Watch Dogs

Watchdogs - En opplevelse for en dannet mann.

Disclaimer: Alt dette er skrevet veldig hulter til bulter. Jeg har vært tungt medisinert de siste ukene ettersom jeg har ødelagt armen min, og tenkte dette ville bli en trofast beskrivelse av alle følelsene og forvirringen jeg gikk gjennom.

Dessverre er jeg ikke herre over min egen skjebne til like stor grad som jeg skulle håpe på, og jeg fikk en senebetennelse som utviklet seg til noe langt verre. Etter dette dro jeg til legen og han sprøytet kortison direkte inn i albuen min, noe som gjorde jævlig vondt, men det er ikke poenget. Etter dette var jeg litt merkelig. Dersom du ikke vet hva kortison er kan jeg fortelle deg at det i korte trekk er et stresshormon og det får duge. I løpet av de fem timer gikk jeg dedikerte til Watchdogs, gikk jeg gjennom hele følelsesregisteret mitt for denne måneden så langt, hvilket er hvorfor jeg velger å vektlegge ordet "interessant" i min tidligere bloggoppdatering. Det er også interessant fordi jeg fikk ganske sterke smertestillende fordi armen min er fullstendig ødelagt og jeg er i et 7/10 smertehelvette til enhver tid jeg ikke har det i systemet. Nå spør du kanskje; "Kristian, bare gi meg et svar. Jeg har ting å gjøre."

Du må forstå det, at jeg allerede har spilt Watchdogs i en fullstendig ubesudlet tilstand og det var ikke noe bra. Det er gørr kjedelig, teit og har nada replay value i mitt hode, og mitt oppdrag her var å se om det kanskje hadde noe for seg å spille det i en stresspåvirket, beruset og alternativ påvirket tilstand, for faen skal vite at det ikke går uten. Hvis du føler dette var alt du trengte, så kan du gjøre andre ting, men hvis du vil ta en kikk bak den døra du håpet så inderlig på at du låste før du bestemte deg for å se Saw eller It Follows, må du bare bli sittende.

Vi begynner med Aiden P.. piersee? Piercing.. Pierce Brosnan. Whatever. James Bond er en mann som har måttet oppleve litt av hvert. Han har i sin tid operert som en slags parkour Anonymous i den forstand at han hacker regjeringa og banker folk, og allerede kjenner jeg at det ikke finnes en catchphrase Duke Nukem verdig oppi alt dette. Hva faen skal han si; "Hacking servers and taking mainframes?" Nuvel. Aiden rota seg borti Kjells Angels på et eller annet tidspunkt og familien hans måtte ta støyten. Niesen døde, og den hobbykriminelle Aiden som banket opp banditter og hacket bankkontoer sverget at han skulle... fortsette å banke opp banditter og hacke bankkontoer. Konge. Vi har altså i oppsummeringen av plottet ikke hatt noen vesentlig forandring. Vi har ikke gått noensteder, bare endret litt på hvordan møblene står i kåken.

Såååå Aiden fortsetter med sitt, men bruker sine evner til noe godt, selv om det kan virke noe nyansert til tider. Jeg mener, en by som tillater seg å kjøre på ett eneste operativ system må jo inneha innbyggere som er, i mangel på et bedre ord; tilbakestående, og disse neopunk frakkledde jævelhodene vet å utnytte det. Jeg vil tro at å banke opp og stjele penger fra tilbakestående mennesker kvalifiserer som fascisme eller hatkriminalitet i det minste, men akk. Han har også et noe distansert forhold til sin familie, søster, som for øvrig håndterer dette langt bedre enn vår protagonist, og sin nevø som bare er der. En berg- og dalbane av følelser.

Aiden Connery har tydeligvis noen venner hvis utseende jeg ikke helt tror jeg forstår. Tydeligvis kler hackere seg som steampunk brony's, men hva vet vel jeg om mote. Kim Kardashian får jo Metallica til å se ut som en god ide i disse dager. (men ta det fra meg og mine kilder... psst... Det er det ikke.) Det verste er at oppi alt dette er disse menneskene langt mer interessante enn vår hovedmann, som for øvrig har fått hvert eneste fnugg av personlighet blåst avgårde med en høytrykksspyler. Når jeg tenker på dette blir jeg litt stressa, og jeg er tørst.

