Fallout 4

Skal jeg være ærlig så er jeg drittlei sandkassespill og åpne verdner. Jeg frydet meg ikke stort over Fallout 3, ei heller Skyrim da det første gang ble lansert. Jeg hadde nok brukt alt for mange timer i Morrowind og Oblivion. Det å løpe rundt i åpne verdner med frie tøyler ble raskt meningsløst og kjedelig. Jeg hadde liksom ikke noe til overs for det.  Helt til Zelda: Breath Of The Wild ble sluppet samt Skyrim Special Edition. Da kom gleden tilbake.
Men siden den gang har det vært en lang tid hvor jeg atter har vært lei åpne sandkasser. Nei, gi meg heller action og en dreven historie uten hundre tusen valg.
Det var til jeg oppdaget Fallout 4...

Vel, hva er Fallout 4 kort fortalt? Du bor i vakre Boston, Amerika med din familie. Det oser av 40 og 50 tallet rent stilmessig. Det kan vel godt sies at alt er perfekt når man til og med har en robot til å sitte barnevakt. Men det gode livet skal ikke vare mye lengre.
Plutselig blir en gedigen atombombe sluppet ned og du og din familie går i tilflukt i et velv. Der blir dere lagt i hvert deres kammer. Du i ett, og din bedre halvdel samt barnet i et annet. Dere er trygge, er dere ikke? Nei, ikke akkurat. Mystiske menn kommer til syne, dreper kona di og kidnapper barnet. Du setter ut på ferden for å finne dem og begir deg ut i det som er igjen av Boston etter bombens fall. Året er 2287 og alt er et helvete.

Har du spilt Fallout 3 så skjønner du tegninga. Det hele er noe ala det samme, bare mye større og levende. Hovedhistorien er i seg selv gripende i og med at man skal finne ut hvor barnet er og hvem som står bak kidnappingen. Alt i alt er det nok i de små opdragene at den gode fortellerkunsten kommer frem. Det er her man støter på de bedre historiene og minneverdige karakterene. Og det er mye å gjøre, tro du meg. Og det beste er at man aldri vet hva det neste steget blir. Du kan godt være ute på et oppdrag, men finne ut at to-tre andre ting på veien vil oppholde deg og ta oppmerksomheten din.
Verdenen lever rett og slett.

Kartet i seg selv er ikke så overveldende stort. Det vil ta deg lengre tid å vandre kartet i Skyrim tross de store fjellene som preger landskapet i Bethesdas fantasy-RPG. Likevel er kartet her også stort, men man vandrer ofte gjennom de samme traktene flere ganger. Variasjonen kunne nok vært litt bredere. Likevel er mange av de små stedene man besøker alltid et mysterium. Man vet aldri hva som befinner seg der. Har noe nytt dukket opp siden sist? Det gjør uansett ikke noe hvor smått eller stort kartet er i et sandkassespill så lenge overflaten er fyllt med ting å gjøre og ikke bare virker som et større tomrom.
Fallout 4 har alltid noe uventet på lur og det redder det faktum at kartet ikke er super-stort. Det er fyllt med alt fra ødelagte bruer, byggninger, gårder, byer, sumper og skoger.

Det jeg liker med Fallout er at man føler seg så hjelpesløs. Det er DU mot verden. Og verden er fryktelig. Den er fyllt med bander, insekter, tohodede hjorter, monstre og roboter. Du er armert med en pistol med noen få krutt i om du er heldig. Sannsynligvis ikke nok til å drepe mer enn en håndfull fiender. Da må man utforske og lete etter våpen og krutt. Og hva kan man støte på underveis? Hvem vet? Og dette elsker jeg. Det er slik det skal være. Jeg vil føle meg fortapt og kjempe mot alle odds for å overleve.
Med tiden bygger man seg opp et større arsenal, men tro meg; det er ikke gjort i en fei og vil koste deg mot og teft.

Husker du Dogmeat, hunden fra Fallout 3? Du møter han ganske raskt om du vandrer i riktig rettning i begynnelsen av ferden. Han blir en god kompis å ha med seg. Han adlyder ordre, er trofast og blir en kompanjong man lett blir glad i. Plutselig føler man seg ikke like ensom lengre.
I spillet vil du trenge følgesvenner, og de kan man støte på under oppdrag eller bare helt tilfeldig.

