The Elder Scrolls III: Morrowind

Nattens sterke storm vekker deg ikke. Du drømmer. Eller er det et syn? En merkelig kvinnestemme sier at du er blitt sendt til Morrowind og at du er blitt uvalgt. Det er gudinnen Azura. Hva skal denne visjonen bety?
Du våkner. En mørk alv greier endelig å vekke deg. Du er i et fangeskip som ligger ved bryggen til havnebyen Seyda Neen. Du er en fange som er blitt løslatt og sendt hit til Morrowind av keiser Uriel Septim VII. Hvorfor er du blitt utvalgt? Hva er din rolle i Morrowinds skjebne?

Morrowind er en provins i Tamriel hvor de mørke alvene Dark Elf, eller Dunmer kommer fra. Havnebyen hvor du settes av ligger på øya Vvardenfell, den midtre delen av Morrowind hvor spillets gang vil finne sted. Du løslates og får odre om å dra videre til en større by for å slutte deg til en imperialsk gruppe. Om du ønsker å gjøre som du blir fortalt er helt opp til deg. I Morrowind er det nemlig du som bestemmer helt og holdent hvordan du vil at ditt eventyr skal formes.

Nå skal ikke jeg gå for mye i dybden av historien. Den er så omfangende at det ville tatt opp hele denne anmeldelsen og mer til. La meg ramse det opp slik at det lett kan fordøyes.
I Morrowind er det flere guder som hersker. En av disse, Dagoth Ur, har formet en gruppe fra en diger vulkan på øyas midtpunkt for å utrydde den imperialske styrken i landet. Dessuten har han aktivert et kjempehjerte som gjør han udødelig. Du er den utvalgte som er spådd å skulle skape fred i landet og må utføre diverse oppdrag for å stå til hjelp for guder som Vivec.
Her er det mye mer bakgrunn å hente, rett og slett fordi det er lagt mye vekt i å gjøre Morrowind til et ekte sted med en omfattende historie bak seg hvor ulike grupper har dannet klaner. Mer informasjon rundt dette vil jeg nå ikke tilføye, men tro ikke at dette universet "bare" er der, for alt har sin historie.

Du må til å begynne med velge hvilken rase du vil være. Vil du være de noe nesevise High Elves, en Orc, Breton, Kahjiit, Imperial, Redguard, Nord, eller den reptillignende Argonian? Eller kanskje en Dark Elf? Valget er ditt, og du kan også skape din karakter med en rekke ulike ansikt og hårfrisyrer. Ikke like fritt som i Skyrim, men godt nok til å bli fornøyd.

Du kan som sagt gjøre hva du vil i dette RPG-spillet, men dine handlinger har som regel en konsekvens. Du kan med andre ord drepe alle karakterer her selv om de måtte være viktige for hovedhistorien. Du vil derfor få beskjed om dette etter et slikt drap. Det gjør det mer realistisk enn i etterfølgerne Oblivion og Skyrim hvor viktige personer ikke er dødelige. Og nå skal det nevnes at jeg anmelder dette for nåtiden, altså i 2018 og ikke 2002 da det først så dagens lys.

Vvardenfell er en stor del å vandre rundt på. Det er prydet med små havnebyer, landsbyer, steinbyer, ruiner, templer, slott, huler og hus både laget av tre, stein, sopp og skjell. Du kan ta bena fatt eller trylle deg via magi-klanen, om du da ikke heller ønsker å benytte deg av transportmiddelet Slit Strider som er et stort insektlignende dyr med lange ben. Tro meg, du må se det for å tro det. Det er også mulighet for å reise via sjøveien.

Det å gjøre som du vil er meget befriende. Du kan plukke opp det meste som du ser og plassere det hvor du vil. Det vil fortsatt være på det stedet du plasserte det om du sådan kommer tilbake etter 100 timer, så lenge du ikke selv har flyttet det. Dessuten er det mye enklere å plassere ting her enn i oppfølgerne hvor den fysiske tyngdekraftloven laget et mareritt for oss som ønsket å innrede et hus.
Dette gjør det både enkelt og fristende å bosette seg hvor man vil og i hvilket hus man vil. Det er ikke det langdryge pengemaset for å kjøpe en bolig slik som i etterkommerne. Eies huset allerede og du ikke vil ha selskap, er det bare å ta livet av den nåværende huseieren og finne seg til rette. De fleste karakterene i Morrowind har dog en rolle i en eller annen quest, så drep dem du måtte ønske med litt omhu.