Dogswatch er en åpen verden type affære, med noe begrenset frihet. Noe som irriterer meg er det at jeg ikke står fritt til å velge mellom å bruke batongen han så stolt viser frem i de øyeblikkene han gir en og annen lommetyv et smell i knehasen, men heller er begrenset til våpen. Penger er jo fullstendig ubrukelig, da de kun kjøper våpen som også bare ligger rundt gratis uansett. Jeg tror virkelig det eneste jeg liker i dette spillet er hvor du fungerer som en annen karakters tutorial-level, og må veilede fyren gjennom en labyrint av methhoder og kasser, men spillet i seg selv kommer litt ut av stinkeskapet når man bruker omgivelsene til å drepe torpedoer og soldater. Det slutter faktisk aldri å være morsomt å villede en eller annen dimling med noen bjeffelyder på en telefon som bare "tilfeldigvis" ligger ute i det fri, for så å sprenge et sikringsskap i ansiktet hans så fort han er i nærheten.

Jeg er nødt å gjøre noe. Jeg må gå en tur. Jeg er engstelig og jeg svetter og hvis mora mi tok Xbox'en min hadde jeg fort vært nødt til å begynne å høre på Linkin Park igjen og skrevet dikt om hjertesmerte på gutterommet kledd i bandplakater. Jeg reflekterer over alle inntrykkene, og kan på en måte sette pris på nisjen til Watchdogs. I et spillmarked som handler om å spille på "din måte" så setter de til en grad en grense for hva som kan gjøres. De sier; "Du gjør det på vår måte eller ikke i det hele tatt." Dette fordi at Timothy Dalton ikke tåler å bli skutt på verdt en faen. Kanskje dette er det berømte Stockholm syndromet jeg har lest så mye om. Jeg minnes en beruset Angry Video Game Nerd som bestemte seg for å ta en kikk på Dr. Jekyll & Mr. Hyde til NES, og alt det endte i var en sinnssforvridd tirade om menneskets dualitet beskrevet av Rene Descartes.

Det er ingenting som er så ubegripelig forvirrende og irriterende samtidig, som når jeg får i oppdrag å stoppe et lovbrudd fra å skje noen kvartaler bort å skje, hvor jeg dukker opp og skriker; "AHA! Foiled you again, tinfoil-hat-wearing-stabman." Hvorpå han påpeker at jeg ødela stemninga, og deretter stikker han og offeret hånd i hånd nedover solnedgangen. Hva i svarte satan skjedde nå egentlig? Jeg føler meg ikke helt bra. Jeg trenger å legge meg nedpå litt. Er det jeg som er skurken her? Har jeg stoppet noe vakkert fra å skje? Jeg plukker opp en sliten advokats tekstmelding om noen kjemikalier han har liggende et sted og velger å ikke blande meg. For alt jeg vet skal han nullstille gjelden til hele landet og sørge for at samtlige kreditorer blir verdiløse til et Pixies soundtrack.

Jeg husker da gameplay traileren kom ut, og som en sinnssyk ekskjæreste som skal brennmerke navnet sitt i nakken din og kjøre en Wii-kontroll oppi ræva di, har jeg lært meg nå å være varsom ellers lager rævhullet mitt sverdlyder når Twilight Princess står på. De lovte en verden som virket levende, i hver eneste bokstavelige sammenheng av ordet, på bare noen sekunder. Og grafikken... åh, du kan vedde det vakre headsettet ditt på at det var det som solgte hele greia. De lurte oss. For godt til å være sant, men nå har man lært at sunn skepsis trengs når man skal prøve å like alt i denne helvetes bransjen. Dette burde kanskje være et varselstegn på at utgiveren ikke har noen stor tro på at spillet klarer å stå på sine egne premisser.

Og så kicker det inn. Tvilen, løgnene og den snikende trangen til å ringe ekskjæresten min i håp om noe sympati for gud skal vite at det finner jeg ikke noen andre steder. Det er et snev av eufori i meg, fordi jeg klarte det. Jeg kom meg gjennom under halvparten av spillet i en tvilsom tilstand. Alt du kan gjøre i Watchdogs av gøyale ting er i et kolossalt mindretall til all den kjedelige dritten som er der. Conan pekte ut i sin "anmeldelse" av Watchdogs at det er et merkelig sprang vi har gjort innen gamingkultur. Før dro vi i huler og grotter for å drepe drager og troll, men nå henger vi faen meg ut i en kjeller for å leke med servere og datamaskiner. Hacking er ikke en nisje du kan kle i en serie med quicktime events og så kalle det en ferdig arbeidsdag. Det er latere enn når Endemol klarte å klappe sammen et Deal or No Deal spill til Nintendo DS. DEAL OR NO DEAL FOR FAEN. DU KAN FOR FAEN SPILLE DET I EN FLASH PLAYER! PÅ INTERNETT! GRATIS!

Watchdogs får ett jeg-solgte-tv'en-min/10.