No Man's Sky

Denne anmeldelsen var ikke mulig uten å skildre mine opplevelser i spillet, så: SPOILER ALERT!

Romfarer Petrovich strammer grepet om sitt mineralutvinningsverktøy. Det er uoversiktlig, plantene er kvelende og det er vanskelig å avgjøre hvilke som er farlige. Geigertelleren sier i fra at strålingen øker noe, vinden øker. Det er en storm på vei, en radioaktiv storm. Petrovich holder mineralutvinningsverktøyet med begge hender. Han må få utvunnet litt mer Emeril før stormen kommer for fullt, det er for verdifullt til å miste. Stormen setter inn mens geigertelleren klikker som besatt, Petrovich har dårlig tid. I Emeril-feberen har han glemt å utvinne Sink fra plantene, og han har bevegd seg for langt bort fra fartøyet sitt. Nå har han ikke Sink som kan brukes til å styrke skjoldet mot radioaktiv stråling, gode råd blir plutselig dyre. Han må søke dekning, må komme seg ut av stormen. Han løper mot skipet mens geigertelleren viser at strålingen er svært høy og skjoldet mister effekt fort. Han fyrer av rakettpakken på ryggen, han er sliten, klarer ikke løpe mer. Kanskje rakettpakken kan få han fortere fram, men det er bare ikke fort nok. Han skimter noe kjent ned fjellskrenten til høyre, det lyser rødt, det er plutonium. Plutonium finner man i stein og fjell og man finner mye plutonium under jorden. Petrovich stoler på magefølelsen og bruker sine siste krefter til å kaste seg ned fjellskrenten mot plutonimusforekomsten, det er en sprekk i bakken - en passasje til et hulesystem. Petrovich er reddet, nå må han bare søke ly til stormen løyer.

Dette er bare et av veldig mange bemerkelsesverdige øyeblikk jeg har hatt med No man's sky, det nyeste spillet fra Hello Games som ble lansert 10. august til playstation 4 i Europa. No man's sky har blitt omtalt i lang tid og folk har bygget opp store og urealistiske forventninger til spillet. Derfor var det en enorm lettelse for meg å få startet med spillet noe senere enn alle andre, men bedre sent enn aldri, og samtidig kunne slippe meg løs å lese litt av de surrealistiske spådommene noen hadde om No man's sky.

No man's sky er et veldig enkelt spill, det har ingen kompliserte kontroller eller effekter sammenlignet med tidens standard. Man starter spillet som en romfarer som er strandet på en planet. Man har tilgang til et havarert romfartøy som krever reparasjon før det kan brukes og et mineralutvinningsverktøy. Med disse hjelpemidlene må romfareren få skipet i orden og så begynner en uendelig oppdagelsesferd, eller en ferd til galaksens sentrum, eller historien om Emeril-rushet på Hutlandingga. Mulighetene for hvordan man velger å spille dette spillet er mange. Det som likevel skiller No man's sky ut fra mengden er hvordan planeter og systemer blir vilkårlig generert mens man spiller for så og bli lagret. På denne måten blir spillet så nært uendelig som man fysisk kan komme, og jeg liker det. Jeg har alltid vært fascinert av verdensrommet, dets uløste gåter og mysterier og ikke minst den ufattelige størrelsen som kan få hjernen til å gå i spinn bare ved å prøve forestille seg det. No man's sky klarer etter min mening å visuelt demonstrere størrelsen selv om spillet ikke er i nærheten av hva som er reelt, så er illusjonen av dette veldig god.

