Dead or Alive 4

La meg bare få dette ut. Jeg elsker skikkelige fightingspill som gir deg følelsen av å være best. Følelsen du får av å bare knuse motstanderen i senk med comboe's, og nytelsen av å se ansiktet hans når du gjør det. Det er denne følelsen av og vinne, som gjør at man liker slike spill, og ydmykelsen av å tape er av samme grunn noe e av det som enten gjør at du elsker denne sjangeren, eller hater den. Min personlige erfaring med "Dead or Alive" serien er hos meg minimal, så hvordan er det siste spillet i serien da? Er det noe å plukke opp, eller er det et eksempel på serier som blir utvannet av etterfølgere?

Det første store hinderet som startet hele denne suppen, var begynnelsen.
Alle vet at når dere starter et spill, så ser dere selskapet, eller rettere sakt selskapene som har laget spillet, og distribuert det. "Call of Duty 4" starter med å vise at "Infinity Ward" og "Activision er bak dette spillet for eksempel. Her i DoA4 er det "Team Ninja" som står bak rattet, det er greit det, men er det nødvendig å stirre på den logofilmen hele tiden? I de fleste spill kan du bare trykke på start, men her må man vente de tjue sekundene det tar, for å i det hele tatt komme til menyen av spillet. Selvfølgelig er det en veldig liten sak å klage på, men når man spiller fighting spill, vil man jo helst komme i gang! Bra jeg fikk det ut, la oss starte med det som er kjernen i denne anmeldelsen. Selve spillet.

Det første glimtet man ser når man har kommet inn på spillet, er selvfølgelig introen. Tilfeldige klipp fra spillet mikset med "Eat the Rich" av "Aerosmith", et interessant valg. Aerosmith er ikke akkurat det første man tenker på når man snakker om fighting spill sjangeren.

Menyen i seg selv er god, og kommer med alt du trenger. Alt fra "Story Mode" til "Time Attack" er med, så det ser ut som om det er noe for hver person. Jeg bestemmer meg for å ta den utradisjonelle metoden, som ingen pleier å starte med. Vi begynner med story mode. Det første som slår meg med personene i dette spillet, er hvor uinspirerende det er å se på dem.

Du har den vanlige Bruce Lee inspirerte personen som er et must i alle spill (Marshall Law, Tekken og Liu Kang, Mortal Kombat, for eksempel). Så har du den store fyren som er med i spillet mest for å få med personer i alle vektklasser. Det overrasker meg at de ikke har tatt med Jackie Chan eller Chuck Norris med i denne miksen. Techmo har i det minste ikke glemt å ta med Ryu Hayabusa, som er Ninjaen i spillserien "Ninja Gaiden" som "Team Ninja" også lager spill til. En liten og mer merkelig ting som jeg synes er en smule besynderlig er jenter som kommer fra hele verden, men av en eller annen merkelig grunn snakker flytende Japansk.

Imponerende nok kan disse jentene slåss nesten helt uten klær og kan knuse hoder med brystene sine. Jeg lurer på hvilken gruppe dette spillet er ment for... Det er som om de tok alle pengene de hadde til overs fra de uinspirerte mannlige personene, og brukte de til å gi alle jentene interplanetariske boobjobs.

Uansett, la oss komme til det jeg opprinnelig ville snakke om, og det som er kjernen i de fleste spill; "Gameplayet". Kamp systemet er ganske grunnleggende. Du har slag, som du bruker til å... vent litt, jeg må tenke... slå! Spark som du kan sparke med, og en egen blokk knapp som du også bruker til å kontre. Blokkerings knappen er en sak som jeg ikke har hatt så god kjennskap til ettersom at jeg har konsentrert meg mer på Tekken serien og Street Fighter, så den knappen var et pluss.

Når det gjelder selve kampene, kan vanskelighets graden variere veldig. Jeg har opplevd å nesten slakte en motstander på tretti sekunder, og plutselig finne meg selv i en spiral av tap, som kan vare i hele førti minutter. Dette mener jeg er feil. Jeg vet at jeg ikke er alfa omega når det gjelder spill, men det burde ikke ta så lang tid.

