Infamous: Second Son

Ny maskinvare, ny helt og ny by.

Sucker Punch Productions er nok godt kjent for de fleste PlayStation-eiere. Utviklerstudioet stod bak tre Sly Cooper-spill til PlayStation 2 og to Infamous-spill(pluss en tilleggspakke) til PlayStation 3. Alle hovedspillene har en poengsum på 83 eller over på Metacritic (samlenettsted for omtaler, journ.anm.), og da er det ikke rart at Infamous: Second Son har fått mye oppmerksomhet fra spillere verden over. Har studioet klart å skape en konsollselger, eller lever det ikke opp til de enorme forventningene?

Søskenkjærlighet

Det har gått sju år siden hendelsene i New Marais. Sucker Punch har valgt å ta utgangspunkt i den snille avslutningen i Infamous 2, hvor Cole MacGrath ofret seg selv for å uskadeliggjøre pesten og drepe de fleste av Conduitene(mennesker med superkrefter) i verden. Noe mer trenger du strengt tatt ikke vite om forgjengerne siden det ellers er ekstremt få referanser til Cole MacGrath sine eventyr i historien. Er du helt ny til serien kan du derfor trygt nyte historien uten å gå glipp av noe særlig.

Nå er du nemlig Delsin Rowe, en ung og vill mann som lever livet ved å gjøre som han vil i familiens tilholdssted like utenfor Seattle. Eller, "som han vil" stemmer kanskje ikke. For i motsetning til Delsin har storebroren, Reggie, valgt en mer lovlydig vei gjennom politiyrket. Det er tydelig at han titt og ofte har måtte arrestere Delsin for ulovligheter. Fra første stund de møtes i spillet prøver Reggie å belære Delsin om hvordan han bør leve livet, noe han helt klart har gjort flere ganger. Yngstemann kan fullføre hver minste kommentar broren slenger hans vei, men er ikke villig til å høre. Så endres situasjonen av en dramatisk hendelse, og brødrene får et helt nytt syn på hverandre.

For det var ikke alle Conduiter som døde etter energibølgen i forgjengeren. Noen overlevde, og regjeringen er nå livredde for at situasjonen skal bli like ille som den var i Empire City og New Marais. De har derfor dannet en slags anti-terrorgruppe kalt Department of Unified Protection (DUP) for å overvåke og i de fleste tilfeller fengsle alle som har Conduit-genet. En fangetransport med slike fanger, som de fleste nå kaller bio-terrorister, er på vei gjennom familien Delsin sitt tilholdssted. Av uante grunner velter bilen, og ved en feiltakelse redder Delsin en av fangene ut av det brennende vraket. Da viser det seg at han kan absorbere kreftene til alle Conduiter han kommer i kontakt med, og så er helvetet i gang.

Plutselig er Delsin en ettersøkt mann, samtidig som han er ute etter å hevne DUP-avdelingens voldelige fremgangsmetoder for å fange disse såkalte bio-terroristene. Situasjonen har gitt han et helt nytt syn på disse menneskene han tidligere fryktet, og ønsker nå å vise verden at de ikke har noe å frykte. Slik klarer Sucker Punch å skape en dypere og mørkere historien enn forgjengerne. Med fokus på forskjellsbehandling, politikkens makt og gleden over å være et supermenneske får vi en underholdende historie som følger deg nesten gjennom hele følelsesregistret.

Historien i forgjengerne ble for det meste fortalt gjennom tegneserieaktige sekvenser, med ekstremt få tilfeller av klipp fra selve spillmotoren. I Infamous: Second Son utnyttes den ekstra maskinkraften til å gjøre det helt motsatt. Frykt ei tegneseriefans, dere får fortsatt en fin porsjon med tegnede sekvenser, men nå brukes det for det meste når det er snakk om tidligere hendelser. Situasjoner som skjer her og nå presenteres gjennom sekvenser i selve spillet. Det er også her du stilles overfor de klassiske karma-øyeblikkene hvor du må velge mellom en god og ond gjerning. Avhengig av hva du velger vil spillet utfolde seg ganske forskjellig. Ikke bare der og da, men det bestemmer også slutten på den intense historien. Jeg hadde derfor ingen problemer med å spille gjennom spillet to ganger, siden de ulike fremgangsmåtene skapte en helt ny opplevelse.

