Magnaten - en serie om rare Tycoon-spill

Magnaten er en kort artikkelserie om rare Tycoon-spill jeg har funnet på Steam. I dagens utgave skal vi lære litt mer om Porno Studio Tycoon, men ikke i det vanlige informative formatet som kjennetegner et redaksjonelt magasin. Dette spillet lot meg velge navn på egen karakter og studio, noe som ga meg ideen om å beskrive spillets innhold gjennom et intervju med denne karakteren. Uten flere digresjoner, la oss hoppe rett inn i dette intervjuet med den norske pornomagnaten Bruno Lem.
-
Bak meg, gjennom en sprekk i den falmede og grønne veggen, høres den lave summingen av borettslagets vaskemaskiner og en fyr som prøver gensere han ikke eier. Foran meg, bak et slitent skrivebord, sitter Bruno, den nå aldrende pornomagnaten som ligner urovekkende på J. Jonah Jameson. Han har en sigarett i munnviken mens han rydder unna skrivebordet sitt. Han hadde nemlig glemt at jeg skulle komme i dag, og mumler noe om at han skulle hatt en sekretær utenfor døren.

Helt ærlig, Bruno, dette kontoret var ikke det jeg forventet.

«Det er bare midlertidig, mens stedet mitt pusses opp. Tømmes for mikrofoner ...»

Mikrofoner?

«Ja, noe skattegreier, anklager om underslag. Ikke tenk på det. Du må ikke tro at jeg ikke har råd til noe bedre, det er bare at jeg må spare. Denne bransjen er ikke hva den en gang var.»

Fortell meg om det. Hvordan var det i gamle dager? Hold det rent er du snill. Vi har tross alt yngre lesere.

Rotete og uoversiktlig

«Jeg var tjuefem år gammel, filmstudent, og hadde brukt de siste tre årene på diverse småprosjekter. Uavhengige filmer, skriving av manus, noe redigering. Jeg begynte å få den metodiske delen i hendene og ryktet gikk om at de prosjektene som inneholdt nakenhet var smakfullt utført, men jeg badet ikke akkurat i jobbmuligheter. Det var dette som tiltrakk russerne, som forsøkte å tjene penger i pornoindustrien.»

Dette var altså en mulighet som kom til deg?

«Ja. De betalte mye, noe jeg ikke hadde anledning til å takke nei til. Jeg tenkte at det ikke kunne være så annerledes fra de mer dramatiske prosjektene mine, bare at dramatikken ble skrudd ned og nakenheten opp. Så feil skulle jeg derimot ta, for jeg hadde ingen snøring på hvordan man organiserte dette.»

Fikk du ingen opplæring eller veiledning?

«Jo, en ganske beinhard dame som lignet veldig på Agent X9. Hun var russisk, men svært dreven i film-amerikansk spydighet. Hvert spørsmål fra min side ble avledet og besvart med sarkasme, og det eneste jeg visste på slutten av opplæringen - som dekket alt fra ansettelse, produksjon og distribusjon - var at jeg måtte følge med i avisen, og at skuespillere måtte leies inn fra et vikarbyrå.»

Et vikarbyrå?

«Den sorten som leier ut skuespillere, ikke lærere eller sykepleiere. Disse folka var sortert etter evne, hvor de med minst erfaring var billigst. Ikke var dette ryddig forklart eller fremstilt heller, men jeg måtte bare begynne der. Jeg var jo helt ny i feltet og ante ikke hva alt ville koste, noe jeg skal være glad for. Jeg køddet det skikkelig til den første tiden.»

Hvordan da? Hvorfor måtte du følge med i avisen?

«Akkurat hva jeg skulle frem til - vi hadde aldri noe fast studio, og måtte lete etter folk som leide ut hybler og leiligheter. Lengden på filmer kunne variere, og for variasjonens skyld leide jeg flere steder om gangen slik at vi ikke bare filmet på ett sted.»

Høres dyrt ut, men dette var kanskje til hensyn for filmens plott?

«Det også, men på dette tidspunktet hadde jeg ingen tilgang til rekvisitter som kunne gitt filmen et tema, så det ble i større eller mindre grad bare en masse folk som hadde seg på forskjellige steder. Derav navnet på min første film "På Visning i Holmenkollen." Ikke at det så ut til å bety noe, for disse ''vikarene'' kunne ikke skuespilt seg ut av sitt eget soverom.»

