Mirror's Edge

DICE har latt «Battlefield»-serien vente til fordel for «Mirror's Edge», og spillet klarer å levere og fullføre alle forventninger med glans.

Det første jeg legger merke til når jeg starter opp spillet er måten historien blir fortalt på. Mellomsekvensene er laget i 3D, men har helt klart et tegneserieaktig preg med sine tusjerte kanter og kantete utforminger.

De siste årene har tegneserier som «Sin City» og «V for Vendetta» høstet stor suksess med sine alvorlige tema, så å se på «Mirror's Edge» som noe barnslig godnatt-eventyr blir vanskelig for meg. Det er med andre ord ikke noe problem å oppleve alvorlighetene som danner grunnlaget i historien for spillet. I «Mirror's Edge» tar du kontrollen over Faith, en såkalt "runner" som leverer informasjon og gjennomfører oppdrag. All elektronisk kommunikasjon er nemlig blitt strengt overvåket, og Faith og de andre "runnerne" må dermed ty til den gode, gamle metoden: løping.

"Løping" er for Faith, og dermed også spilleren, et rimelig åpent alternativ som kan ha mange typer gjennomføringer og utfall. Det er nemlig snakk om det relativt kjente "Parkour" / "Freerun"-konseptet, som kanskje er best kjent fra spillet «Assassin's Creed». Forskjellen i «Mirror's Edge» er dog at alt foregår i første person, og alt du gjennomfører vil da også gå utover synsfeltet du har å jobbe med. DICE har klart å gjennomføre dette på en ganske enkel, men helt klart utmerket måte.

Det første er spilleskjermen, som er helt tømt for livmålere og ammunisjonstellere; alt som er igjen er en liten prikk på midten av skjermen som går under begrepetcrosshair. Ikke bare virker det ryddig og uforstyrrende, det hjelper mye på hvordan man ser på verdenen rundt seg. Det virker helt klart som at det er du som hopper fra hustak til hustak, og ikke noen menneskelig robot som du beordrer hit og dit. En annen ting som er godt gjennomført er kontrollene. Bevegelsene med venstre-stikka er myke og gode, og sensitiviteten er akkurat passe. Det som dog er mest essensielt og helt klart mest ekstraordinært er måten skulderknappene blir brukt.

Plassert ut på de fire skulderknappene finner vi hoppe-knappen, dukke/slide-knappen og snu-retning-knappen, samt skyte-knappen hvis du i en sjelden situasjon skulle befinne deg oppreist med et våpen i hendene. Så vidt jeg kan huske har det aldri vært eksperimentert så mye med knappene på baksiden, og mens det i begynnelsen virker ganske uvant, fungerer det nokså bra etter bare et par minutter. Plasseringen av knappene på kontrollen fører rett og slett til at man kan gjennomføre mange kule moves på rappen, uten å måtte bevege tommelfingeren noe sted. Det er utrolig bra gjennomført og kanskje det sterkeste kortet «Mirror's Edge» har å by på.

Selv om mye av verdenen rundt deg har et klart blåskjær, er det virkelig topp grafikk vi har med å gjøre her. Skyggene er flotte, teksturene er godt plassert og ser bra ut, samtidig som alt ser herlig ut når Faith beveger seg lynraskt. Jeg ble også ganske imponert over tekstur- og skyggebehandlingen på hovedpersonen selv; armer, bein og klær ser utrolig vellagd ut, noe som jeg ikke kan skryte like mye av i spill som f.eks. «Far Cry 2». DICE har brukt mye tid på å skape en flott, suveren verden der alt som skal se bra ut, ser bra ut. Verdenen rundt deg virker stor og levende, og medfører helt klart til at jeg som person blir sugd inn i universet rundt Faith.

I teorien høres spill med "Parkour" og førstepersons-elementer ut som en halvdårlig ide, men DICE har klart å motbevist mine gamle teorier. Det finnes gode, velfungerende måter å skape nyvinnende spill på, med flott grafikk og en mystisk, men fantastisk atmosfære som klarer å suge spilleren inn i en flott verden. Likevel er «Mirror's Edge»'s sterkeste kort kontrollene og gameplay-elementene, som fungerer som tog på skinner. Det er rett og slett gjort så mye arbeid med dette at det ble nødt til å fungere, og det gjør det med glans. Det oppfylte nemlig mitt aller høyeste krav: Det skal være morsomt. Og «Mirror's Edge» er så inni granskauen artig at det uten tvil vil bli en suksess for mange.