Skuespillerne har gjort en fantastisk jobb med både fremføring og stemmeskuespill, og demmer opp for noen av de mer åpenbare vendingene vi blir vitne til. En helt klar forbedring fra forgjengerne i min øyne.

Utnytter PlayStation 4s kraft

Når det kommer til det presentasjonsmessige finnes det ikke tvil om at spillet er det beste som finnes på PlayStation 4 i skrivende stund. Sucker Punch har gått vekk fra den karikaturaktige grafikken fra forgjengerne, og har nå satset på en mer realistisk stil. Dette får verdenen til å føles mer levende, og særlig detaljrikdommen og ansiktsanimasjonene er det beste jeg har sett på konsoller. Å kunne se rynker og ujevnheter i huden til karakteren er helt utrolig. Når man samtidig blir vitne til et Seattle fylt av mennesker og virkelighetstro detaljer føles det hele troverdig. Blant annet både ser og hører man vinden bli sterkere desto høyere opp på Space Needle-tårnet man klatrer. En aldri så liten forseggjort detalj.

Å kunne skape så mye kaos som det gis rom for, uten å oppleve ujevn bildeoppdatering er rett og slett fantastisk. Om jeg bruker en av superkreftenes karmabomber (liknende lynstormene i forgjengerne) og dermed ødelegger nærmest et helt kvartal fylt av fiender og kjøretøy skjer alt flytende. At kameraet zoomer inn på hver minste lille detalj av Delsins kropp, samtidig som både fiender, jernbjelker og kjøretøy flyr til alle kanter fikk meg til å måpe hver gang.

Denne følelsen blir bare forsterket av det flotte lyddesignet. Jeg la ikke merke til det først siden det er elementer man forventer i det virkelige liv, men forsto det med en gang jeg tenkte over hvorfor jeg levde meg såpass inn i spillet. Alt av gjenstander og elementer reagerer ulikt avhengig av hva det er lagd av og hva det kommer i kontakt med. Om jern kolliderer med jern høres det helt annerledes ut enn om det er jern som kommer i kontakt med en mursteinbygning.

Drømmene oppfylt

Etter å ha spilt de to forgjengerne hvor nesten alt fokuset ligger på superkrefter av elektrisitet er de fire nye kreftene et skikkelig friskt pust. De to som allerede er annonsert, røyk og neon, er helt klart de mest underholdende i mine øyne. Røykkreftene kan generelt sies å være mest anvendelig for dem som ikke er særlig redde for å ødelegge omgivelser, samtidig som de uskadeliggjør mennesker. Den tar ingen hensyn til hvem som er i nærheten, og det var ikke sjeldent jeg med et uhell drepte sivile under kampene mot DUP.

Neon er litt svakere hva styrke angår, men er du flink til å sikte er den mer effektiv enn røyk. For jo flere glassplinter du finner, desto flere krefter kan du oppgradere. Erfaringspoengsystemet fra forgjengerne er dermed borte. Dette er kanskje et negativt punkt for noen siden man da ikke blir belønnet for å gjøre mer avanserte kombinasjoner lengre, men personlig fant jeg det helt greit. Med det nye systemet vil man ikke oppleve å bli supersterk veldig tidlig, noe som skaper et mer balansert spill.

Et av de første områdene du kan forbedre på neon-siden av oppgraderingsoversikten er det å la deg bremse tiden i noen sekunder mens du sikter. Samtidig vil hodet til fiendene lyse rødt, og anklene blått. Treffer du et av disse punktene vil fiendene uskadeliggjøres mye raskere, og som oftest med kun ett treff. Velger du å skyte hodet får du dårligere karma, mens du får god karma dersom du skyter anklene. Dette gjelder kun neon. De andre kreftene tar kun hensyn til skadenivå om du sikter på forskjellige kroppsdeler.