 Når man beveger seg på en planet man har kommet til, eller bare den første planeten man er på for den saks skyld, så vil man etter hvert forstå den alvorlige størrelsen. La meg forklare; man kan gå rundt å utforske og på slump komme over en forlatt bygning med en radioantenne for eksempel. Inne i bygningen kan man løse en gåte i form av numre som skal forestille koordinater, og velger man riktig nummer så får man et koordinat et sted på planeten. Går man så ut av bygningen og prøver lokalisere ikonet på skjermen som viser veien til det anviste stedet så står det kanskje at det er 1,2 eller 3 timer unna, eller kanskje enda lengre. Og det er akkurat så lang tid det ville tatt å gå til destinasjonen med romfareren sin. Det er langt å gå i 2 timer bare for å finne en destinasjon. Setter man seg derimot i romfartøyet sitt så vil man se at det tar kanskje bare 10 minutter å fly dit med boost på, men 10 minutter kan være lang tid for en utålmodig spiller. Flyr man så ut av atmosfæren, hvis planeten har en atmosfære, og flyr rundt planeten så vil man nå destinasjonen på kanskje 2-3 minutter. Jeg har flere ganger måttet sette meg tilbake å ta inn over meg den massive størrelsen på planetene og til og med månene. Det tar meg også tilbake til 1997 når jeg spilte Azure Dreams til playstation 1, som også er et spill med vilkårlig genererte rom i et tårn man skal klatre opp. Det var også et spill jeg brukte mye tid på og lot meg imponere over måten det var mulig å skape nært sagt endeløst med forskjellige rom. Hadde jeg den gangen visst hvor denne teknologien ville ta meg om 19 år så tror jeg hodet mitt ville implodert.

Når man har kommet seg ut i "verdensrommet" med fartøyet sitt så demonstrerer spillet igjen de enorme avstandene som lett oppleves ved å se på koordinatene hvor lang tid det tar å fly til en planet eller måne med vanlig fart, også kalt boost, contra å fly ved hjelp av pulse-motoren. Det er ikke gitt at man har all denne teknologien i skipet sitt, for det aller meste må man finne byggeplaner til før man kan konstruere det. Den neste utfordringen er å finne de nødvendige materialene i rette mengder for og i det hele tatt kunne konstruere noe etter byggeplanene. Slik bygger man seg opp i spillet til man har nok avansert teknologi til og kunne reise til galaksens sentrum om man ønsker å følge spillets foreløpige mål.

Dette tar meg videre til svakhetene og styrkene ved spillet selv om jeg har beskrevet noe av det jeg mener er styrkene allerede, for all samlingen av materialer er ensformig og tar relativt lang tid. Og det kan fort ta piffen av en utålmodig spiller som ønsker å avansere mot målet med en målbar og merkbar progresjon, noe jeg fikk kjenne på selv ved flere anledninger. Jeg måtte forandre min innstilling til spillet, jeg måtte ta med meg noe utenfra og inn i spillet selv. No man's sky er et spill om utforsking og opplevelser og jeg måtte møte spillet på disse premissene. Det nyttet ikke å stange mot "speedrun monsteret" for å komme til spillets mål fort. Når jeg kom til ro med omstendighetene i spillet og fikk lagt alt stress til side så ble spillet så mye lettere å nyte for hva det er, og spillet fikk et jerngrep på meg. Det er langt mellom spillene som jeg har hvor jeg flere ganger om dagen tenker på spillene, hvor jeg faktisk bruker arbeidstiden på å legge en slagplan eller fantasere om hvor jeg skal reise nest. Og selv mens jeg skriver på dette lurer jeg på hvor jeg kan finne de 2 siste artene av dyrene som befinner seg på planeten jeg utforsker for tiden.

Mulighetene å spille No man's sky på er også varierte. Selv har jeg valgt å ha et romfartøy uten våpen eller mineralutvinningsutstyr, for man kan utvinne mineraler fra asteroider som driver rundt. Men jeg har ribbet fartøyet mitt for alle våpen og utstyr, og har kun den nødvendige teknologien og masse plass til mineraler som jeg utvinner på planetene. For det er på planetene jeg gjør jobben, og verktøyet romfareren bruker for å utvinne mineraler har jeg utstyrt med de sterkeste tilgjengelige strålene og våpenmodulene. Skulle noen finne på å tulle med min astronaut så er veien til "6 fot under" veldig kort, men stort sett er det bare aggressive dyr og mekaniske droner. Slik stiller jeg veldig sterkt på planetene mens jeg utforsker og opplever nye ting og situasjoner, mens jeg er utsatt for piratangrep for eksempel mens jeg flytter den dyrebare lasten fra en planet til nærmeste romstasjon hvis jeg ikke har funnet et sted på planeten hvor jeg kan selge mineraler. Slik sparer jeg penger og kjøper nye skip med større lasterom fra andre utenomjordiske vesener som besøker romstasjonene eller de større anleggene på planetene. Jeg kunne gjort det stikk motsatt og satset på sterke våpen og skjold på romfartøyet slik at jeg kunne fly rundt å utvinne mineraler fra asteroider og skyte ned rompirater.