Du nevnte at du køddet ting til. Måtte du noen gang skrote prosjektene dine?

«Hvis skuespillerne måtte inn i de mer eh ... "ekstreme sfærene av erotikken," kunne vi ende opp med mye elendig materiale. Det var dette som punkterte mitt neste prosjekt, "Middag hos Jerry Lee Lewis." Heldigvis er vi ivrig på gjenbruk i Boob Candle Productions, og dersom noen scener må skrotes kan vi bare selge dem, uansett hva det er. Det er småpenger og man går ikke mye i pluss, men en gang solgte jeg en scene som endte opp som reklame til mobilspillet Idle Heroes. Hadde folk bare visst hvor de telefonene havnet etterpå.»

Lite kreativ kontroll.

Bruno åpner en globus-aktig bar formet som et bryst, og tar frem en umerket flaske som han heller oppi kaffekoppen sin. Den er også formet som et bryst.

«Gaver» forsikrer han.

Når ble du rik på filmene dine?

«Det tok litt tid, men etter hvert som årene gikk kom jeg inn i en slags rytme. Det er kun så mange ganger man kan kødde det til, og etter litt overfladisk utforsking fikk jeg min første bestselger, "Sploogeman & Rawdog Forever." Hvis man anser 14000 dollar på verdensbasis som en bestselger. Gjorde det veldig bra i Tyskland, tydeligvis.»

Dette høres ut som om det inneholder rekvisitter og kanskje et manus?

«Hah! Ikke en sjanse! Jeg bare brukte det vi hadde for hånd, som viste seg å være en finlandshette og en brannmannshatt. Ble ikonisk, de to. Jeg forsøkte å kjøpe et manus, men de ga jo ingen mening. De jeg kjøpte hadde ingen anvisninger som fortalte hvor scenen skulle finne sted, og få tegn på at det var erotikk involvert. Prøv å fortelle skuespillere det, etter at de er kommet ut fra sminkøren.»

Hvordan i alle dager utvikler du deg i en slik bransje?

«Jeg har ingen anelse, men noen greier det visstnok. Jeg aner ikke hva greia med Ron Jeremy er, for eksempel. Fyren er jo stygg som en tuba, men han fikk det jaggu meg til.»

Hvordan da?

«Han er jo et ikon nå, og jeg tror det er fordi han ikke bare holdt seg til porno. Han tok småroller i filmer rundt omkring også. Hadde en liten rolle i Boondock Saints, hvor han selvsagt ble sønderskutt på en puppebar, men likevel. Han unngikk å bli satt i bås, noe vi også prøvde en gang gjennom merchandise. Kalendere og slikt, men jeg aner ikke om vi solgte noe. Sikkert ikke noe folk vil ha på kjøleskapet hjemme.»

Hva med deg? Hva kjennetegner filmene til Bruno Lem?

«Du mener foruten det som er i absolutt alle andre filmer? Tidlig i filmografien min kunne man ofte se at bildet falt ut av fokus og fargene ble svake, før man hører et klask som ikke er på rumpa til noen, og det retter seg opp igjen. Det er et sikkert tegn på at jeg har sovnet bak kameraet og at en av praktikantene klapper til meg i bakhodet. Andre ganger dukker det en pizzaeske opp, som er et tegn på at vi nettopp har hatt lunsjpause.»

Er det ingen måte å lage sitt eget kjennetegn på i denne industrien?

«Hør her. Ingen ser på dette for det "kunstneriske aspektet," og de som sier at de gjør det, de lyver. Jeg kunne ikke pekt ut en av mine filmer blant alt internettet kan tilby. Dessuten blir filmene våre sett på i gjennomsnitt fire minutter før de skrus av - en deprimerende statistikk om dagens menn jeg ikke orker å overveie.»

Så det du sier er at du ikke lærte noe som helst i alle de årene?

«Jeg vet rett og slett ikke, men jeg tror årene som filmstudent kom godt med. Hadde jeg ikke hatt det i bunn hadde jeg kvestet både skuespillere og besetning lenge før den første filmen var ferdig.»

Hva mener du?

