Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: Ocarina of Time

Jeg gir blaffen i om du ikke fordrar Zelda-serien eller om du aldri har prøvd ett eneste Zelda-spill. The Legend Of Zelda: Ocarina Of Time burde stå på listen over de ti spilla man må spille før man dør, og i mine øyne øverst. Punktum!
Beklager min påstand, men er man gamer som bryr seg om gaming i sin helhet, historien, åpenhet for flere sjangere også videre, bør man være åpen for alt, selv spill som kanskje kom ut før ens tid eller spill som ikke ser ut til å fenge.
Og Zelda har vært viktig for spillhistorien. Det er en viktig milepæl, og jeg har lenge tenkt å anmelde det, men vet at ingen anmeldeldse vil noen gang være Shigeru Miyamotos mesterverk verdig. Med den bakgrunn at jeg forguder universet Zelda, blir det slett ikke lettere.
Ripper du opp i Zelda, er jeg ikke nådig. Det ligger min gamer-sjel nære, og vil nok alltid gjøre det. Hvorfor? Jo, fordi dette tilhører min barndom, og har muligens vært med å forme meg som person på en eller annen måte. Det har vært med meg siden barndommen, gjennom tennårene og nå også i voksen alder. Det har vært tilstede.
Det er slik jeg ser på de større konsolltittlene som så langt har kommer i Zelda-serien. Jeg har pressisert det før; det er så mange år mellom dem, at jeg har greid å forme et nytt kapittel i livet for hver utgivelse, og jeg er vel ikke den eneste.
Men jeg respekterer de som synes denne serien ikke er noe for dem, så lenge de har gitt det en sjanse.
Nå skal det sies at Ocarina Of Time ble mitt første møte med serien, og siden har jeg ventet som et barnehjerte på julaften mellom hver tittel. Og hver tittel har blitt et formidabelt mesterverk uten like. Likevel kan jeg ikke få meg til å si at noen av spillene i serien er bedre enn Ocarina Of Time.
20 år er gått siden utgivelsen. 20 år, og fortsatt er dette et høydepunkt i spillhistorien. Hvorfor holder det fortsatt koken?

(Denne anmeldelsen inneholder en del spoilers)


Det hele starter i en liten skog i Hyrule. Skogen Kokiri er hjemstedet til en grønnkledd alv ved navn Link, eller hva du enn måtte kalle han. Feen Navi har fått i oppdrag av det mektige Deku-Treet å hente vår intetanede og søvnige gutt som ligger i søvne med et mareritt som utspiller seg en mørk og regntung natt. Et mareritt om en kidnappet prinsesse i klørne på en ond mannsskikkelse vi senere vil stifte heftige bekjentskaper til.
Deku-Treet har nemlig blitt innvadert av ondskapen Link drømmer om, Ganondorf; en tvilsom og mektig mann fra ørkenen som sprer død over landet. Deku-Treet synger på siste verset fordi en stor mutantedderkopp ved navn Ghoma har tatt tilholdssted i det, og Link blir bedt om å gi en håndsrekning.
Vi får høre mye preik om historien til landet og om profetien vi så godt kjenner til. Derfra er det bare å starte eventyret som få av oss vil greie å glemme. Eventyret Ocarina Of Time; en reise i tid, med venner og fiender tett innpå oss og et land som står i fare for å ende opp i ruiner. Et land fyllt med både liv og død, det gode og det vonde.
Storyen i hvert Zelda-spill er stort sett noenlunde den samme; Link må redde Prinsesse Zelda fra den onde Ganon som prøver å få fatt i det gyldne trianglet slik at han kan herske over landet Hyrule. Likevel er settingen forskjellig fra spill til spill, men man vet jo uansett grunnlaget som historien bygges på i de fleste titlene i serien.
Ocarina Of Time er intet unntak, men jeg vil ikke røpe for mye for de av dere som enda ikke har orøvd det.

Spillet har blitt utgitt i ettertid på både Gamecube, Wii og Wii U, samt i en remake for Nintendo 3DS. I det orginale spillet på Nintendo 64 hadde vi selvsagt de kjente spakene som må være et resultat av en gal manns verk. Hva var poenget med de spakene? Hvordan skulle man egentlig holde dem? Uansett hvordan man fant en behagelig løsning på denne gåten, funket knappeplasseringen som hånd i hanske. Kontrollene er fenomenale på alle spakene som tilhører de forskjellige konsollene spillet er blitt utgitt til, og melodiknappene er en genistrek uten sidestykke. Ja, hvorfor ikke bruke en spillspake til å spille et instrument?
Menyene er forresten ikke noe å rote seg vekk i. Menyene var ikke like detaljerte, knotete og rotete som de er i dag. Jeg kan nevne skrekkeksempler, men velger å la være.

Mye av Ocarina Og Times gimmick ligger i musikken som man spiller på Ocarinaen. I løpet av spillet vil man lære seg ulike melodier som er til stor hjelp, og de lærer man seg raskt å få i fingrene. Det å bygge melodier på disse få notene som spillknappene representerer er helt fenomenalt, og det måtte en komponist som Koji Kondo til for å fullføre prosjektet. Han er forøvrig hjernen bak mye av musikken til Super Mario, og vi ser jo mange fellestrekk mellom Zelda og Mario-serien. Miyamoto har selv uttalt at de tinga som ble for seriøse for Mario-universet, ble forbeholdt Zelda. Nok om det.
De andre musikksporene som dukker opp er også veldig godt utførte og komponerte. Dette er et spill som er en fryd for ørene. Som den vakre sangen når man løper rundt i Kokiri-skogen, det majestetiske themet på Hyrules sletter, beroliggende lydsporet i Zora's Domain og den grufulle og ekkle melodien i Spirit Temple. Dette er et spill hvor få av melodiene går i glemmeboken, og mange av dem står som bautesteiner for så å bli gjenbrukt senere i serien. Det er Mozart for gamere, retten og sletten.

