Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed

Jeg har ikke noe forhold til det gamle Midt-Østen i det hele tatt. Det som dukker opp i KRL-timene går meg hus forbi, og for alt jeg vet er Glomma stedet Jesus gikk på vannet. Men når dette spillet fikk snurre igang dvd-stasjonen i Xboxen min, fikk ordene "Midt-Østen", "Tempelriddere" og "Fantastisk" en helt ny mening for meg.

Spillet tar (for det meste) sted i 1911 under korstogene i Midt-Østen og områdene rundt Jerusalem. En stor krig ødelegger leveforholdene for menneskene i dette området, og du får i oppdrag å finne og drepe personer på begge sider i troen om å forbedre samfunnet og oppnå paradiset slik det en gang var.

Du får kontrollen over Altair, medlem av et leiemorder-brorskap som egenhendig tar på seg oppgaven om å forbedre forholdene. I løpet av spillets gang besøker du tre store byer i tillegg til store landskap og små landsbyer. Det virker ganske stort, men vi blir lurt litt og støter ofte på uoverkommelige fjellhyller og stengte "vegger". Denne komplikasjonen forbedres stort idet du nærmer deg en av de store byene Acre, Damaskus og Jerusalem. Utsikten er fenomal; En stor by der ingen steder er utilgjengelig, en atmosfære som blir virkelig herlig idet du sakte rir nedover stien akkompagnert av episk musikk og med et smil om munnen. La oss se det i øynene; dette er et av de vakreste spillene som til dags dato har mulighet til å varme seg i en spillkonsoll.

Byene er egentlig de eneste virkelig morsomme plassene i spillet, for der har du full tilgjengelighet og oversikt over alle Altairs ferdigheter. Han er smidig og rask, og klatrer opp en vegg fortere enn Tom Nordlie blir grillet mens han balanserer på en spiker med en sekk på 49 kg over et basseng fylt med lava. Altair kan hoppe langt og klamre seg fast i de mest forbløffende steder. Her er virkelig spillet på topp. Du har en enormt stor by å skue ut over, og kan komme deg frem hvor som helst ved hjelp av dette såkalte "freerun"-konseptet. Og det fungerer inni granskauen bra. Kontrollene er flytende og komfortable, og hvis du i så fall skulle ta et lite feilgrep skyldes det som regel at du overså noe, eller at kameraet var plassert feil.

En annen ting Altair kunne meldt seg på Norske Talenter innen, er sverdfekting, og her dukker de første komplikasjonene opp. Joda, sverdfekting er kult, men det var da så inni hampen mye enklere enn en skulle trodd. Et lite scenario: Du blir omringet av 5 personer, men isteden for å angripe alle på en gang, og da sannsynligvis få overtaket, angriper de en og en mens de andre står å ser på at den stakkars medsoldaten deres blir slaktet av sverdet ditt som lager et ventilasjonssystem gjennom kroppen hans. Uhyre snålt utført. Og etter at du har låst opp "counter-attack"-movet er du faktisk helt uslåelig. Da er det morsommere og heller løpe fra dem i en freerunning-jakt, for vaktene er usedvanlige gode freerunnere de også.

Du får tilgang til tre våpen i spillet, i tillegg til knyttnevene dine. Ettersom du dreper ofre blir disse våpnene oppgradert, noe som er en fin ting. Først og fremst har du et av de kuleste våpnene jeg vet om; springkniven som er gjemt i et armbånd under skjortelen. Altair har ofret en finger for å få dette våpnenet til å forbli uoppdaget idet han sniker seg gjennom folkemengder. Springkniven brukes til å gjennomføre "stille mord" og for å sette en slutt på de "store" ofrenes liv. I tillegg har Altair tilgang til et stort sverd og forsvare seg med, samt kastekniver for å ta seg av fiender på avstand. Kasteknivene er en fryd å bruke, for jammen er ikke Altair en kløpper innen det også.

Hovedpoenget i spillet er som sagt å drepe slemme menn, og også her har et lite bananskall sneket seg inn. Oppbyggingen av mordene er nemlig det samme dag ut og dag inn; Møte den lokale informanten, samle informasjon, møte informanten igjen, gjennomføre mordet, løpe fra vaktene og deretter møte informanten IGJEN! Det er morsomt de tre første gangene, men etter det er det eneste som motiverer deg til å drepe mysteriene som dukker opp på veien. Oppbyggingen i seg selv er jo ikke gal, det er bare det at å gjennomgå det samme 100 ganger blir et hårstrå for mye.

Å samle informasjon er helt greit, men også her må du igjennom det samme om og om igjen, dog er det noen finurlige måte å skaffe det på. Et oppdrag kan være å overhøre en samtale mens du sitter på en benk og blander deg med mengden. Det virker ganske kult å gjøre det, og du føler deg faktisk litt som en leiemorder i aksjon. Andre morsomme ting inkluderer ut(banking)pressing av informasjon og gjennomføring av mord for informanter, mens mindre morsomme ting er hjelpe personer i nød(på grunn av fighte-systemet) og samling av flagg(føles virkelig som noe ordentlig leiemorder-arbeid...)

Det som jeg ser som det aller beste i AC må være historien. Det er rett og slett en av de beste historiene jeg har vært borti. For å forstå det hele må du ha en IQ på høyde med en eller annen hår-rufsete gubbe, men du verden så mye det er å oppdage. Undersøkelsene og etterforskningen må du for det meste ta deg av på egen hånd, og det er nettopp derfor det er så tilfredsstillende å finne noe nytt. Uansett om det er en hel by eller tre rom du etterforsker, er det utrolig mye informasjon som kan bli funnet. Denne historien redder det meste av alle feilgrep spillet måtte ha, og du må overse komplikasjonene for å kunne komme helt inn i atmosfæren Ubisoft Montreal har skapt. Dette gjorde hvertfall jeg, og jeg må si at feilene virket minimale etter at jeg kom mer og mer inn i mysteriet som langsomt ble større og større...

Medlemsanmeldelser46
Samlet karakter: 8.1/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10