«Jeg er av den oppfatning at en regissør skal kunne presse skuespilleren, få dem til å yte mer og utforske rollen eller yrket sitt. I denne bransjen er de derimot så fisefine og pertentlige at de nekter å yte utover komfortsonen. Dette resulterer i elendige scener som jeg selger for lommepenger. Makan til mer sinnsforvirret gjeng skal du lete lenge etter. Ofte kunne jeg hyre dem under et navn en dag, og oppdage at de hadde skiftet navn dagen etterpå.»

Og besetningen?

«De eier ikke folkeskikk. En gang, mens jeg var midt i en ''avslutningsscene,'' dukket en av praktikantene opp med et designdokument, og jeg måtte ferdigstille coverarten og komme på en tittel til en film mens jeg sto med kameraet rett opp i vaniljesprøyta til en skuespiller. Coveret endte opp med å se forferdelig ut, tittelen endte opp med å bli "OuWoWhistory#2" fordi jeg måtte zoome inn på glasuren mens jeg tastet inn tittelen, og hele dritten floppet.»

Gikk du noen gang konkurs?

«... Nei.»

Du har da ikke alltid vært sjef for Boob Candle Studios?

«Greit. Nei, det har jeg ikke. Jeg har gått på mang en økonomisk smell, men russerne har alltid vært der for å betale meg ut av det. Den eneste betingelsen var at studioet endret navn og at jeg holdt meg til det heterofile markedet. Mer enn det sier jeg ikke uten advokaten min tilstede.»

Jeg skulle til å spørre deg om det, for jeg ser at filmografien din er utelukkende heterofil. Hva er greia der?

«Se rundt deg. Alt dette, globuspuppen, puppekoppen, vaskemaskinene utenfor. Russerne har gitt meg dette, de gir meg penger til å holde på med dette, og da har de en viss mengde kreativ kontroll. Du har ingen anelse om hvor ofte jeg har hatt lyst å hoppe på muligheten til å få to karer utkledd som traktorhjul til å gå løs på hverandre med hvert sitt kosteskaft, men i Russland er dette noe som fører til en enveistur bak kjemikalieskuret.»

Kunne du ikke bare spilt det inn bak ryggen deres og solgt det på egenhånd?

«Det er ikke så enkelt. Med meg på hver innspilling er det alltid en kar. Han har fulgt meg i mange år nå, og jeg vet ikke en gang hva han heter, men jeg kaller ham Dragan. Det er forresten han du så utenfor. Han sender julekort - eller, hva som anses som julekort der borte. Passbildet sitt. Han holder for det meste kjeft, men noen ganger når jeg prøver meg på en scene med bare jenter eller menn, da hopper han foran kameraet og skriker «NEED MORE MEN. NEED MORE WOMEN. PUSSY RIOT NO NO NO! Underlig nok har han ingen innvendinger dersom man eh... "snur på rollene i hundestillingen," om du skjønner..»

Herregud...

«Jepp jepp.»

Tror du jeg kunne klart meg i bransjen?

«For å si det slik... Jeg har holdt på med dette siden VHS-tidene. Er det noe jeg vet selger, så er det ''grusomt'' og ''sexy.'' Ingen har tenkt å se en video med deg, Kristian, i hovedrollen fordi du er sexy.»

Åh. Så ... så jeg er...

«Grusom, ja. Beklager.»

Vel, det skader ikke å spørre. Hva er rundt neste sving for Bruno Lem? Du har jo holdt på med dette en stund. Er det noen ferdigheter du kan ta med deg videre?

«Jeg vet ikke. Dette tærer på og jeg orker det ikke i lengden. Kanskje venter pensjonisttilværelsen. Jeg er bare så vant til å arbeide. Det artige er at denne jobben for det meste har handlet om administrasjon, økonomi og budsjettering, noe som er universelle ferdigheter for enhver bedrift. Jeg kan gjøre hva som helst.»

Noe spesielt i tankene?

«Jeg leste om en kafé som skulle åpnes i byen - det kunne jo vært noe. Jeg så også at noen spillutviklere trengte hjelp til å holde styr på alt. Vi får se hvor lenge det er morsomt.»

Lykke til, uansett hva du ender opp med å gjøre. Dette har vært... foruroligende. Tusen takk for tiden din og for at du gjorde meg bekymret på en mandag.