Når det kommer til variasjonene man opplever i spillet så er det lett å se at mye bygger på de samme modellene. Ting skifter farge og størrelse, noen små modifikasjoner på dyr og ting man har sett tidligere. Likevel gir det meg en wow-opplevlse når jeg kommer over et stort dyr som gresser fredelig på en planet, ikke helt ulikt scener man husker fra filmen Jurassic Park, eller den forsiktige og usikre følelsen når jeg ser et dyr som ser potensielt farlig og skummel ut. Elementene på planetene spiller også en stor rolle, i alle fall for meg, slik at opplevelsen blir mer autentisk. Noen planeter er iskalde, andre varme og noen har radioaktive stormer. Alt dette har man mulighet til møte med medbrakt teknologi for å bedre holde ut i de ekstreme situasjonene. Og det er ikke bare liv på land, planeter som har vann har også liv i vannet, og sannelig er det ikke egen teknologi for å kunne være lengre under vann også. Skulle bare mangle.

Den totale opplevelsen av No man's sky er noe jeg egentlig aldri før har vært borti siden jeg begynte med spill på 80-tallet. Journey var en grafisk flott framstilling av en guidet reise og opplevelse, problemet i denne sammenligningen blir jo at man alltid opplever det samme igjen i Journey. Azure Dreams hadde alltid nye utfordringer i monstertårnet, men var begrenset til rom i et tårn. I No man's sky vil man selvfølgelig komme til et punkt der man ikke gidder oppleve mer av de vilkårlig genererte variasjonene av planetene, men du kan ta gift på at du vil ALDRI få oppleve hele No man's sky. 

Skal jeg si noe om det grafiske og lyden i spillet så vil jeg begynne med å nevne alle fargene som spillet leker med og lager det ene slående synet etter det andre mens man reiser gjennom galaksen, det er rett og slett fantastisk. Grafikken kan enkelt kalles for utdatert om man skal sammenligne med tidens standard. Men sammenliknet med et annet spill som er veldig populært, nemlig Minecraft, så er grafikken veldig god! Når det kommer til lyden i spillet så er det aldri noe som stikker seg fram. Spillet har ingen audio på dialog, lydene av våpen og verktøy er gode nok og fungerer til sitt formål. Musikken i spillet derimot ga meg ikke så mye, den var veldig anonym for å si det mildt uten at jeg skal spekulere i produksjonskostnader. Derfor er det fint at spill som dette fungerer veldig godt sammen med for eksempel spotify, hvor man bare kan kjøre på med sin egen bakgrunnsmusikk. 80-talls neonsynth for retrofølelsen eller dubstep for den sinte og coole oppdageren, det er i alle fall en superkjekk mulighet å ha til dette spillet, og jeg vil bare ha sagt at jeg spiller Diablo 3 på samme måten med spotify så det er ikke noen uting at musikken ikke falt i smak.

For å oppsummere dette fantastiske kunsthåndverket og spillet som No man's sky er så har det et enormt potensiale for de som liker å oppdage ting, og for de som interesserer seg for verdensrommet og gjerne liker et spill de kan sette seg ned med og senke skuldrene og bare være tilstede og oppleve. Det er også et spill for perfeksjonisten som vil samle all teknologi og bli en supersoldat i verdensrommet, men jeg tror perfeksjonisten vil slite med oppdagelsesbiten av spillet.

Jeg gir No man's sky karakter 8 fordi jeg er ganske sikker på at spillet vil bli god for en tier når senere nedlastbart innhold og utvidelser blir tilgjengelig.

Spillet er sponset av spmg, spillmagasinet.no