Mario & Luigi: Dream Team Bros

Mario & Luigi-serien har for meg vært prakteksemplet på bærbare japanske rollespill. Muligens et prakteksempel for japanske spill generelt. Her har vi ingen angstfylte og overdramatiske tenåringer eller pompøse spesialeffekter. Mario & Luigi holder det enkelt og greit med en humordrevet historie, enkle kontroller og krever ikke en filmsnutt for hvert angrep.

Historien begynner når Mario, Luigi og Peach blir invitert til Pi'illo Island. En ferieøy for de som ønsker å slappe av og more seg. Det er selvsagt ingen plottvri at ting ikke er som de ser ut som, og Peach har knapt rukket å sette sin fot på øya før hun blir motvillig slept inn i drømmeverdenen av onde makter. Mens hennes undersåtter står panikkslagne, blir det opp til Mario og Luigi å redde henne.

Det viser seg at Pi'illo Island en gang var befolket av levende puteskapninger som nå har blitt til stein, og for å redde dem må Luigi (takket være sin latskap) legge seg til å sove på deres forsteinede kropper..uhm.. puter. Slik åpnes en portal til drømmeverdenen. Mario kan da entre drømmeverdenen og finne svar på hva som har skjedd med prinsesse Peach og Pi'illos innbyggere. Vi har tidligere vært med Mario og Luigi på eventyr i tid og rom, til og med ned i Bowsers tykktarm, men nå er det Luigis drømmer som gjelder.

Mario & Luigi: Dream Team Bros har mange fellestrekk med de forrige spillene i serien, da spesielt Mario & Luigi: Bowser's Inside Story. I drømmeverdenen bytter spillet til et 2D plattformperspektiv, mens i den «virkelige» verdenen ser vi alt i fugleperspektiv. Til tider kan det virke litt for likt Mario & Luigi: Bowser's Inside Story, men Luigis tolkning av hva som skjer rundt ham i den våkne verdenen blir reflektert i drømmeverdenen, og det skaper mer enn nok variasjon og unike omgivelser.

I søvne får vi møte en drømmeversjon av Luigi. Han er sterkere, kjekkere og mer elegant, og ikke nok med det, han kan mangedoble seg selv, bli like høyt som et fjell, pakke seg sammen til en ball, og masse annet. Disse fantastiske drømmekreftene blir kalt Luiginary Works. Luigis nye kreftene blir ikke brukt kun i kamp, men også for å manipulere drømmeverdenen og løse gåter.

Med Luiginary-kreftene kan han gå i ett med omgivelsene for å hjelpe Mario. Et par eksempler er når Luigi går inn i et tre, og ved å bruke pekeskjermen kan du dra i barten til den sovende Luigi og se hvordan grenene strekker seg og kan brukes til å kaste Mario rundt. Eller du kan la Luigi smelte sammen med vinden, og når du kiler ham på nesen vil nyset sende blokker og objekter fram på skjermen. Hvordan påvirkningen på den sovende Luigi blir reflektert i drømmeverdenen kan enklest forklares som en barnevennlig tolkning av Inception. Eller Nightmare on Elm Street, for den sakens skyld.

Kampene i Mario & Luigi: Dream Team Bros er mye mer spennende enn i tidligere spill. Det er fortsatt god, gammeldags turbasert kamp hvor Marios angrep blir styrt med A-knappen og Luigis med B-knappen, men Luiginary Works tar det hele til et nytt nivå. I drømmeverdenen vil Luigi forsvinne inn i Mario og styrke angrepene hans, samt gi ham nye ferdigheter. Kampene blir mer intense i drømmeverdenen hvor man oftest slåss mot en hel armé av fiender samtidig, motsetning til de to - tre man vanligvis slåss mot i den våkne verdenen. Dette gjør at kampene i den våkne verdenen føles tregere og mindre imponerende. Joda, brødrene lærer en del kule triks når de er våkne, men den store BANG-effekten fra drømmeverdenen er ikke der lenger.

Den største forandringen fra de tidligere spillene er at Mario & Luigi: Dream Team Bros har tatt steget fra ren 2D pikselgrafikk til å kombinere nydelige, animerte 2D-figurer med 3D-omgivelser. Dette er seriens store tekniske hopp fra DS til 3DS, og gir oss langt mer dynamiske kamper og dialogsekvenser. Det er lett å se at utviklerne i AlphaDream, har hentet inspirasjon fra Super Mario RPG til SNES da de tok denne avgjørelsen.

Mario & Luigi: Dream Team Bros gjenoppfinner ikke akkurat hjulet for serien. Det er mer en solid finpuss på en formel som har fungert utmerket for serien så langt, og de små forandringene gjør ikke annet enn å glede. Dialogen er fylt med humor og sjarm, blandet med spillets selvironiske holdning til Mario-universet. Omgivelsene og figurene er lystige og fargerike. Spillet gir oss akkurat det vi har lært oss å forvente fra et Mario-RPG. For nybegynnere føles det som å bli kjent med en helt ny Mario og Luigi enn de fra New Super Mario Bros-spillene.

Det er egentlig ikke særlig mye negativt å si om Mario & Luigi: Dream Team Bros. Det er en humoristisk og underholdende rollespilltittel som byr på langt mer dybde enn hva man tror ved første øyekast. Det er deilig å se et spill hente sin inspirasjon fra 16-bit JRPG-æraen, og jeg elsker at et så stort selskap som Nintendo kan gå til en utvikler og si: «Hei, dere kjenner oss. Dere vet hva folk sier om klisjeene våre og Mario. Gjør narr av det, er dere greie!» Resultatet er et spill som underholder fra begynnelse til slutt, og det er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt.

Det er også utrolig mye å gjøre i spillet. Etter å ha lagt inn 34 timer i spillet har jeg fortsatt en haug med sideoppdrag igjen, gjenstander å finne og hemmeligheter å oppdage. Det gir en liten Metroidvania-følelse å dra tilbake til tidligere områder med nye ferdigheter for å se om det var noe du ikke fikk med deg første gangen du var der.

30 - 40 timer kan for noen virke litt drøyt for en bærbar tittel, men Mario & Luigi: Dream Team Bros klarer å balansere dette på en fin måte. Mens man spiller gjennom hovedhistorien blir man for det meste sendt for å gjøre noe, enten det er å finne noe for en person eller hjelpe en vaktmester ut av en vannpumpe. Disse oppgavene kan i seg selv bli sett på som små økter og tar ikke all verdens tid å fullføre. Dette gjør det meget enkelt å nyte fem minutter like mye som syv timer.

Spillet lar deg også lagre akkurat når du vil (bortsett fra i kamp og midt i en dialog, selvsagt) med en lagringsknapp tydelig plassert på pekeskjermen. Det bringer selvsagt opp spørsmålet om hvorfor det fortsatt finnes lagringsbokser i spillverdenen, men dette er mer småpirk på en pose-og-sekk-situasjon framfor noe som ødelegger opplevelsen. Skal jeg virkelig finne noe å klage på i Mario & Luigi: Dream Team Bros, så må det være den litt trege starten. Men igjen, humoren er der, holdningen er der, og stemningen er på topp.

Jeg hadde mine bekymringer for serien med tanke på hvilken skuffelse Paper Mario: Sticker Star ble, men Mario & Luigi: Dream Team Bros har beholdt seriens integritet, og har ikke blitt ødelagt på noen som helst måte. Har du en 3DS, så er dette spillet virkelig å anbefale på det sterkeste. Har du derimot hatt et dårlig forhold til japanske rollespill, er det godt mulig at dette er tittelen som kan overbevise deg om at sjangeren ikke er så ille likevel.