Max Payne 2: The Fall of Max Payne

Hakk i hel på den fantastiske PC og Xbox versjonen, er nå Max Payne 2 tilgjengelig på PS2. Mens spillet har det samme innholdet som på de andre platformene, fra det forbedrede Bullet-Time systemet til "camp"-humor og filmatiske action sekvenser, faller dessverre denne versjonen til kort takket være heller dårlig grafikk som distraherer handlingen i spillet. Om din eneste mulighet til å spille dette spillet er på en PS2-konsoll, kan det likevel være verdt å prøve det ut, men vær klar over spillets mangler på forhånd.

Max Payne 2 er blitt klassifisert som en "film-noir"-kjærlighetshistorie, og stort sett er dette en helt riktig beskrivelse. Max Payne er tilbake fra det første spillet, og er tilbake i byens politistyrke. Han møter på Mona Sax, som han trodde ble drept mot slutten av forrige spill. Mona er nå ettersøkt for mord, men det er uklart om Mona virkelig er skyldig. Max bestemmer seg for å forsøke å renvaske Mona, og roter seg opp i en rekke uforklarlige og konspiratoriske hendelser på veien.

Max Payne 2 bruker samme formen til å følge handlingen, som sin forgjenger. Altså ved hjelp av tegneserie-bilder og snakke-bobler. Action-sekvensene er som hentet rett ut av en John Woo-film. Med kuler susene over hodet på seg, overlister helten skurker i stor stil. Cut-scenene avbryter til tider kontinuiteten i spillet, det samme gjør en rimelig lang ventetid på lasting fra CD-plata, noe som er ganske irriterende til tider. Likevel skal det sies at det blir rimelig hett og intens når det står på, og det er ikke fritt for at man som spiller til tider mister pusten.

Som nevnt er Bullet-Time systemet, som uten tvil har hentet inspirasjon fra Matrix-filmene, tydelig utviklet. Systemet har nå en mye mer dynamisk kvalitet, jo flere skurker du skyter, desto gulere blir Bullet-Time måleren din, og desto saktere beveger skurkene seg. Det er også utrolig heftig å blåse en skurk opp i lufta, og deretter skyte resten av skurkene i rommet, før den første en gang har landet på gulvet igjen. Omladning av våpen ser også bra ut i Bullet-Time da Max gjør en Joo Woo-spin mens han lader.

Nok skryt. Det er nemlig mer enn nok å sette kritiske strek ved også. Overføringen fra PC til PS2 har absolutt ikke gått smertefritt, noe som i og for seg ikke er uvanlig. Som nevnt er innlastingstiden ulidelig lang. Spillet går frekvent fra actionfylte spillescener til cut-scener, og siden det ofte tar et halvt minutt å laste inn disse, går dette hardt ut over helhetsfølelsen i gameplayet, som til stadig blir avbrutt.

Noe som er enda mindre tilgivelig er grafikken. Mens spillet var absolutt helt nydelig på PC, er grafikken på PS2 ganske skuffende i forhold. Frame-raten (bilder pr sekund) fungerer så lenge det ikke er for mye som skjer på en gang i bildet, men har du for eksempel mer enn 4 skurker å hanskes med blir det hele veldig hakkete, noe som bl.a. gjør det vanskelig å skyte skurkene.

Når vi kommer til lyden, så fungerer den MYE bedre enn grafikken. Den er faktisk svært bra, selv om den ikke er helt feilfri. Skuespillerne gjør en fin jobb, en smule melodramatisk innlevelse, men det passer fint til denne sjangeren av spill. Musikken har identisk tema som i det første spillet, men gir kanskje enda atmosfære denne gangen. Det som drar ned på helhetsinntrykket er at det til tider hakker opp seg både på musikk og voice-over fronten. Det er jo synd at Rockstar Games ikke kan ta seg tid til å fikse noe så primært og iøyenfallende, og det mistenkes at Rockstar hadde dårlig tid med å få gitt ut denne tittlenen til PS2. Det er jo en kjent sak at "hastverk er lastverk..."

Spillet er rimelig kort, og som rutinert spiller bør du klare å spille gjennom Max Payne 2 på godt under 8-10 timer. Alt i alt er det for mange tekniske småfeil til at jeg kan rekommandere å gå til innkjøp av spillet, men er du en herdig May Payne-fan råder jeg deg til å leie spillet over en helg, og spille gjennom det. Det er verdt noen timer en stille søndag formiddag, om du ikke har noe annet å gjøre