Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed III

Assassin's Creed III - Press X to throw tea in the harbor. GOTY 10/10.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe som helst, og har ingen verdi for ham selv eller anmeldelsen i sin helhet på lik linje med alle karakterer mellom 1 til 10.

Hva i faen skjedde her egentlig, Ubisoft? Du var på en god greie med hva enn jeg gjorde i Revelations, og plutselig sitter jeg her igjen, med deja vu som knuller hjernebarken min i det jeg opplever nok en kontrollclusterfuck fordi dere absolutt skal ha meg til å oppleve friluft i den amerikanske kolonitiden. Dere kunne like gjerne kalt spillet;"Assassin's Creed; Go outside and fuck yourself stupid" og ikke gitt meg noen forhåpninger.

Vi er tilbake, minutter etter der vi sist slapp, antageligvis for at man skal føle at man er i samme tempo, noe man definitivt ikke er når spillene er ett år mellom hverandre eller med mindre man har sittet i flere uker og spilt alt fra Assassin's Creed 1 til 3. I Revelations tilbrakte vi timesvis i limbo og sa farvel til Ezio, en opplevelse som virkelig rørte ved meg. Selv om serien har hatt grusom kontroll og jeg har tapt mer penger enn jeg har fått fra NAV,
så klarte jeg å finne noe der å holde fast ved. Ezio's vekst fra gutt til mentor og profet har vært utrolig, og jeg anser det som en god kvalitet ved meg selv fremfor spillet at jeg klarte å finne noe positivt i den dammen av samlivsbrudd og Tourettes som var Brotherhood og Revelations.

Jeg ble riktignok forbauset over åpningen til SassyCreed III, hvor jeg finner ut at de siste timene har vært dedikert til å spille en Templar fremfor en Assassin, og det kan jeg like. Kanskje man burde ha lagt merke til dette over fraværet av namedroppingen som Assassinerne ironisk nok ikke klarer å slutte med. Allikevel, dette hadde jeg kanskje satt mer pris på hadde jeg gått fra en livlig personlighet til en annen, men det gjør jeg ikke. Jeg blir introdusert for Connor...'s elendige barneskuespill og alle hans venner. Vi skal ut og leke, og tydeligvis skal en hund være med oss. En av de andre barna sier at den skal bli igjen, og jeg gjør ham oppmerksom på hva slags utrolig menneske han er ved å stå tett inntil han. Jeg var redd for at vi skulle bli en ny Scoobygjeng.

Connor er ufattelig kjedelig, og det føles ikke som om han utvikler seg noe gjennom spillet. Selv om han er snytt ut av stereotypen til en opphavshistorie burde det også være rom for karakterprogresjon som ikke starter og ender med hevntørst og ståkuk for rettferdighet. Det er akkurat derfor Batman er gørrkjedelig, fordi det er alt han er.
Som så mange før ham, bestemmer Connor seg for å starte en vernet bedrift i den nye verden, og ansetter noen lærlinger. Her kommer noe frem som jeg kan like, og det er at lærlingene faktisk er personer som har en bakgrunnshistorie og et mål i livet, i stedet for å være nok en pompøs fjott i hvit hettegenser.

Tempoet i fortellingen er seigere enn en sump av sirup og sæd. I det ene øyeblikket jakter jeg, og i det andre er jeg trollmesterens læregutt. Plutselig skal jeg bygge en gård og selge tønner, så skal jeg kaste te uti sjøen. Hva faen er dette for noe?! Du må virkelig være passelig faens desillusjonert hvis du skal ha meg til å tro at en tidsalder som i større eller mindre grad handler om å skrive ting på papir og kasting av te i vann skal være actionpakket spenning. For å sitere Atle Antonsen; "Vi har et kjempeproblem."

Jeg skal være ærlig, det er ikke en hundre prosent ræva opplevelse, dette her. På mange måter føles Assassin's Creed litt mer som et stealth spill denne gangen, og alt jeg trengte for å komme i det humøret var evnen til å drepe soldater rundt hjørner, men du kan glemme alt om det når tiden kommer for å gjøre dette uti villmarka. Er jeg den eneste som syns at dette kunne vært implementert for lenge siden? Skal disse småtingene virkelig få meg til å tro at jeg er i et helt nytt spill? Det er jeg ikke. Pil og bue, samt en Rope Dart kan nå brukes for å enten plukke bort soldater på avstand eller henge dem opp som pynt, som hendelsesvis er ganske gøy. Jula kom faen meg tidlig i år.

Som et ganske så spesielt innslag i denne tønna av drit har man også sideoppdrag, og da tenker jeg spesielt på seileoppdragene. Her får dette gameplayelementet tid til å skinne, og det føles veldig involverende å kunne senke fregatt etter fregatt i en veldig underholdende del av historien. Her utmerker en stemmeskuespiller seg sterkt, Kevin McNally som Robert Faulkner. Det er noe merkelig her, at gode gamle Joshamee Gibbs fra Pirates of the Caribbean serien til og med kan være en oppegående sjøman med edlere hensikter, og han misser ikke en takt i det hele tatt. Han er en fryd å høre på når han splitter sine bramseil eller hva nå faen det er han prater om i det vi rir en bølge imot.

Jeg har for lengst gitt opp noen drøm om å kunne fullføre spillet med en komplett synkroniseringsrate. Det er et oppdrag som var spesielt irriterende hvor jeg fikk som oppgave å drepe en eller annen forglemmelig templartype før han nådde å knerte noen enda mer forglemmelige indianere, som for øvrig er helt faens umulig i følge en nyere forskningsstudie utført i Kristians Funhouse of Friendship and Capitalism.