Grafikken er kantete og grumsete, men den passer faktisk spillet veldig godt, og selv om den ikke kan matche dagens mer realistiske grafikk, så gjør den ikke noe negativt med spillopplevelsen. Den visuelle stilen er særegen da Morrowind ikke er en realistisk verden. Her er det trær uten blader, sopper høye som hus, og noen av dem blir faktisk også brukt som hus. Det vulkanpregede, tørre landet virker både vakkert og faretruende. Nå må jeg også tilføye at jeg ikke er en tilhenger av at realistisk grafikk alltid passer inn eller bør betegnes som den beste. Jeg ønsker ingen oppgradert versjon av Morrowind, og skulle den komme, vet jeg at den ikke ville gitt den samme følelsen av å være i dette landet.

Musikken er komponert av Jeremy Soule og den er som skapt for spillet. Den skifter mellom fredelige og fiendtlige øyeblikk, og den består av et knippe ulike melodier man ikke går lei så raskt. Snarere tvert i mot. Etter min mening det vakreste soundtrack som er blitt laget hvorav sporet "Blessings Of Vivec" etter min mening er et musikalak mesterverk.

Gameplay og kontrollene er helt greie. Her er det lite å utsette på, og det bør det være når man kan risikere timesvis med spilling for å gjøre småoppdrag og historien. Et enkelt system å lære seg knappefunksjonen til med andre ord.
Det eneste jeg vil trekke spillet litt ned for er kampsystemet og grafikkene under en kamp. Det er en meget kjedelig affære da dette virker både stivt og urealistisk. Man slår og slår men trenger ikke nødvendigvis å treffe fienden. Det kommer an på våpenet og dine ferdigheter. Selv når man treffer målet blir man ikke akkurat begeistret over effekten. Dette ene og alene fordi det er lagt lite vekt på variasjon og realisme her.
Dessuten foregår det meste av dialog via lesing her og ikke via muntlig overleverelse. Dette kan både være er pluss og et minus alt etter hva man foretrekker.

Jeg vil si at dette er et spill du bør sette av tid til å oppleve. Blir du like grepet som meg, er det bare å gi avkall på alt av sosialt liv og oppgaver i hverdagen. Timene vil fly forbi uten at du legger merke til det, og med DLC-pakkene Tribunal og Solstheim vil dette eventyret bli enda lengre.
Selv gjorde jeg intet av oppdragene den første gang jeg gamet Morrowind, men jeg brukte nok godt over 300-400 timer i spillet over en lengre periode kun på utforsking og annet. Dette alene fordi denne spillverdenen falt i særegen god smak for meg. Jeg var rett og slett besatt. Jeg greide til og med å finne en måte å bekjempe Dagoth Ur på uten å gjøre (nesten) et snev av historien.

Med andre ord blir jeg tvunget til å gi dette spillet full pott. Det er det eneste spillet i tillegg til "The Legend Of Zelda - Ocarina Of Time" som virkelig har dratt meg inn i sitt univers og fått meg til å se det som en paralell verden til min egen. Jeg spilte Morrowind dag og natt, og måtte ofte gå rolig til sengs ved morgenkvisten for at mine foreldre skulle få nyss i at jeg spilte hele natten. Jeg ofret mye søvn for Morrowind, og jeg har ikke noe i mot å sette meg ned å spille det igjen, men jeg vet at jeg vil komme til å bruke mye tid på det fordi det lett kan sluke deg hel, og da er det ikke lett å komme seg vekk fra det.

Ønsker du å oppleve en ny verden full av mystikk så vil jeg med hånden på hjertet anbefale Morrowind på det sterkeste. Ja, selv i dag, flere år etter dets opprinnelige utgivelse. Noen spill eldres nemlig svært lite.
Har du blitt fortyllet av dette mesterverket så vet du nok nøyaktig hva jeg snakker om.

+ Alt, egentlig.

- Lite sammensatt kampsekvenser.