Assassin's Creed: Revelations

Assassin's Creed: Revelations - Ezio Sandler da Brooklyn.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe som helst, og har ingen verdi for ham selv eller anmeldelsen i sin helhet på lik linje med alle karakterer som baserer seg på tall.

Jeg må lure på hva du er redd for, Ubisoft. Det føles som forholdene til deg og utviklerlagene dine ikke er annet enn høflige smil og stive bevegelser under ett middagsselskap, når under det mistenkelig enorme laget av sminke, ikke er annet enn blåmerker. Spill tar tid, må du skjønne. Er du redd for at jeg skal glemme deg? Det kommer jeg ikke. Jeg glemmer aldri de som skylder meg penger. I det minste kler spillmotoren en flunkende ny rullestol, nakkestøtte og tannregulering.

Ti år har tydeligvis gått siden sist vi så Ezio, og etter å pløyd gjennom hva jeg bare antar er enorme mengder fan- og hatmail med en forbausende mangel på miltbrann, finner han en av farens gamle brev som nevner et bibliotek et sted i midt-østen. Han begir seg på en pilegrimsreise som begynner i Konstantinopel, en by med en kolossal identitetskrise og debatten om hvorvidt det skal hete Istanbul eller førnevnte tar like mye plass som debatten om hvem som skal være den neste sultanen. Dette politiske spillet tar dermed ikke mye plass i selve historien, og bestemmer seg for å sitte bakerst i klasserommet i håp om at læreren skal la være å stille for mange spørsmål.

Ezio kommer ikke inkognito frem. Tydeligvis klarer assassinerordren å medele at han er på tur til Konstantinopel over Adriaterhavet, men ikke at tempelriddere har inntatt hele Masyaf og gjort et slags pre-emptivt krav på alt som måtte befinne seg der. Vi møter her på Yusuf som det er meningen at jeg skal knytte meg til, noe som går helt greit frem til han fordufter i over halvparten av spillet. Kommunikasjonsproblemene er fortsatt til stede, slik vi så kjært husker fra tidligere innslag. Apropos tidligere innslag..

Kontrollene er utrolig nok ikke like irriterende denne gangen, til min og min bankkontos store lettelse. Kleptomanknappen har fått sin egen plass på stikka, og deler ikke den med knappen for å gå fortere til Istanbuls store lettelse. Jeg ser også noen skrive om at tiggere var et enormt problem å komme seg gjennom i de forrige spillene, og at løsningen på dette var å kaste penger for å jage bort de nedtrøkka spedalske pygmeene, men i og med at spillet i større deler foregår på hustak hadde jeg aldri disse vanskene. Allikevel, det er greit å få brent av litt penger, for nok en gang vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med dem. Gründerambisjonene er like korttenkte her som de var i Brotherhood. Jeg involverte meg aldri godt nok til å finne ut om spillet nok en gang ga deg gratis rustning, men noen rolle kan det neppe ha spilt ettersom hele opplevelsen er såre enkel.

Sommervikarene gjør et kjærkomment, dog slitent danseinnslag igjen og tar på seg alt arbeidet i det desperate forsøket for å få meg til å ense dem, der de slenger seg på de verste elitesoldatene Konstantinopel har å by på og dør i hopetall. "Close their eyes" sier spillet til meg. Til hvem da? Var de viktige i det hele tatt? Nei? Å være snikmorder er plutselig ikke så kult lenger, og den siste tanken som gikk gjennom de mørbanka kroppene deres før de ble dumpa i en elv et sted må ha vært; "I hope senpai Ezio notices me today."

I et forsøk på å presse inn flere nye funksjoner er det nå også mulig med et slags tower defense minispill, men her er greia; du er kun nødt å gjøre det èn gang. Ideelt sett skal man være nødt å gjøre dette hver gang inkognitomåleren blir høy nok, men for meg skjedde dette aldri når det ikke koster mer enn en boks nugatti å få betalt den lokale Forkynneren til å holde kjeft om hva jeg gjør på fritida.