Formelen er den samme. Vi klatrer fortsatt på bygninger og hopper av dem for å drepe noen nedenfor, men det føles ikke like grandiøst som det gjorde i tidligere utgivelser. Amerikansk arkitektur er rett og slett gørr kjedelig å utforske, og blekner i forhold til Italias katedraler. Men, Ubisoft har jaggu ikke vært på latsiden, skal jeg si dere! I tillegg til å kunne klatre på annenrangs boligblokker kan vi nå klatre i-- du gjettet det; trær! Prøver spillet virkelig å fortelle meg at Ezio ikke en eneste gang gjennom sin skattefrie karriere, klatret ett eneste tre?

Dette er oppriktig forferdelig. Jeg sympatiserer nærmest med kolonistene, og får lyst å brenne ned hele jævla Hakkebakkeskogen, hvertfall når jeg må opp i trærne for å kunne synkronisere meg med området rundt meg, for selvfølgelig må jeg det. Det er et Ubisoft spill tross alt, og Åndene forby at vi skal vike fra tradisjoner. Det er her selve designet og kontrollene får tid til å skinne nok engang. Hvis du skal opp i et tre, så håper jeg faen du er en troende person, for kun Gud eller Åndene må vite om det er en gren du kan ta tak i ved neste sving. Enda verre, er at når jeg omsider er på topp og er ferdigrunka og vil ned, så finner jeg ikke ut hvor det er trygt å lande fordi det er for mye jævla natur i veien og må i hver bokstavelige sammenheng av begrepet, ta et "leap of faith." Jeg vet enkelt og greit ikke hvor mange ganger det har svartnet for meg fordi jeg dør hver gang dette skjer, men i følge legen min tåler ikke kroppen min enda en runde av dette spillet. Dette blir siste gang.

Tror du faen ikke vi er nødt å lide mer gjennom Desmond igjen også. Denne gangen er hele opplevelsen mer perpleks enn noen gang når vår hovedmann, som henholdsvis ikke ligner på Adam Sandler lengre, plutselig får følelser i et lite øyeblikk men plutselig glemmer det. En karakterprogresjon som var over på under et minutt. Sold.

Vi får riktignok muligheten til å jatte mer med Scoobygjengen når vi ikke er i Animus og er nødt å kuke rundt i grotta som for øvrig kunne vært bedre designet siden jeg ikke vet hvor faen jeg skal gå når jeg får beskjed om at et nytt område tydeligvis er åpnet, men hvor pokker er motivasjonen min egentlig? Shaun har virkelig prøvd så hardt han kan for å gjøre meg irritert så hva enn han har å si kan han si til det oppbrente liket mitt. Og Rebecca er bare.. så teit. Så jævla teit og stereotypisk at jeg blir svimmel. Faren til Desmond har jeg bokstavelig talt ingen formening om og akkurat nå føler jeg meg så alt for lite motivert til å bry meg. Fuck Scoobygjengen, fuck dem for all tid.

Vet du hva du kan gjøre, Ubisoft, bortsett fra å ta på deg noe lekkert undertøy og bøye deg over for en god solid mengde kuking, er at du kan rekrutere meg. Hvis ikke får dere meg aldri til å holde kjeft om den sviktende kvaliteten spillene deres går gjennom. Jeg får lyst å sitere en av mine favorittforfattere, Ben Croshaw; "Assassin's Creed er ikke en serie, det er en linjegraf på et deprimerende langt stykke papir, men jeg ser deg stå der borte i hjørnet og jeg liker ikke hvordan den stiftemaskinen ser ut."

Hvis ikke, hvem vet, kanskje en dag jeg er ute og går meg en tur, kommer jeg hjem og finner Jason Brody stående i stua mi og vi vet begge at min tid er kommet. Jeg spør om en siste sigarett, og til min store overraskelse tar han frem to. En til meg, en til ham. Etter sigaretten kjenner jeg et stikk i nakken og bevisstheten svinner hen, men jeg bestemmer meg for en siste runk før jeg treffer bakken, hvor jeg fantaserer om at mine håndbevegelser er hva som får kroppen min til å svette ut giften. Jeg treffer gulvet og mine siste ord er dødsralling blandet med; "Ikke se på meg, jeg er stygg." Han skriver så "property of Ubisoft gene research division" på en lapp og fester den rundt stortåa mi og enda en på utsiden av likposen. Jeg er borte fra den virkelige verden, og våkner opp på en perong i en sterilt, nærmest angelisk hvit togstasjon.

Et stykke bortenfor står det en gammel mann i mørkeblå kjortel og stryker fingeren over en løvehodering. Han spør; "Var det verdt det?" Det har ikke gått opp for meg at lemmet min fortsatt henger ute, og jeg pakker den bort i det han kommer nærmere. "Var det verdt det?" spør han igjen. Verdt hva da? "Her er du, et sted mellom verdener, og du har ikke gjort deg opp noen tanker om hva--" Jeg når akkurat å avbryte ham ved å ta frem lemmet mitt igjen, fortsatt erigert, og låser øynene mine i hans. Leppene mine danner et grusomt flir, og munnviken min rakner som om jeg har fått et Glasgow Smile. "Åh. Det var nok ikke lurt," stadfester han i det øynene hans lyser opp og løveringen gløder og armen hans omformes i voldelige spasmer og blir en lilla, årete løvepenis.

"En garde."

Assassin's Creed III kan rett og slett dra til helvete/10.

Samlet karakter: 6.7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10