Karma-systemet er fjernet i dette spillet. Rett og slett fordi mange av valgene man må ta kan være både godsinnede og ondsinnede på en gang. Man støter ofte på dilemmaer, og med et kommunikasjons-system ikke ulikt et TellTale-spill kan man raskt ta valg man vil angre på. Dette gir et mer personlig preg over karakteren.
Perks-systemet er oppdatert til det bedre. Dessuten har man nå mulighet til å angripe og avfyre skudd i en slow-motion-modus hvor tiden går saktete slik at man kan velge hvilket bytte man skal skyte, samt hvilken kroppsdel. Det er derimot ikke sikkert man treffer. Er fienden for langt unna eller i rask bevegelse vil sjansene være mindre for at du får en fulltreffer. Dette kan man bygge opp gjennom spillets gang etter hvert som man stiger i grad.
Og Fallout 4 er ikke nådig. Joda, du kjemper kanskje mot forvokste fluer til å begynne med, men så alt for raskt vil du støte på beist som du er maktesløs mot. Det minner deg på at du ikke er noen gud på slagmarken. Heller tvert i mot; du er målskiven.

Jeg ble raskt grepet av den nye modusen hvor du har mulighet til å bygge dine egne hus og baser, samt tiltrekke venner til disse stedene og starte en koloni. Det er over tretti steder på kartet hvor dette er mulig. Man må derfor samle alt av materiale. Treverk, plast, alluminium, kobber, glass. Ja, alt. Med dette kan man bygge vegger og tak, generatorer og lys, dekorere stedene med flagg og malerier, innrede med stoler, radio, TV og dass, samt plante alt fra meloner til gulrøtter. Og gjør man tilholdsstedene tilstrekkelig slik at man kan bo der, vil flere personer knytte seg til kolonien og man kan åpne ulike sjapper der. Mulighetene er mange.

Jeg må innrømme at jeg selv gjorde bare et oppdrag før jeg ble så opptatt med å bygge basen min så perfekt jeg kunne. Jeg brukte nok minst 20-30 timer på dette før jeg greide å slippe meg løs og gjøre flere oppdrag i spillet.
Men jeg utforsket kartet. Ja, for jeg måtte jo samle alt fra bordlamper til penner og hermetikkbokser. Det meste er nemlig nødvendig for å lage byggemateriale av.
Og som ikke det var nok, kan alle våpen nå oppgraderes og finjusteres slik du vil ha dem. Alt i alt minner Bethesdas post-apokalyptiske spill veldig mye om Skyrim til tross for at dette er to vidt forskjellige verdener.

Det er også blitt utgitt en rekke DLC-pakker til spillet. Her kan man laste ned nye steder og historier, samt pakker med nytt byggemateriale.

Hater du bugs? Bethesda er kjent for sine bugs, og det er rett og slett dømt til å skje når spillene er så store og komplekse. Noen bugs er til å bli flaue av mens andre er av det mer humoristiske slaget. Noen kan også være litt irriterende. Du må rett og slett regne med dette, men det er heldigvis sjelden det inntreffer.
En annen ting jeg derimot savner er litt større byer. Byer med befolkning slik som byen i Fallout 3 som var så og si okkupert av en bombe. Likevel har Fallout 4 mange andre steder å utforske, og siden man kan bygge egne småbyer gjør det egentlig ikke så mye. Men ikke forvent deg byer i størrelse på de i Skyrim. Dette er Fallout og det er ikke mye igjen av Boston, og det som er igjen er stort sett rasert.

Hvis du liker musikk fra 50 tallet, samt klassisk musikk er nok dette en perle for deg. Via radioen kan man høre låter og symfonier under hele spillopplevelsen. Man kan dessuten få inn mange andre radiokanaler alt etter som hvor man befinner seg.
Man kan når som helst skru av radioen og få høre det stemningsfulle soundtracket som passer ypperlig til det dystre landskapet.
Landskapet som bærer preg av en vakker grafikk tross at alt så og si ligger i ruiner. Før jeg prøvde spillet hørte jeg at grafikken ikke var av ypperste klasse. Den er kanskje ikke det, men det gjør jammen ingenting heller. Den er bedre enn forgjengeren, men nå må vi snart begynne å innse at grafikk har lite betydning for spillets kvalitet. Kan vi definere fotorealistisk grafikk som god grafikk og grumsete grafikk som dårlig grafikk hvis det uansett ikke ødelegger noe for spillopplevelsen?

Jeg vil ikke gi spillet topp-karakter av den grunn at det til tider kan bli litt repeterende da kartet kunne vært litt større. Ikke noe stor rift i spillet, men i lengden blir det litt kjedelig å traske de samme løypene om og om igjen.

Uansett; Fallout 4 gir deg en makaber fornøyelse som ofte gir en klump i halsen og en giv etter å stadig være på jakt etter nye ting å oppleve, nye fiender å beseire, nye venner å møte, nye gjenstander å oppdage og nye baser å bygge. Og nå regner ikke jeg med alle DLC-ene som du kan kjøpe til som både forlenger og forsterker spillet.
Fallout 4 er valuta for pengene og er et spill som har stor sjanse for å gripe deg. Og tro du meg; blir du grepet, er det ikke lett å komme seg unna denne bomben.