Mario vs Donkey Kong 4: Mini Land Mayhem

I min akk-så-altfor-lenge-siden barndom fant jeg stor underholdning i spill som Lemmings og The Incredible Machine. Begge spillseriene fokuserte på å tenke kreativt for å bringe visse objekt fra A til B. De små trekkopp-dukkene i Mario vs. Donkey Kong-spillene er kanskje mindre suicidiale enn en bråte med grønnhårede lemmings, men bortsett fra dette snakker vi om temmelig like spill.

Som vanlig er Donkey Kong ute på rypejakt. Denne gangen kommer han for sent til åpningen av et nytt tivoli, hvor de hundre første gjestene får en miniatyrfigur av Pauline (dama fra det originale Donkey Kong fra 1981) som bonuspresang. Dessverre for Donkey viser det seg at han er gjest nr. 101. Rasende finner Donkey ut at originalen er bedre enn en miniatyr, og kidnapper Pauline. Dermed blir det nok en gang opp til Mario å bruke de små miniatyrkopiene av seg selv til å redde kvinnen i nød.

De små Mini-Mariodukkene har ingen problemer med å gå når du først har aktivert dem, men det er også alt de gjør. Før kunne man til en viss grad kontrollere miniene, som å få dem til å hoppe, skifte retning og så videre. Nå er derimot denne muligheten fjernet, og miniene vil nå gå rett frem helt til de støter på en hindring. Det er derfor spillerens oppgave å lede dem trygt frem til mål og styre dem unna den sikre død. Dette gjøres ved å bygge stålkonstruksjoner, samlebånd, klassiske grønne Mario-rør, trampoliner, stiger og mye mer.

Er man glad i en ekstra utfordring forsøker en dessuten å samle alle mynter og bonuskort som ligger strødd utover banen før man leder miniene i mål. Hva slags og hvor mye byggematerialer man har tilgjengelig og varierer fra brett til brett, og noen ganger må man være kjapp på labben for å flytte en stålbjelke fra ett sted til det neste. Det hele styres kun ved hjelp av DS-pennen, mens konsollens øvrige knapper brukes til å flytte kamera frem og tilbake over banen.

Det nye kontrollsystemet er bedre tilpasset DS enn tidligere spill i serien, og assosiasjonene til andre puslespill til konsollen som Dr.Kawashima-serien kommer fort. Det er på ingen måte noen fornyelse av en klassisk sjanger, men serien har med det nye kontrollsystemet trolig tatt et steg til det bedre og mer underholdende.

Spillet begynner i all enkelhet med få materialer og simple oppgaver. Etterhvert som man får adgang til en ny del av tivoliet introduseres et knippe nye byggematerialer og vanskelighetsgraden øker. Hver av de åtte verdenene har et unikt bakgrunnstema og egen musikk, og de fleste musikkstykkene er morsomme tivolivarianter av klassisk Nintendo-musikk som lett bidrar til å bedre humøret. Dessverre er ikke tivolitemaet like godt innvevd i selve spillmekanikken, noe som får hele settingen til å virke unødvendig. Hvor moro hadde det ikke vært å inkludere elementer som berg-og-dalbane, tekopper, styrkeprøver eller spøkelsestog i selve spillet, og ikke bare i bakgrunnen?

Det grafiske designet skiller seg ikke veldig ut ifra tidligere spill i serien, men ettersom både fargebruk og stilart er både behagelig og velutviklet er dette uproblematisk. Mini-Land Mayhem! har over 200 baner å skimte med, og det sier dermed seg selv at hver bane er nokså liten. Dermed passer spillet utmerket i små doser på bussen, toget eller i bilbaksetet. Over lengre tid viser imidlertid spillet at det fort blir mye av det samme og mer ensformig enn et Dragonforce-album. Det betyr på ingen måte at verken spillet (eller Dragonforce) er dårlig, men enkelte gleder kan det fort bli for mye av.

De to forrige spillene i serien introduserte også en Construction-modus, hvor man kan bygge egne baner og deretter dele dem med venner over nettet. Nyheten her er at man har større frihet til å bruke de materialer man vil og redigere banene enn tidligere. I tillegg øker utvalget av materialer jo mer man spiller av spillets hoveddel. Slike små ting sørger for å gjøre Construction-modusen langt bedre enn tidligere, og ender opp som et av spillets sterkeste sider.

Etter å ha slitt noe med identiteten i de to siste spillene, ser det ut som at Mario vs. Donkey Kong-serien endelig har funnet en formel den kan trives med. De nye elementene og kontrollsystemet sørger for at gamle fans kan få noe nytt å bryne seg på, samtidig som spillet er lett for nye spillere å plukke opp. Noen fornyelse av et gammelt konsept er spillet ikke, men underholdende er det lell.