Medal of Honor: Frontline

Electronic Arts har det med å vidreutvikle serier som selger bra. Og hvorfor ikke? Med Medal of Honor Allied Assault slo firmaet beina under mange PC fans og leverte en av de beste FPS opplevelsene noensinne - og det selv om serien opprinnelig stadfestet sitt navn på PSOne, en konsoll som mange ikke akkurat forbinder med gjennomførte FPS spill. Nå er teamet bak serien tilbake med enda en utgivelse, denne gangen på PS2, og bortsett fra den berømte scenen på Omaha Beach, som er spillets åpningsscene, så er det helt nye oppdrag som venter.

Løytnant Patterson melder seg
Medal of Honor: Frontline setter deg enda en gang i støvlene til løyntnant Jimmy Patterson, som også har reddet dagen og ødelagt tyskernes planer om verdensdominans før. Og denne gangen bys det på direkte angrep i utbomba byer, hemmelige oppgaver ombord på ubåter, og infiltreringen av en tysk militærenhet for å få fatt i det eksperimentelle flyet HO-IX Flying Wing. Alt serveres med eldgammle svart/hvitt filmklipp, som skaper en overdådig stemning og setter standaren for den knasende gode atmosfæren som spillet oser av. I forhold til vår preview versjon, er oppdragene nå pinlig lineært satt opp, hvilket betyr at første oppdrag er den hektiske Omaha Beach - så det er litt av en ilddåp man kan forvente seg.

Grafisk er spillet imponerende. Til forskjell fra andre spill i sjangeren er Medal of Honor: Frontline tilsynelatende laget i forholdsvis høy oppløsning. Våpen, mennesker og tanks er forbausende tro mot den ekte varen, og fargevalget er dempet til grått, grønt og sandfarger - noe som passer genialt sammen med forestillingene rundt Andre Verdenskrig. Det bakkes opp av gode lydeffekter og flott musikk laget av selveste Michael Giacchino, som bl.a laget spillmusikk til The Lost World: Jurrasic Park. Der Frontline episoden blekner er i den generelle haltende hastigheten.

Ikke et hakk bedre
Spillets første brett er nettopp et uttrykk for dette. Her er det konstante hakk i hastigheten, og det er først når man endelig kommer innendørs, at spillet kjører med god fart. Enhver FPS fan vil bli lettere irritert over dette problemet, også selv om det skyldes den overdådige grafikken. En annen, og mye viktigere ting er spilets AI. Den skifter konstant mellom å være virkelig god og gjennomført til direkte pinlig. De tyske troppene lader om geværene deres på åpen gate og stormer ofte fram mot deg uten å skyte. Andre ganger kan de se deg før du egentlig er innenfor deres synsfelt, og noen ganger gjemmer de seg på de mest umulige steder, og skyter på deg uten at du har en sjanse. En mer tilpasset AI, som faktisk gir motstand på de rette stedene, ville klart vært å foretrekke.

Heldigvis byr de på 15 oppdragene, ofte inndelt i to eller tre kapitler på masse forfriskende og annerledes oppgaver, hvor man både skal erobre utsatte tyske poster, og snike seg gjennom en ubåt og sprenge tyske depoer i luften - og alt sammen fungerer optimalt. Det er befriende å ikke bare skulle mose seg gjennom det ene slagfeltet etter det andre, med fingeren presset inn på avtrekkeren.

Et par feil for mye
Etter endt oppdrag gjøres det opp status, og her tildeles man medaljer, etter hvordan det har gått. Her kikkes det nærmere på hvordan man har henrettet sine fiender, og nærmere bestemt hvor man har truffet dem. Og var det ikke for spillets manglende siktesystem, så hadde denne featuren absolutt vært fengslende. Men tilsyelatende så virker ikke Cross Hair optionen som den skal. GameReactor hadde store problemer med å få både den og inverteringen av joypaden til å virke i preview versjonen, og mens inverteringsproblemet nå er løst i den ferdige utgaven, så virker fortsatt ikke siktet optimalt. Du vil utvilsomt finne deg selv i mange situasjoner, hvor bare det minste rykk i joypaden, får siktet ditt til å fly rundt på skjermen, mens tyskerne fyller deg med bly og det ødelegger dessverre noe av gleden ved spillet. Medal of Honor: Frontlie er alikevel ikke en dårlig utgivelse, selv om spillet har visse feil, som man enten venner seg til eller bare blir irritert over. Denne anmelderen ble litt av begge deler, men hang alikevel på og spilte gjennom evenyret, og dermed kan det altså anbefales, hvis man ser bort fra de nevnte kritikkpunktene.