Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Crisis Core: Final Fantasy VII

Denne anmeldelsen har jeg tidligere publisert som blogg her på GR, men da spillet endelig er tilgjengelig i Europa, kan jeg putte den her.

Som mange av dere vet, så bor jeg, og studerer i Japan, så denne anmeldelsen er basert på den japanske utgaven av Crisis Core. Vær oppmerksom på at der kan være noen forskjeller fra denne utgaven til den europeiske.

Crisis Core er et actionrollespill (av den japanske sorten), og er forløperen til det legendariske Final Fantasy VII. Det er en del av "Compilation of Final Fantasy VII" prosjektet til Square Enix, i anledning FF's 20 årsjubileum, og 10 årsjubileet til FFVII. Av tidligere utgivelser finner vi filmen "Final Fantasy VII: Advent Children", mobilspillet "Before Crisis" (kun utgitt i Japan) og PS2 spillet "Dirge of Cerberus". Advent Children og Dirge (spesiellt Dirge) ble mottatt med noe blandede kritikker. Noen mente de var alt for "flate", og manglet dybden og stemningen til det originale FFVII, og hele compilation serien ble sett på som ei melkeku hos Square, der de tynte FFVII for det det var verdt. Derfor var nok mange skeptiske før Crisis Core dukket opp, og noen er det vel fortsatt. Det er det overhodet INGEN VERDENS GRUNN TIL!

For å begynne med historien i spillet (skal prøve å ikke spoile for mye), så er Crisis Core som sagt en forløper til FFVII, og den fokuserer på historien til Zack Fair, en god venn av Cloud, og som har en betydelig rolle i Clouds liv. Han er en SOLDIER, Class 2nd hos ShinRa Electric Company, der han tjener under vennen og mentoren Angeal Hewley. I begynnelsen av spillet, sendes de to til Wutai, for å undersøke den mystiske forsvinningen til Genesis (basert på, og spilt av det japanske rockeidolet Gackt), en SOLDIER, Class 1st. Herfra skjer det en del hendelser videre som jeg ikke skal gå nærmere inn på, det blir opp til dere selv å oppleve. Jeg kan si så mangt, at det er en real heisatur av de skjeldne, og historien tar virkelig tak i deg, og slipper ikke før spillet er ferdig, og du ser rulleteksten rulle over skjermen.
Du får besøke mange kjente steder fra FFVII, og Nibelheimepisoden fra FFVII er utrolig godt gjengitt. Du får også møte noen gamle kjente, som Cloud, Zeng, Reno, Rude, Tifa, Yuffie, og ikke minst Sephiroth. Vi møter også noen nye figurer som aldri har vært vist før. I dette spillet får vi se en ny side av Sephiroth, der det vises at han faktisk var en ganske så likandes kar før det som skjedde i Nibelheim.

Grafikken er det lekreste jeg har sett på en PSP noensinne. Det banker gørra ut av samtlige PSP spill der ute (til og med MGS: PO). Til og med de fleste PS2 spill må nok legge seg paddeflate. Om jeg skulle sammenligne grafikken med noe på PS2, så måtte det være Kingdom Hearts II.
Alt er utrolig godt detaljert, og du ser trær som vaier i vinden, hår som beveger seg, til og med detaljer på Buster Sverdet er gjengitt. Det forekom ganske så ofte at jeg glemte at det var et spill på en bærbar konsoll jeg spillte, og ikke et på PS2.
Å reise rundt i verdenen i Crisis Core er en fryd for øyet. Mange kjente og kjære steder fra det originale FFVII har blitt gjengitt i minste detalj, og det er en fryd å nærmest studere steder som Aerith's kirke, og Shinra hovedkvarteret i full 3D. Noe World Map er der dessverre ikke, men jeg klarte meg utmerket uten.
Intet FF spill uten vakre CGI filmer, og dette spillet er intet unntak. Filmene i spillet er utrolige, og beviser for alvor at Square vet hva de driver med. De er sinnsykt flotte, alle som en, og noen rivaliserer, og kanskje overgår det vi så i Advent Children.

For å styre Zack, bruker du den analoge styrepinnen til PSP'en, noe som gikk helt fint. Når du vandrer rundt kan du bruke R og L knappene til å styre kameraet, noe som funket overraskende bra. Jeg opplevde ikke en gang å få problemer med kameraet, bortsett fra noen småting som ikke brydde meg nevneverdig.
O brukes for å aktivere noe, eller å snakke med mennesker rundt deg. Trykker du Start dukker hovedmenyen opp, der du kan forandre på utstyr, materia og lignende, og lese mail som du får i løpet av spillet. Skal du lagre, må du finne et langringspunkt. Disse er spredt rundt om i spillet, og det er ikke for langt fra punkt til punkt. Da må du stille deg på punktet, og trykke O.
Når du står der, dukker det også opp et nytt valg i Start-menyen. Mission heter det. Missions er som navnet sier flere forskjellige sideoppdrag, der du banker en masse fiender, får så å slå en boss på slutten. Noen av disse har noen meget fete premier, som f.eks. Summons. De som er ute etter å gjennomføre absolutt alt i spillet vil få nok å gjøre her, da det er over 200 missions som kan gjennomføres. De har og forskjellig vansklighetsgrad, som varierer fra Very Easy, til Very Hard. Noe som kan virke negativt her er at det er stort sett de samme banene om og om igjen, og at det kan føles litt repitivt til tider.
Materia vender tilbake i dette spillet, og det med stor suksess. Det fins 4 forskjellige sorter materia, der du finner magi, kampteknikker, statusboosts (HP Up o.l.) osv. Jeg kan dessverre ikke utdype meg for mye i dette, da spillet er helt og holdent på japansk, og jeg er ikke så god til å lese det enda:P
Det finnes også noe som heter Materia Mix, der du mikser forskjellige Materia, for å få nye bedre utgaver.