Du kan ikke veksle fritt mellom de ulike kreftene. For å kunne bruke hver enkelt må du absorbere de ulike elementene. Røyk kan absorberes gjennom f.eks. brennende biler, skorsteiner og liknende, mens neon kan skaffes fra blant annet neonskilter. Du må derfor alltid legge merke til hvilke fiender du møter, og hvilke kraftkilder som er i nærområdet.

Som kjennere av serien sikkert merket seg i avsnittet over, er karma-systemet fortsatt en viktig del av spillet. Avhengig av om du har god karma eller ei vil både utseendet og kreftene dine forandre seg. Har du god karma vil du f.eks. ha et ganske vanlig og rent utseendet, samtidig som kreftene dine er mer presise og begrenser kollektive skader. Velger du derimot å være slem ved f.eks. å skade sivile eller ta onde valg i noen av spillets store karmaøyeblikk vil du få et mer morskt og slitt utseendet samtidig som kreftene dine er sterke, dog med større fare for kollektive skader.

Om du allikevel skulle ønske å begrense de kollektive skadene ved å bruke nevene lider spillet, som forgjengerne, av ensformige og upresise nærkamper. Her må du som vanlig bare trykke på firkant, og se tre, fire ulike slaganimasjoner uten noen form for variasjon. Jeg håpet virkelig Sucker Punch hadde hentet litt inspirasjon fra spill som Batman: Arkham Origins, som blant annet lar deg kontre fiendenes angrep. Her kunne de brukt f.eks. trekant, som ikke brukes til noe, til å få et mer variert nærkampsystem.

Du ønsker kanskje å nyte litt fred og ro noen ganger, og da overrasker spillet virkelig positivt. Seattle er en meget stor og detaljert by. Let etter glassplinter for å oppgradere kreftene dine, finn lydbøker for mer bakgrunnshistorie, redde eller skade sivile for å endre karmaen din, ødelegg DUP-stasjoner, let etter utallige referanser og "Easter Eggs" til popkultur og mye mer jeg lar være en overraskelse.

Man skal være meget fantasiløs for ikke å få flere titalls timer med underholdning i spillet. Heldigvis gir alle kreftene deg muligheter til å utforske byen ganske raskt. Ved å bruke sirkelknappen vil du som røykbruker transportere deg gjennom luftfiltre for å komme opp på taket av bygninger på et lite sekund, mens neonkreftene lar deg løpe lynraskt både bortover veiene og opp bygninger.

Utvikler Sucker Punch har også inkludert en modus kalt "Paper Trail" som man må ha internettilgang for å utnytte. Her får man små sideoppdrag som gir et dypere innblikk i historien og samfunnets utvikling. Flere oppdrag vil komme i fremtiden, så frykter du en stille spillvår får du noe ekstra å føye deg med her.

Konklusjon

Infamous: Second Son lever opp til forventningene og mer til. Historien er dypere og byr på mer variasjon avhengig av om du er god eller ond, så de fleste kommer nok til å spille gjennom i alle fall to ganger. Det hele er pakket inn i en presentasjon som er det beste undertegnede har sett på en konsoll noen gang, og med en verden som fungerer som den perfekte lekeplass for en mann som akkurat har fått superkrefter. Alle kreftene er underholdende å leke seg med, hver med sine styrker og svakheter. Det eneste som trekker litt ned er at nærkampene fortsatt blir for ensformige og lite inspirerende i forhold til resten av spillet. Dette er likevel ikke et stort minus siden de fleste kommer til brukene kreftene fra avstand, og da er spillet på sitt beste. Infamous: Second Son gir en skikkelig smakebit på hva sandkassespill kan gjøre på de nye konsollene, og jeg kommer til å kose meg som superhelt/superskurk i lang tid fremover.