du en bokstav, D, C, B, A eller S, der D er det dårligste og S det beste. Disse bokstavene avgjøres av følgende: Hvor lang tid du bruker, hvor mange røde kuler du finner og hvor høy stilen din er. Stilen din igjen rangeres også etter bokstaver, alt fra D (Deadly) til SSS (Sick Smokin' Style). Dette kommer opp i høyre hjørne når du slåss og avgjøres av hvor bra du gjør det og hvor varierte og kraftfulle angrepene dine er.
Så for å lykkes best mulig lønner det seg å slåss som en ekte sverdmester.

Og det som fyller skjermen er herlig, herlig, blodfet action fra ende til annen. Spennende comboer og strålende kampscener er bare brødet utenpå pølsa. For det er ingen tvil om at historien er full av følelser og gjennom hele spillet vil du kjempe en slags indre kamp; "Hva i helvete var det som nettopp skjedde". Det er en god del vendepunkter i historien som vrir og vender på det du trodde var riktig for kun ti sekunder siden. Historien i seg selv er strålende forfattet.

Alt i alt er det 20 oppdrag du skal igjennom som da til sammen utgjør historien i spillet. Ca. 13 av oppdragene spiller du som Nero, de 7 andre spiller du som en annen person. Midt i spillet snur du faktisk på flisa og gjør like så greit spillet baklengs med den andre spillbare karakteren, så og si.

I løpet av spillet vil du løse smarte puzzles, slåss mot kjempemessige bosser, og rett og slett utforske banene etter hemmelige oppdrag og skjulte gjenstander. Historien i seg selv varer i drøye 8 timer, men spilles med glede igjen. Selv da er spillet litt for kort for min smak.

Underveis i spillet er det en ting som imponerer meg, som jeg ikke har sett i noen andre spill før, ikke på denne måten.
Kameravinklene. Kameravinklene i Devil May Cry 4 er storslagne, brukes flittig og hjelper til med å gi inntrykk av at dette er skikkelig proft arbeid. La oss ta et eksempel: Når du som Nero nærmer deg et stort slott tidlig i spillet så vender kameravinkelen nedenfra og oppover og holder den posisjonen så du virkelig ser proposisjonene der Nero løper av gårde mot et slott som er nærmest hundre ganger så stort. Med en gang du kommer innenfor og skal løpe opp en trapp kommer denne kameravinkelen igjen. Med en gang du setter foten på trappa ser vi trappa fra siden og at du kommer oppover fra bunn av. Og det er virkelig strålende påvirkningsmateriale.
Men av og til klusser det. Når du for eksempel skal løpe opp den navngitte trappa ser du jo først fra over Neros skulder og holder stikka forover. Helt plutselig da skifter kameraet til høyre side av trappa og da blir altså forover på stikka det samme som til høyre på skjermen, Nero vil løpe inn i gelenderet på høyre side av trappa. Slike småfeil er frustrerende, men dukker heldigvis ikke opp så ofte.

Lyden. Å for en lyd. For et stemmeskuespill. For en musikk.
Opprinnelig er jo spillet japansk noe som ofte bringer med seg problemer tilknyttet dubbing. Slike spill har ofte en vane for å bli preget av at stemmene kommer før leppene beveger seg, og lignende feil. Slike feil finnes ikke i Devil May Cry 4. En skulle tro spillet var lagd rett på amerikansk. Det eneste spillet jeg vet om som kan måle seg med slik dubbing er Kingdom Hearts som er lovprist for nettopp dette. I tillegg har de leid inn solide stemmeskuespillere til rollene. Neros stemme for å ta et eksempel er litt rå og barsk, samtidig som det ligger et ungdommelig preg over den. Og Nero er jo en ung barsk, jypling og stemmen passer perfekt til hans personlighet og utseende. Nero har vel ikke akkurat vokst opp med Bibelen under hodeputa for å si det sånn. Det brukes aldri direkte banneord, men det er et veldig stygt språk de bruker, inndirekte. Men det føles aldri påtatt da det brukes forskjellige uttrykk for å variere språkbruken.
Musikken er alt fra type postapokalyptisk heavy rock til den skjønneste opera som Kyrie synger i åpningsscenen. Det er stort, episk, vakkert og orkestralt.

Spillet er i seg selv et mesterverk som kunne fortjent toppkarakter om det bare hadde vært litt lenger. Synd i grunn for Devil May Cry 4 er et av de beste spillene jeg har spilt på lenge.

Pluss:
Kampene, stilen, grafikken, musikken, stemmeskuespillet, feilfri dubbing, rørende historie, gode personligheter, strålende jobb med kameravinkler, spennende comboer

Minus:
Kampene kan til tider føles litt forutsigbare, en sjelden gang føles det hele som ellevill knappemosing, kameravinklene tuller litt med kontrolleren av og til, historien kunne godt ha vart noen timer lenger

Karakterer:

Grafikk: 9
Lyd: 9
Gameplay: 9
Holdbarhet: 7

Totalt: 9/10 - Fantastisk

Medlemsanmeldelser7
Samlet karakter: 8.9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10