Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Bioshock

I det ene sekundet sitter jeg i et lukseriøst fly med en sigarett mellom fingrene, men plutselig ligger jeg i sjøen omringet av flammer. Flyet styrtet og jeg overlevde utrolig nok. Det er mørkt, men jeg kan skimte et fyrtårn ikke så langt unna. Jeg tror iallefall det er et fyrtårn, det må jo være det. Jeg svømmer derfor dit for å sikre livet, men farene for sikkerheten til livet mitt har visst bare så vidt startet.

En merkelig ubåt-heis senker deg ned til en by du sent vil glemme. I Bioshock får du virkelig føle klaustrofobien og uroen tett på huden når den undersjøiske byen Rapture blir ditt tilholdssted. En by som er fyllt av gærninger som bare ønsker å drepe deg. Psykopater som du sent vil glemme og aller helst vil slippe å møte. Her er det ingen barmhjertighet i vente. Det er bare å ta fatt i det våpenet du måtte ha for hånden, og prøve å overleve.

Det er en historie ute og går her, men den kommer litt i skyggen da atmosfæren er så innholdsrik i seg selv. Andrew Ryan står bak bebyggelsen av byen på 40-tallet. En by han ikke kunne bygge noe annet sted i følge han selv. Det er mye mystikk rundt både byen og hva den rommer. Jeg skal derfor ikke røpe så mye av historien her. Du vil med stor sannsynlighet forstå hva som foregår når du kommer lengre inn i spillets gang.

Grafikken er særegen og meget godt fremstilt. Det er mye mørke valører i sving og det gir en fremtoning av at dette ofte kan føles som et skrekkspill, selv om det er et skytespill med dramatikk og historie. På en måte føles det også ut som et RPG-spill da man forbedrer ulike ferdigheter og kan velge ulike forbedringer underveis.
Og musikken må heller ikke utebli. Det er mange stille partier hvor stemmeskuespillet gjør mye av jobben, og det er heller ikke noe dårlig, men musikken er fabelaktiv når den inntreffer. Den er sjelden lystig, sjelden skummel, bare trist. Den gjør det slik at man føler seg enda mer fortapt. Med melankolske fioliner som stryker vasse toner fra høytalerne kan man ikke unngå at hårene reiser seg i nakken.

Da kommer vi til våpen. Det er et godt arsenal med våpen her. Pistol, shotgun, maskingevær og mere til. En skiftenøkkel har lett for å bli mye brukt da man ofte går tom for krutt. Men man har da også ulike krefter som benyttes fra det magilignende ADAM. Se på det som magiske krefter man oppgraderer underveis. Du kan blandt annet skyte strøm fra hendene, samt iskulde og flammer, samt en rekke andre ting. Med alle disse ulike variantene på våpenfronten vil det derfor være avgjørende å bruke det som måtte passe deg og situasjonen best.

Man kan ikke anmelde Bioshock uten å nevne de ikoniske figurene ved navn Big Daddy. De vandrer sakte rundt i Raptures mørke kroker i følge med hver sin lille jente, Little Sister. Man har et visst anntall jenter man må sanke per kapittel. Når jeg sier sanke så mener jeg å enten redde dem eller tilintetgjøre dem. Forskjellen er andelen ADAM du mottar. Velger du å redde dem, hvilket gir redusert ADAM, blir du lovet en fordel senere i spillet. Men før du kan ta hånd om en jente må du drepe Big Daddy-en som vokter henne.

Bioshock er et variert spill som ikke føles for langt, ei heller for kort. Det er et spill jeg ofte får lyst til å spille om igjen. Det er liksom noe med den ensomme, klaustrofobiske og dystre følelsen man får kjenne på kroppen ved å vandre rundt i Raptures skyggelagte by. Det å lete i alle dets kriker og kroker er en avhengighetsskapende iver. Samlemanien lenge leve. Plutselig dukker en gal innbygger opp for å drepe meg, men jeg gir han støt først og ender med å slå han ned med skiftenøkkelen. Stillheten kommer. Endelig er der fredelig for et øyeblikk. Jeg kan se ut av et vindu. Der ute svømmer fiskene, byens høye blokker ligger i bakgrunnen og jeg kan se at alt ligger under vannet. Det er mektig. Mektig.
På mange måter får jeg assosiasjoner fra både Fallout 3 og 4 når jeg er i Rapture, og det er vel ingen dårlige titler å bli sammenlignet med.

Skal jeg kritisere Bioshock for noe så måtte det være noen småting. Det er uendelig mye opptak av dialog som gjerne snakker over momenter hvor jeg mye heller skulle hørt effektene. Alt i alt blir det mye dialog som man både kan velge og høre eller må høre. Jeg for min del har ikke tid til å høre hver lydbok som ligger gjemt i de ulike stedene.
Til tider synes jeg også det blir litt vel mye fiender å møte. Det blir mye bråk når tre psykopater skriker og skyter mot meg mens to flyvende roboter uler med den mest irriterende lyden av dem alle. Ofte kommer nye fiender til på steder man allerede har ryddet for fiender. Jeg vet det føles mer realistisk slik, men det er et spill og det går hardt utover kruttmengden.
Ja, jeg synes det er litt lite krutt å få sammenlignet med hvor mye man må bruke. Hva er pointet med kule våpen i et skytespill om du ofte ikke har råd til å bruke dem med tanke på mengden krutt man har å bruke?
Så disse kritikkpunktene kan nok virke veldig personlige, og andre kan ha helt andre meninger rundt dette.

Jeg forventer dog ingen kritikk på at jeg gir spillet for lav karakter, for denne klassikeren får full score. Har du derfor enda ikke prøvd Bioshock, burde du absolutt gitt det en sjanse.
Would you kindly?

Medlemsanmeldelser28
Samlet karakter: 9.1/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10