Som om det allerede ikke var nok med et sverd, hidden blade, dolk, kastekniver, armbrøst, giftpiler, giftkniv og en pistol, får du nå muligheten til å snekre bomber som ligger beleilig rundt omkring som en slags bærbar sløydlærers benk. Spillet kaster disse ingrediensene så inn i helvete hardt etter deg i forsøk på å få deg til tvangsgiftet med denne funksjonen, men jeg lagde aldri en eneste bombe som ikke var krevd av plottet. Revelations prakker på meg så alt for mye, og det høres kanskje ut som en merkelig klage, men til og med pornoskuespillere vet hvor mange kvadratcentimeter hølet deres rommer før nok er nok. Double assassinations er fortsatt til stede, men det er snarere opp til den store høvdingen i himmelen om forsøkene dine kommer til å være suksessfulle.

Det er den samme regla med prostituerte for å distrahere og tjuver eller banditter for å stjele eller gi rundjuling. Jeg husker ikke. Omtrent like forglemmelig som hele Bjørn Sundquist's filmkarriere.

Desmond, som nå ligner litt på Adam Sandler, stikker hodet innom en og annen gang for å fortsette å være relevant. Mye av pratingen dreier seg om hvor han er og eksposisjonen blir gitt av hans medfange i desynkroniseringslimbo. Jeg klarer virkelig ikke følge med her, og blacker ut nesten med vilje fordi jeg kjeder meg til en hjerneblødning. Det skal virkelig mye til for å få meg til å bry meg om Desmond på dette punktet. Greia er at det virker ikke som Ubisoft vet hva de skal gjøre med fyren, og hver gang de prøver å fokusere på en del av han blir det enten blåst ut av proporsjon eller underspilt så hardt at han går i ett med tapeten.

Jeg innser at jeg ikke er her for gameplayet eller grafikken, men for historien. Gjennom Revelations får vi et innblikk i Altaïr's liv som ikke direkte er lett, og disse er det veldig lett å glede seg for mye til. Spillets plott beveger seg ikke fremover med mindre man samler inn nøklene som skal til for å være vitne til dette, og da havner plutselig alt det andre, byen spesielt bakerst i prioriteringsrekka.

Skal jeg være ærlig er det ikke så mye for meg å irritere meg over, men heller ikke mye jeg roper hurra for. Hvis jeg skal oppsummere det i klar tale vil jeg sammenligne spillet med Florence & The Machine, et band jeg er sikker på du har hørt om på et eller annet tidspunkt. Florence og gjengen har en utstråling og evne til å uttrykke glede og lidenskap ovenfor det de gjør hver gang de er på scenen, og det rører dypt ved meg, selv når de pøser ut en pompøs fire-akkordslåt. Og det er akkurat det dette spillet er; nok en poplåt, men faen heller om jeg ikke blir gråtkvalt et øyeblikk mot slutten.

Men så er spillet snart over. Jeg og en eller annen dame bestiger Masyaf og minnene kommer strømmende tilbake. Vi stiger ned foran hvelvets inngang, løser et puslespill og hun ber meg om å komme tilbake levende derfra, og plutselig får jeg et lite prikk i magen. Kjemi? Så sent? "He who increaseth knowledge, increaseth sorrow."

Der sitter han; Altaïr Ibn-La'ahad. Ingen bøker, ingen visdom, bare han, fratello mio. Hva som følger er kanskje noen av de mest hjemsøkende og vakre replikkene jeg har hørt levert i et spillmedium som jeg ikke kan la være å sitere;

"Desmond? I heard your name once before, Desmond, a long time ago. And now it lingers in my mind like an image from an old dream. I do not know where you are, or by what means you can hear me. But I know you are listening. I have lived my life as best I could, not knowing its purpose, but drawn forward like a moth to a distant moon. And here, at last, I discover a strange truth. That I am only a conduit for a message that eludes my understanding. Who are we, who have been so blessed to share our stories like this? To speak across centuries? Maybe you will answer all the questions I have asked. Maybe you will be the one to make all this suffering worth something in the end."

Omsider får vi en verdig og vakker avslutning til Ezio's historie.

Assassin's Creed: Revelations får Bjørn Sundquist/10.