En person som er ny til denne typen spill, vil angre nesten etter den første kampen mot sistebossen. Dette fordi at den siste personen du er mot, er rett og slett for god. Ingen burde ha et raskt angrep som tar halvparten av alle livene, og dette gjelder alle spill. Eller en combo som varer i et halvt minutt.

Dette er en kjedelig metode utviklerne har brukt for å gjøre sistebossen mye mer utfordrene. "Du har kommet det så langt. Du har våget å sette deg opp mot spillet. Nå får du det du ba om".
Et annet stort minus er at det eneste du trenger for å vinne i dette spillet, er ved å pugge. Pugge angrepet til personen du bruker, og til de du er mot. All denne repeteringen og endeløse treningen av combo'er er slitsomt. Fra slag til spark, og fra spark til kontring, er alt dette spillet er bygget på.

Historie er ikke dette spillets sterkeste punkt med tanke på plottet. Plottet innebærer at du skal kjempe deg fram, mot sistebossen som er klin umulig. Mer er det egentlig ikke å si. Det virker som om at utviklerne hadde det rimelig gøy da de laget spillet, med tanke på at en av de store kampene som utkjempes er trigget av et kålkjøp, og vanlig "hvem er best med nunchuck" opplegg.

Onlinen er noe som tiltrekker spillere, når det gjelder de fleste spill, det samme gjelder Dead or Alive 4. Likevel merker jeg at oppsettet er ganske sløvt laget med tanke på at når jeg vil ha en rask kamp, så klarer jeg ikke å joine. Selv når man endelig finner noen som har startet noe, er det ikke en stor sjanse for at du rett og slett blir rundeid. Man skal være veldig tålmodig og sta for å komme seg langt online på dette spillet. Jeg merket at jeg bare så achievementsene mine strømme på, "You have lost 5 times a row on DOA4 online", "You have lost 10 times a ro won DOA4 online" osv.

De andre modusene man kan velge mellom, er time attack, team battle og versus. Personlig foretrekker jeg å sitte ned og spille sammen med en venn på versus mode, enn å spille på noen annen modus.

Grafikk:
Grafikken er noe som imponerte skikkelig når den kom ut, og team ninja vet det. Når du har klart storymoden med en person ser du en liten snutt som viser litt om personen. Alt fra stripping, havfruer er med, og det er bare noe som du vet utviklerne brukte for å skryte skikkelig av. De halvnakne damene er noe som egentlig er ganske patetisk. Et spill trenger ikke damer med omega bryst til for å briljere. Brystene er så store og har så god "bounce" at du blir distrahert når du spiller, dette er noe som... uhm... hva sa jeg igjen?

Lyd:
Lyden i dette spillet er det vanskelig å si noe om. Selve lydene når du slår noen er gode og fine, men musikken i dette spillet er noe av det mest harrye jeg har hørt. Aerosmith og dårlig techno er noe som ikke passer til et spill i denne sjangeren.

Gameplay:
Her er det spillet får til noe. Et spill som dette, uten spyd som du kaster mot folk, eller ildkuler, satser helt og holdent på god, gammeldags nærkamp. Alt fra blokkering, kontring, og forskjellig judo grep, er med i dette spillet. Hvis du tar deg litt tid til å lære deg det grunnleggende i dette spillet, kommer du til å like det. Likevel er det noen skikkelige minus med forskjellen på vanskelighets grad i dette spillet. Er du ny i det, kommer du til å slite. Dette er ikke en "button masher".

Historie:
Historien i dette spillet er ikke eksisterende. Kasumi er ei jente som skal knuse kloningen sin, som er nesten helt umulig å slå. Finito, det var historien i spillet. Alt annet er bare tilfeldige ideer som skaperne kom på da de levde sitt lille, kjedelige og uinspirerte liv.

Alt i alt:
Et godt fighting spill som gir det du vil ha. Neppe et spill som du vil betale 500 kroner for, men fortsatt noe som kan underholde deg lenge nok før det kommer en ny FPS på markedet. Selv om sistebossen er ei bitch med angrepene, og laggen når man er online er forferdelig av og til, så blir mye av det veid opp imot den gode kontrollen, og underholdningen du får med venner. Så om du finner dette spillet til 200 kroner, mener jeg at du burde ta det en titt.