Tenk deg at du sitter i en fisketråler ute på kysten. Det er fredfullt, måkene hoier og ululerer, vannet er stille. Plutselig blir skuta torpedert, vannet renner inn, tråleren er i ferd med å synke. Hva er det som skjer? Puslebrikkene gir mening i det øyeblikket en seks meter lang hai hopper to ganger sin egen lengde opp i været, grafser tak i én av fiskerne om bord. Fremdeles i lufta, blir stakkaren fortært i en orgie av blod og elektrosjokk. Haien dukker opp igjen like raskt som den forsvinner ned i det skitne vannet. Den gir seg ikke før alle spor er borte, og seiler inn i solnedgangen mens fuglene får restene.
Realisme er ikke akkurat et av nøkkelordene i Maneater, men ingen skal ta fra Tripwire Interactive at det er underholdende. Konseptet høres ut som noe som ble unnfanget over tre pils en fredagskveld, men du verden så moro det er med et gjennomført hai-RPG.
Spillet er satt til en mer eller mindre skitten kystlinje ved gulfen der det er haisommer hele året, og områdene veksler mellom alt fra grunne sumpområder, forurensede utslippsplasser og strender til det store havet. Jevnt over ser det pent ut på PS4-en, og jeg glemmer stadig at Maneater er et indiespill. Noen teksturproblemer og betydningsløse grafikkbugs forekommer her og der, uten at det er noe som plager meg nevneverdig.
Alt er skalket inn som en Discovery-dokumentar, og jeg lar meg underholde av den Livsfarlig Fangst-aktige introen. Fortellerstemmen høres ut som noe fra Jackbox-spillene og blir fort slitsom. De tørre vittighetene blir nesten gamle før man hører de første gang, og det må være lov å si at manuset ikke akkurat er av imponerende kvalitet.
Maneater er like enkelt som det er gøy. Man blir slengt inn i verdenen som en ung oksehai. Dette er den ikoniske haiarten som angriper flest mennesker, og på generelt grunnlag er den mest aggressive. Poenget er å tygge på alt som rører på seg for å bli større og trone på toppen av næringskjeden. Alt man sluker i seg gir erfaringspoeng som bidrar til at haien når neste nivå. Ved å finne forskjellige mineraler og næringsstoffer muterer man til å for eksempel få strømførende tenner som paralyserer byttet, eller et tykt beinbelegg på halen slik at man lettere kan senke båter på overflaten.
Nye muligheter og områder åpner seg etter hvert som man blir større, og utfordringer i form av gradvis større og sintere havskapninger dukker stadig opp. Det er noe tilfredsstillende over å svømme i høy hastighet gjennom koraller og planter og sluke alt som er i veien. De fleste fiskene er harmløse og eksisterer kun for du skal kunne spise de, men havområdene kan også by på ymse rovfisk som er interesserte i å regjere over havet med jernklo. Dermed må man alltid være på vakt, da selv de minste fisefiskene helst vil se deg som hermetikk i dagligvarehandelen.
Jeg synes at det må reises spørsmålstegn ved fiskenes intellekt i Maneater. En ussel, liten gjedde sitter og ser på at jeg river i filler en diger alligator, parterer den, og gomler den i meg lem for lem. På en destruktiv, morbid og effektiv måte har jeg spist et av verdens mest fryktede rovdyr like lett som en pølse i lompe, men likevel skal altså denne lille gjedda absolutt krangle med en hai på nærmere sju meter. Dette er en David mot Goliat-historie som sjeldent ender slik vi kjenner den.
Oppe på vannflaten finnes det andre trusler. Haien kan enkelt hoppe opp fra vannet og gripe tak i intetanende mennesker som er ute på romantisk tur i robåt eller på fest på stranda. Noen flykter kanskje inn på land, men som supermuterte haier flest, kan også denne bevege seg på land i kortere perioder. Her er altså ingen trygge.
Når man har laget djevelskap og slukt nok mennesker kommer kystvakten i skikkelig GTA-ånd for å lage fiskepinner av deg. Treffsikre jegere med snikskytterrifler, automatvåpen og undervannsbomber. Jo mer kvalme du lager, jo hardere kluter stiller de opp med for å få has på deg.
Når det er sagt, er Maneater et veldig monotont spill. Det skjer ikke så mye, og det er lite variasjon utover de svært mange forskjellige fiskeartene som lever på de forskjellige områdene. Stort sett gjør man de samme sideoppdragene, samler på de samme greiene og hører de samme vitsene om og om igjen. Samle nok poeng, oppgrader evolusjonene dine, skyll, spytt ut, gjenta. Det er en Moby Dick-historie som ligger i bånn, men denne er verken nyskapende eller interessant.
Musikk er jevnt over ikke-eksisterende med noen få unntak, og stort sett hører man bare jafs, glefs, menneskeskrik og skudd hele veien gjennom. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men jeg skal innrømme at jeg hadde håpet på litt mer cello og tuba i John Williams-stil.
Jeg synes at kontrollen er litt klossete, og det blir fort litt uoversiktlig. Når man skal kjempe med sinte alligatorer og raske makrellhaier blir det litt panisk knappetrykking og snåle kameravinkler. Til slutt blir det bare et simpelt hack and slash der man egentlig bare trykker på den samme knappen hele tiden. Spillet er heller ikke spesielt vanskelig. Stort sett er det rett fram, og man blir sjeldent sendt langt bakover når man dør. Så fort man begynner å forstå fundamentene i Maneater, går det relativt radig hele veien.
Det er greit at Tripwire er et lite selskap uten store økonomiske muskler, men litt må man kunne forvente. Jeg har truffet på et helt håpløst problem med korrupt data hvor spillet automatisk starter på nytt og overskriver savefilen min. Dette har skjedd meg to ganger, og flere timer med spilletid gikk tapt. Kanskje er dette bare en barnesykdom som lett kan kureres med en patch, men det er alt annet enn hyggelig å se all progresjonen gå rett i dass.
I det hele tatt synes jeg at Maneater er veldig ambisiøst og til dels imponerende arbeid fra et lite spillstudio. Det er langt i fra noe perfekt verk, men det er helt ålreit underholdning i små doser. Ser man bort i fra repetisjonene og alt det monotone, er det noe gøyalt som holder det i live. Dette er tross alt det eneste spillet hvor man kan slepe med seg en mann ned i vannhinderet på golfbanen for å sluke ham hel. Og moro er det!