Kampsystemet i spillet er noe av det mer interessante jeg har sett på en stund.
Random battles er her, i form av fiender som plutselig spretter opp på skjermen. Dette skjer sømløst, så ingen spesielle "battle screens" her. Du bruker den analoge stikka til å styre Zack (du kan springe fritt rundt), O til å bekrefte (angripe, bruke magi, etc.), trekant til å blokkere angrep, og firkant til å gjøre en "Dodge Roll", noe som faktisk fører til at alle angrep (bortsett fra spesialangrep) kan unnvikes. Kameraet er fastlåst under kamp, og L og R knappene brukes til å bla i kampmenyen din. der har du angrep, materia og items.
Oppe i venstre hjørne finner du noe som er helt nytt i serien. Tre "hjul" som minner mest om noe fra en spilleautomat. Dette kalles DMW, eller Digital Mind Wave. DMW'en snurrer rundt under hele kampen, og er fullstending tilfeldig. Du har ingen kontroll i det hele tatt over hva den lander på. På DMW'en, finner du bilder av personer du har møtt, og får du to like, går du inn i "Modulating Phase". Får du det siste tredje bildet aktiveres en Limit Break. Limit Break'en er forskjellig fra person til person, og lander du på f.eks. Aerith, får du en annen Limit Break enn om du lander på Sephiroth.
Sammen med bildene er også en rekke tall. Disse har forskjellig nytte. Om du får tre like i Modulating Phase, går materiaen i samme "slot" som tallet opp i level. Får du f.eks. 444, går materiaen i slot 4 opp en level.
Får du 777 derimot, går Zack opp en level.
Hva lengde angår, så rundet jeg spillet på rundt 20 timer, der jeg fokuserte mest på historien, og ikke gjorde alle missionene. Om man skal gjøre alle de, kan spilletiden fort dobles. Noen vil vel kanskje si at spillet er litt kort, noe jeg forsåvidt kan si meg enig i, men jeg føler ikke at jeg har gått glipp av noe i selve historien. Noe mer kunne fort blitt verdiløst fyll bare for å gjøre det hele lengre, noe som der igjen kunne ha lagt en demper på helhetsinntrykket.

Lyden i spillet er helt enkelt fantastisk. En stor del av spillet er stemmelagt (mellomsekvenser som kjøres ved hjelp av grafikkmotoren), og de japanske skuespillerene gjør en sinnsykt bra jobb. Flere av skuespillerene fra Advent Children vender tilbake og gjør dette glimrende. Spesiellt nevneverdig er Cloud, Zack og Sephiroth. Ellers kan det også nevnes at karakteren Angeal blir i den japanske versjonen stemmelagt av Kazuhiko Inoue, bedre kjent som Kakashi i animeen Naruto.
Jeg håper nesten for deres skyld at Square Enix inkluderer de japanske stemmene i den engelske utgaven av spillet, for de gjør virkelig en fremragende jobb.
Man kan jo ikke snakke om et Final Fantasy spill uten å nevne musikken, og Crisis Core er intet unntak. Musikken i spillet er helt enkelt genial, og jeg er hodestups forelsket i soundtracket. Her finner vi nye sanger, og også remastrede versjoner av gamle klassikerer fra det originale FFVII.
Jeg vil spesiellt trekke frem remastringene av Aerith's Theme, og One Winged Angel. Simpelthen fantastisk. De originale sangene er også meget gode, og setter en fantastisk stemning i spillet. Ending themet til spillet, WHY sunget av den japanske J-pop stjernen Aya, er også veldig bra.

Jeg er hodestups forelsket i Crisis Core. Jeg virkelig elsker dette spillet. Det forteller en utrolig god historie, som griper tak i deg, og slipper ikke før den uungåelige og utrolig gripende slutten. Slutten er forsåvidt et kapittel for seg selv, og er noe som simpelthen bare MÅ oppleves. Jeg anbefaler å gjøre innkjøp av lommetørkler før slutten på spillet, for det er noe av det verste, følelsesmessig, jeg har opplevd som spiller. Crisis Core er ett av ytterst få spill som har fått meg til å grine som en liten unge, nå snakker vi ikke bare en klump i halsen, men tårer som renner i strie strømmer. For første gang har jeg opplevd å ikke ville gjennomføre et spill, fordi jeg vet hva som skjer på slutten.

Crisis Core er et mesterverk, et sant mesterverk. Det bærer Final Fantasy VII navnet med rette, og gjør det ikke til skamme i det hele tatt. Det er det beste spillet som har kommet til PSP, og i min mening er det det beste spillet jeg har spilt i hele år, og et av de beste spillene jeg har spilt noengang. Alle fans av Final Fantasy VII, eller Final Fantasy generelt burde skaffe seg dette, faktisk burde alle som har en PSP skaffe seg det.

Takk skal dere ha Square Enix, for å ha gitt meg en spillopplevelse jeg sent vil glemme.

10/10

Medlemsanmeldelser6
Samlet karakter: 8.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10