Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Firewatch

Firewatch - I don't want to watch the world on fire.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe for denne anmeldelsen og han gjør dette hele tiden, den dusten. Det gjør heller ingen andre tall mellom 1 og 10. Dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.

Forbanna vinterdvale. Det er rett og slett ikke en dritt som skjer nå, føler jeg. Jo, klart det er mye som skjer på indiefronten men jeg brant meg sist da jeg ga Everybody's Gone to the Rapture et forsøk, og holdt på å koke over i drittsinne. Så hva ellers skal jeg finne på? Godzilla ligger enda på bordet, men det får bli en radiosending for en annen dag.

I denne pågående tørken mellom AAA-utgivelser må jeg finne noe annet å foreta meg før det bryter ut en brann ett eller annet sted, gjerne i lommeboken min. Så du hva jeg gjorde der? Det er artig, for spillet vi skal prate om idag handler om skogbranner. Eller, ikke egentlig. Firewatch har omtrent like mye med skogbranner å gjøre som det å fortelle badevakta i svømmehallen at noen drukner i et vannglass betyr noe for livredning.

I Firewatch er du Henry, en mann definert ut i fra en adjektivfortelling på ungdomsskolen som drar til skogs av grunner du selv er nødt å finne ut av for å gjøre hva faen enn en mann i hans alder gjør i skauen når problemer dukker opp. Din oppgave er å holde utkikk etter skogbranner og deretter fortelle det til din overordnede, noe du gjør omtrent en eneste gang hvor dere begge slipper ut et kollektivt sukk og erklærer at; "shits fucked." På radioen har du med deg Delilah, en annen brannvakt som også har baggasje ikke forbundet med en Bergans tursekk full av murstein og kattunger.

Firewatch gir meg ingen direkte inntrykk om hva slags sjanger det er, men jeg får øyeblikkelig vibber som lener seg i survival horror sjangeren eller en liten open-world utforskningssak. Denne drømmen blir knust når jeg gradvis finner ut at spillet i seg selv ikke gir deg noen utfordringer eller setter noe på spill bortsett fra det store puslespillet om hvorvidt du skal kaste kontrollen i veggen eller tv'en når spillet kræsjer for endte gang.

På en måte føles det som om en bilselger bare drar deg med på en biltur og skryter hvor bra kjerra presterer selv når hjulene faller av med kun et svakt løfte om en programvareoppdatering som inkluderer motor og et ratt. Men for å fortsette litt på metaforen; det føles også som jeg er på Expert og blir vist frem de lekreste tv-skjermene kun for å gå hjem med en radio. Skjønner du tegninga? Jeg vet egentlig ikke hva slags spill jeg spiller før jeg er over halvveis inn og innser at hver eneste potensielle "fare" er rent kontekstuell og ikke er ment for noe annet enn å bli utpekt av hovedkarakterene i forbifarten.

I Firewatch får jeg ikke noe godt førsteinntrykk når jeg øyeblikkelig blir gitt et ark som forteller meg hva slags person jeg er, noe som er karakterutbredelse for folk som har skulka en time for mye før en eksamen og ikke vil annet enn å bare bestå. Jeg liker å leke en liten lek med meg selv hver gang jeg spiller et indiespill. Det har ikke noe fancy navn, men ideen er at du skal se hvor utviklerne gikk tom for penger og måtte skjære ned på innhold.

Det verste er at jeg med en gang kan peke ut hvor dette skulle blitt plassert i stedet for, spesielt i et spill som er så dialogtungt som dette. I Skyrim fikk du noen ganger lov å definere deg selv litt mer når du ble spurt, selv om det ikke tjente noe annet formål enn å få deg til å tro at det eneste inntrykket du etterlot Tamriels nordlige trakter ikke bare var en bonde brennende opp-ned i en grønnsakskjerre.

Så, nå som jeg har fått etablert at spillet ikke tilbyr noen utfordringer, risiko og kjører omtrent like smidig som en rullestol ned en gruslagt trapp må jeg stille meg det klassiske eksistensielle indiespill-spørsmålet: "Hva faen er det jeg er her for?" Og svaret er; historien.

Her vil jeg gjerne benytte meg av muligheten til å gi en stående applaus til stemmeskuespillet som er noe av det bedre jeg har hørt siden Final Fantasy X kom ut på Playstation 2. Språket er lekent, skjønt, ektefølt og ikke minst naturlig; noe det faen meg bør være når det er en av de få tingene spillopplevelsen hviler på. Karakterene og de små livene de lever er virkelig godt skrevet og hintet til med små visuelle inntrykk. Alt de sier og mener føles så virkelighetsnært og stort uten at det direkte trenger å beskrives.

Plottet utfolder seg litt ut mot midten, og det er noe forvirrende føler jeg. På slutten av spillet satt jeg fortsatt igjen med en haug spørsmål som jeg overhodet ikke følte ble besvart, og jeg gjorde et poeng ut av å samle opp så mye lapper og søppel jeg kunne uti skogen som overhodet mulig for å få en eller annen mening ut av det, uten at det spilte noen rolle og det virket ikke som om noe ble oppklart når alt var over.

Etterhvert som dette virrvarret av et plott prøver å utfolde seg kjenner jeg også at jeg blir økende paranoid og begynner å tvile på hvor mye jeg vil si til damen på andre enden, og når et spill får meg til å tenke og tvile på alt rundt meg som en følge av følelsesmessig innlevelse ved bruk av nesten utelukkende lyd, da kan vi faen meg bare pakke sakene og erklære dette for Game of the Year og vi er faen meg bare i februar.

Det grafiske skuffer heller ikke - Spiller ser enkelt og greit veldig bra ut, selv om fargepaletten kan bli litt ensidig og intens til tider. Ofte gikk jeg bokstavelig talt rundt i fullstendig oransje og dette opptar mer eller mindre 70% prosent av det visuelle aspektet spillet tilbyr som blir litt frustrerende. Av en eller annen grunn føler jeg et snev av Disney eller Tim Schafer over det hele og da tenker jeg spesielt når jeg ser hvordan karakterene er tegnet - de få gangene vi ser dem. Spesielt hovedrollen vår; fingrene, armene og bena, og da mener jeg dette på best mulig måte.

For å oppsummere så kunne jeg ærlig talt spilt en romantisk eller vennskapelig fortelling basert på dette alene, og jeg tror virkelig det kunne fungert, med utkikk- og skogsvernoppgaver som et slags bindeledd. Det mistet meg allerede da det startet og enda mer så når spillet stadig vekk kræsjet men hentet meg fort inn igjen ved å etterlate meg paranoid til og med når bestefaren min ringte meg to timer etterpå for å ønske meg et godt kinesisk nyttår.

Firewatch er enda et innslag i de fullstendig historiedrevne indiespillene man ser mye av om dagen, og hos meg er det hjertelig velkomment.

Firewatch får; James Arnold Taylors stemmecoach sitt selvmordsbrev i glitter/10.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10