Grafikken er slik den var på 90-tallets Nintendo 64. Det er skarpe farger og litt krasse kanter, men det er likevel vakkert. Å anmelde er spill fra 90-tallet i 2018 og si at grafikken suger er som å si at filmer som Fjolls Til Fjells er et renspikka makkverk fordi den er i sort-hvitt.
Personlig synes jeg spillet har sin vakre sjarm selv i dag, og jeg synes ikke den er noe å pirke på. Jeg forstår likevel at unge i dag vil rynke på nesa, men gi det en sjanse selv om dere føler grafikken ikke holder mål i dag. Spill som Skyrim og COD:WWII har selvsagt et mer realistisk bilde på skjermen med flere piksler i ermet, men jeg tror ikke de spillene kan gi noe mer mersmak enn hva Ocarina Of Time har greid med tanke på både historie og omgivelser, selv om grafikken er utdatert for lengst nå i 2018. Dette gjelder forøvrig også 3DS-remaken.

Ocarina Of Time er et langt spill. Man starter i skogen og går gjennom sitt første, lille tempel og bekjemper Ghoma. Deretter bærer det ut i den store verden hvor det er steder å dra til med masse å gjøre i alle rettninger. I Hyrule Town er det masse folk å preike med, folk som trenger hjelp og som kan være til hjelp. Man kan også gamble vekk pengene sine i ulike spilehaller som tar for seg både bowling og blinkskyting.
Man møter etter hvert prinsessen som dirigerer vår helt til neste mål, og man møter deretter flere ulike beboere av ulike raser, bekjemper flere bosser, løser hjernebry-gåter i templene for så å ende opp med å reise 7 år frem i tid, og også tilbake i tid om man vil. Man får ri på Epona, den velkjente hesten man møter som ung. Man kan dra å fiske i lagunen, handle i butikkene, fylle opp arsenalet av en mengde ulike gjenstander, tre inn i mørkere templer og møte tøffere fiender. Om man virkelig legger sjela si i å besøke alle stedene i Hyrule og fordype seg i de små tingene og sideoppdrag i tillegg til hovedhistorien, har man her et spill man kan kose seg med i mange, mange timer, selv etter spillets slutt.
Ocarina Of Time huser også det velkjente vanntempelet. Jeg sier ikke mer...

Men hvorfor er Ocarina Of Time blitt kåret til Verdens beste spill så mange ganger? Er det kun fordi det var et historisk gjennombrudd i 1998 hvor det var et av de beste spillene på den tiden? Hvorfor bærer det fortsatt sitt rykte for å være en super opplevelse selv i dag? Faktum er; jeg aner ikke. Joda, det var og er et knallbra spill fra øverste hylle, men jeg tror mange i dag også blander inn mye nostalgi rundt spillet. Jeg aner ikke hver enkelt individs forkjærlighet med spillet, men jeg vet mange priser det for andre grunner enn at det var en høydare i 1998.
Alt jeg har nevnt i anmeldelsen er godt nok til å gi spillet er godt rykte i 1998, men hva er grunnen til at gamere 20 år senere fortsatt tilber spillet? Jo, det vil jeg tro er fordi de fleste som har opplevd spillet, har sine helt egne favorittmomenter i det. Vi har ting som har grepet oss, steder og karakterer som har satt sine spor. Det kan også være grunnlag å verdsette spillet for hvor man selv var i livet mens man spillte det. Fansen har en tendens til å gjøre det. Zelda har en unik mulighet til å la oss bli forelsket i det, og kanskje forbinde ting fra spillet med egne, personlige relevanser.
Selv fikk jeg spillet til min 7-årsdag og der hvor jeg sto i livet som barn da, på alle mulige gode måter, blir jeg minnet på når jeg var ung og fikk se på fadern spille historien mens jeg selv fikk gjøre frie ting mellom oppdragene; utforsking og slikt. Jeg husker hvordan Hyrule slukte meg, men det gikk mange år før jeg selv valgte å fullføre historien, og den hadde holdt seg like godt.

Jeg vet ikke om jeg burde føye til mer, om jeg burde sløyfe noe eller bare gitt opp å anmelde Ocarina Of Time. Det er et spill man ikke føler seg verdig til å anmelde, og det er jo soleklart hva scoren blir og også soleklart at de som ikke har prøvd det, burde gi det en sjanse. Det er etter min mening seriens høydepunkt. Er det et spill i serien som jeg må si kjemper hardt for å nå første plass på min liste, men som havner på andre-plass, må det være Majora's Mask, oppfølgeren. Man kan skryte på seg gråstein over Ocarina, men Majora er også høyt verdsatt. Likevel er det noe mer, altså etter min mening, som griper spilleren med Ocarina Of Time. Det er et renspikket eventyr som er så komplekst at hårene reiser seg nostalgisk til værs.
Jeg tror jeg har fått frem mitt poeng her, om hvorfor spillet fenger, og har du fortsatt ikke tenkt å teste det ut etter å ha lest denne dommen, må jeg sårt si kondolerer.


Ocarina Of Time har så langt vært et mesterverk i 20 år. Greier det seg i 20 år til?

+ Alt. Alt fra starten i Kokiri-skogen til spillets adrenalinfyllte slutt.

- Ehmmm....vanntempelet.

Medlemsanmeldelser9
Samlet karakter: 10/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10