Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

A Way Out

En sjelden gang kommer et spill som faktisk gir deg bakoversveis. Et spill med en allminnelig tittel, relativt kult cover-design og som faktisk er mye bedre enn du først hadde forventet. Et spill som skiller seg ut i mengden av en spillindustri som bare mer og mer begynner å reprodusere seg selv. Vil du oppleve noe nytt? Her er spillet du har lett etter.

Likevel er det noen kriterier som bør innfris før du går til innkjøp av A Way Out. Du skal vite at det er en filmregisør som står bak verket, og det kan man ikke unngå å legge merke til. Jeg kan si det så enkelt at det er som å spille rundt i en film. Det er mange filmsekvenser, men jeg føler ikke at det dro vekk tiden jeg fikk til å spille. Det er flettet sammen på en unik og god måte.
Uten Josef Fares sin kompetanse innen scenekunst, hadde dette spillet lett sklidd inn i mengden av andre spill. Men det gjør det ikke. Det faller mellom to stoler, og blander spill og film til en opplevelse du sent vil glemme.
Det er et action-spill som også kan minne litt om et Telltale-spill av den grunn at du kan møte ulike karakterer og velge hva din figur skal si i ulike samtaler, samt hva dere skal gjøre ved et valg. Et valg som kan ha en drastisk forandring på historien.

Jeg vil med respekt ikke røpe mye av historien. Jeg satt igjen med en opplevelse som fikk meg til å vise medfølelse. Det er dype ting som går i teten som tema her, og jeg må innrømme at enkelte ting tæret på meg slik at jeg måtte tørke øyekroken. Det er ikke ofte slikt skjer med meg i et spill, men her blir det noen sterke øyeblikk å fordøye, og slutten er dramatisk.

Til å begynne med spiller du en fange i et fengsel som får godt kontakt med en nylig innsatt (alt etter hvilken karakter du velger). Disse to heter Vincent og Leo, og har begge sin egen personlighet.
Sammen planlegger dere å rømme. Det greier dere, og dere går ut i en realistisk verden på 70-tallet. Dere prøver å skygge unna politiet, mens familielivet står på spill. I tillegg skal en hjerteløs gangster få sin blodige hevn. Mer vil jeg ikke si, men jeg kan love deg store overaskelser underveis. Ting du trodde var soleklart kan plutselig bli det rent motsatte.
Hadde jeg røpet mer, ville det vært som å røpe slutten i en spennende film, eller målstillingen i en tidligere spillt fotballkamp. Slikt gjør man bare ikke.

A Way Out krever at du spiller CO-OP med en levende person, enten via lokal split-screen eller over nettet. Jeg kan ikke minnes noen spill hvor en NPC ikke kan være til din disposisjon og du krever en levende medspiller. Ganske enkelt for å få spillets gang til å gli så godt som mulig. Og her får du et samarbeidsspill som virkelig åpner våre øyne for nye finesser. Til tider minner det om Army Of Two, andre ganger om GTA, og også om et Telltale-spill. Alt sveiset sammen til noe helt eget.

Når du hører tittelen vil du vel tro at dette handler om å bryte seg ut av et fengsel. Joda, en lengre periode av starten handler om det, men vel ute bak murene, begynner ferden for fullt. Jeg trodde vi var på god vei inn i spillet da tittelen plutselig dukket opp. Nå begynte det for fullt, og det sluttet ikke før det burde heller.
Du vil oppleve landsbygd, gårder, småbyer,  sykehus, røffe bilveier, tette skoger,  byggningsannlegg, bensinstasjoner og også et frodig Mexico. Og alt dette er koket ned til små detaljer. Detaljer så interesante at jeg brukte store deler av spillet til utforskning av steder. Det ga mer enn hva jeg hadde forventet, og du og din makker vil stadig kunne konkurrere om alt mulig underveis.
Tenk deg et spill hvor du kan kaste hestesko, skyte dart, spille på arkade-maskin og også baseball og basketball. Ja, og rullestol-balansering. Ja, du leste riktig.

Historien og spillets lengde er ikke for kort, men jeg hadde ikke hatt noe i mot en times tid eller to til med spilletid rett og slett fordi jeg storkoste meg med dette. Men for all del; jeg brukte 6 timer på storyen, og da satt jeg igjen med 6 timers god historiefortelling, morsomme oppdrag og rå action. Det var ikke 3 timer godt gameplay og 3 timer med resirkulert møkk.
Nå har denne historien mange ulile utfall underveis, samt to forskjellige avsluttninger, og det byr meg ikke i mot å spille dette igjen for å gjøre andre valg og oppleve nye ting. Langt i fra.

Noen kritiserer stemmeskuespillet i spillet. Jeg vil ikke si at det er noe i veien med det. Det er troverdige stemmer satt til troverdige replikker i mine ører.
Det jeg vil kritisere spillet for er den stive gangen på både Vincent og Leo. Den er lett og overse, men når resten av spillet et så troverdig, hadde det passet seg bedre med litt mer troverdig ganglag. Selv Nico Belic i GTA IV gikk mer realistisk enn dette.
Og enkelte hindre som Vince og Leo lett kunne komme seg over, blir noen ganger gjort på en mer tungvint måte enn det kunne ha vært. Det blir litt urealistisk, og det er også steder man ikke kan nå fordi de ikke alltid kan komme seg over en liten palle planker. Greit; man trenger ikke komme seg frem overalt, men når resten av spillet virker virkelighetstro, burde ikke dette stoppe dem.
Virkelighetstro i den betydning av en actionfilm hvor heltene tåler uvirkelig mye, vel og merke.

Spillets soundtrack er helt greit. Ikke noe å skryte for mye av, men heller ikke et minus. Den bygger seg opp i action-scenene og den hadde en stor betydning for spillets slutt. Tårene trengte nok litt ekstra på grunnet dette.
Grafikken er vakker, til tross for det stive ganglaget. Det er nok ikke den mest fotorealistiske grafikken, men nå er ikke jeg noen tilhenger av det heller. Grafikken er fin, den. Ikke noe å klage over fra min side.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å minnes dette spillet med et smil om munnen. Det har fått meg til å gjøre ting jeg ikke ville tro jeg skulle få gjøre. Jeg og min samboer koste oss med å konkurrere på hesteskokasting, dart, arkade-spill og en rekke andre ting som var gjemt i spillet. Vi jammet litt også. Jeg klinget løs på en banjo mens hun gikk amok på et piano. Det er disse små tingene som utfyller verdenen A Way Out finner sted. Det gjør den mer ekte og fyldig. Stedene er liksom ikke tomme og kjedelige.

Jeg vil anbefale dette til de som liker en god historie, samt de som liker CO-OP-spill. Du vil kunne møte en spillopplevelse med nye vrier du ikke har sett før. Og det blir aldri kjedelig, for plutselig må du løpe fra hunder, overleve i en båt ned en elv og flykte i en politibil. Jeg vil ikke røpe mer nå. Resten må du oppleve selv.

En ting er sikkert; jeg vil ikke glemme dette spillet på en god stund, og jeg kjenner en iver til å spille det igjen. Jeg kan ærlig talt ikke helt bestemme meg for hvilket utfall jeg helst vil støtte ved spillets endelige oppgjør. Det er et dilemma flere vil fundere over.

Samlet karakter: 9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10