Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Guitar Hero II

Advarsel! Denne anmeldelsen er muligens den verste jeg har skrevet, og er i tilegg svært gammel. Les på eget ansvar!

Guitar Hero II er etter min mening det beste spillet i serien som jeg har prøvd til nå. det var også det første Guitar Hero jeg prøvde, noe som kan ha styrket mitt inntryk av det.

Spillet går som skjent ut på å bære en gitarformet kontroller, og trykke på en knapp nede på gitaren som kalles en "Strum Bar" i takt med notene som kommer ned over skjermen, samtidig som du holder inne knapper oppe på gitaren som skal symbolisere stringer. For eksempel: Det kommer en rød note. Da skal du holde inne den røde knappen, og trykke på "Strum baren" når den når bunnen av skjermen for å spille noten. Altså en gitarsimulator.

Grafikken er fortsatt den fantastiske tegnefilmstilen fra eneren, med noen få justeringer. Spillet ser også litt mer rocka ut med kulere arenaer, engasjert publikum og fete gitarer som ser ut som økser, piranaer, dobbeltgitarer og selvførgelig de klassiske Gibson gitarene. Du har nå muligheten til å velge mellom mange flere rockere, noe som gir deg muligheten til å gi deg en berde følelse av spillet.

Rent spillmessig sett har Guitar Hero 2 det lille ekstra som gjør at det overgår Guitar Hero 1: Flere låter og letter hammer-ons.
Hammer-ons/pull-offs i GH1 hvar nesten umulig og forstå hvordan man utførte, og mye verre å faktisk gjøre dem mitt i soloen til "Bark At The Moon". I Gh2 er det så lett som å bare trykke på fargeknappen når en slik note kommer (de lysende notene) for å spille dem. Dette gjør spillet morsomere og mer forfriskende å spille.

Låtutvalget er gått opp litt, der det var 6 baner i GH1 er det 8 baner i GH2, og også flere bonussanger. Låtutvalget er fantastisk, og inneholder låter som "Heart Shaped Box" med Nirvana, "Killing In The Name Of" med Rage Against the Machine, "War Pigs" med Black Sabbath, "Beast and The Harlot" med Avenged Sevenfold, "Laid to Rest" med Lamb of God, en forbedret versjon av "Pshyco Billy Freakout" med Reverend Horton Heat, "Stop!" med Janes Addiction og "Tonight i am gonna Rock You Tonight" med det delvis fiktionelle bandet Spinal Tap. Mesteparten av disse låtene er coveversjoner, men de har en god standar fordeom, og en del er ikke så veldig forskjellig fra orginalen. Og så er det ikke like mye sensur som i Neversoft sine spill, der de sensurerer så godt som alt.

Det eneste minuset jeg fant mens heg shreddet meg igjennom 60 låter 4 ganger er at noen ganger stivner karakteren din i 2 sekunder etter at du har aktivert starpower, men det har ingenting å si på gameplayet, og er bare en liten grafisk glitch som man ikke skal bry seg om i et spill som handler om musikk. Åja, så var det en litt rar vanskelighetskurve, men man kommer seg alltid videre med litt øving.

Flerspiller delen har også blitt oppgradert med 3 forkjellige modus: Faceoff, Pro Faceoff og Co-op. i faceoff er det den spilleren som får mest poeng under en sang som vinner. Her har man også store handicapmuligheter med at ver enkelt spiller velger sin egen vansklighetsgrad. I profaceoff spiller spillerne det samme notekartet på den samme vansklighetsgraden, her også får å få mest poeng. Co-op gir deg muligheten til samarbeid, der en spiller spiller bass/rytmegitar mens den andre spiller lead. Her kan man også åpne nye basser, men de kan kun brukes i Co-op.

Alt i alt noe av det beste jeg har spilt. (Testet versjon: PS2. Xbox360 versjonen har noen få ekstra låter.)

+ Fantastisk grafikk, beste soundtrack til nå, perfekt karaktergalleri og kwle gitarer, Gameplayet virker altid som det skal, gitaren er den beste ever til PS2

- Litt rar vanskelighetskurve

Grafikk: 10/10
Lyd: 10/10
Gameplay: 10/10
Multiplayer: 8/10
Holdbarhet: 10/10

BESTE ØYEBLIKK: Når du greier Freebird. For en deilig følelse!

Samlet karakter: 8.7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10