Luigi's Mansion 2

Det er rart å tenke på, men det er hele elleve år siden Nintendo Gamecube ble lansert her til lands. Det er med andre ord også elleve år siden Nintendo for første gang lanserte en hjemmekonsoll uten å ha klart et spill med alles kjære rørlegger Mario i hovedrollen. Istedenfor disket Nintendo opp det uvanlige spillet Luigi's Mansion, hvor Marios lillebror Luigi endelig fikk komme ut av storebrorens skygge og traske rundt i...eh, vel, et mørkt og skummelt herskapshus (en overgang til det verre, altså). Mario hadde forsvunnet, og Luigi måtte gå på spøkelsesjakt kun utstyrt med en lommelykt, Game Boy Horror og støvsugeren Poltergust 3000.

Selv om Gamecube-eventyret var både festlig, annerledes og underholdende, så ble det med det ene spillet. Luigi krøp atter en gang inn i storebrorens skygge og har vært der siden. Det vil si, helt frem til nå. Selveste Nintendosjef Satoru Iwata erklærte i februarutgaven av Nintendo Direct at 2013 skal være Luigis år. Senere i år vil vi få en Luigi-sentrert DLC-pakke til New Super Mario Bros. U og 3DS-spillet Mario & Luigi: Dream Team. Men Luigis største rolle i 2013 blir sannsynligvis Luigi's Mansion 2, spillet hvor han vender tilbake i Ghostbuster-rollen som gav ham sitt eget spill.

Nok en gang møter vi den helskrudde professoren E. Gadd, som denne gangen forsker på spøkelsene i Evershade Valley. Spøkelsene her er rolige og veloppdragne takket være den lilla månen som henger på himmelen. Selvsagt kan ikke idyllen vare: Månen blir knust av en mystisk skikkelse og spøkelsene begynner å gå amok. E. Gadd tilkaller derfor Luigi via sin oppfinnelse Pixelshifter (en teleportør som kan bruke vanlige TV-skjermer som teleporteringsstasjoner). I den spøkelsessikre bunkeren får Luigi igjen utdelt standardutstyret for spøkelsesjakt: En lommelyk, en Poltergust 5000 og en kommunikasjonsenhet kalt Dual Scream.

Vårt første møte med Luigi's Mansion 2 er et svært godt et, ettersom innpakningen er solid. Grafikken er prektig, og i enspillerdelen er det bare å kjøre på med 3D for full guffe - dette er et spill som tåler en ekstra dimensjon. Som i forgjengeren er det særlig lys- og refleksjonseffektene som imponerer mest. Kontrollene sitter dessuten som støpt, og den lille drakampen som oppstår hver gang man forsøker å støvsuge et spøkelse er like underholdende hver gang. Lydmessig skulle vi derimot gjerne hatt litt mer variasjon. Eller, kanskje mindre variasjon blir mer korrekt her, for det er stort sett variasjoner av Luigi's Mansion-temaet vi hører uansett hvor vi går.

Etter 30 år i storebrors skygge er det kanskje ikke rart at Luigi er en litt mer skvetten type enn Mario. Dette er en gjennomgående humorelement i spillet, og det beste av alt er at det fungerer strålende. LOL-øyeblikkene uteblir, men det er fort gjort å humre litt der man sitter på toget eller bussen og blir vitne til hvordan Luigi snubler, skjelver og skriker seg frem i jakten på det ene spøkelset etter det andre. Dette er situasjonskomedie for både store og små, og de canadiske utviklerne i Next Level Games klarer akkurat å balansere timingen slik at det verken blir banalt eller teit. Smådetaljer som hvordan Luigi skjelvende nynner på spillets bakgrunnsmusikk for å holde motet oppe er ekstra sjarmerende.

Den humoristiske undertonen er med på å understreke at dette er langt ifra en skummel spøkelsesjakt. Atmosfæren er kanskje mørk og mystisk, og man vet aldri når et spøkelse kan hoppe ut av en rustning eller en krukke, men dette er ment å være et spill med samme lystige tone som Ghostbusters-filmene snarere enn Silent Hill-spillene (det er tross alt Nintendo vi snakker om). Det tar likevel ikke lang tid i løpet av spillets tolv timer å møte alle sorter spøkelser spillet har å by på, og førsteinntrykket blekner dermed mer og mer. Her var forgjengeren langt mer variert, og selv savner jeg et større fiendegalleri, noe som kunne økt underholdningsverdien i spillet betraktelig.

Et annet element jeg savner fra forgjengeren er den åpne strukturen i det første spillet. I Luigi's Mansion hadde man ett stort herskapshus som skulle utforskes, og det var mange kriker og kroker man måtte kaste lys over eller støvsuge for å finne alt det spillet hadde å by på. I Luigi's Mansion 2 har man derimot valgt å fordele eventyret på hele fem herskapshus med hver sitt tema. Man har også valgt å gjøre spillet mer oppdragsbasert: Man får et oppdrag av E. Gadd, teleporteres til det aktuelle herskapshuset, løser en rekke gåter og jakter på en rekke spøkelser før målet er oppnådd, hvor man så får oppsummert prestasjonsnivået og teleporteres tilbake. Nå skal det riktignok sies at Luigi's Mansion 2 gis ut til en håndholdt konsoll, og håndholdte konsoller tjener fort på en slik oppstykket struktur ettersom de som regel brukes av folk på farten. Likevel føles oppdragsstrukturen som et steg tilbake fra det mer åpne herskapshuset fra eneren, hvor mye av spenningen lå nettopp i å måtte gå tilbake til gamle trakter etter å ha funnet nøkler og nye egenskaper.

Det betyr likevel ikke at spillet er lettere av den grunn. For den som vil finne og få med seg alt har Luigi's Mansion 2 mye å by på. Her skal man både løse gåter, finkjemme kriker og kroker, slåss mot ekstra store spøkelser og kunne håndtere et halvt dusin mindre spøkelser om gangen. Noen nyvinninger får vi også, som UV-lampen Luigi må bruke for å lete etter bortgjemte gjenstander eller skjulte spor. På toppen av det hele kan man lete etter Boo-spøkelser som har gjemt seg rundt omkring eller spesielle krystaller. Jakten på begge deler åpner en dose ekstra innhold, uten at det dessverre hjelper noe særlig på variasjonen.

Blir man lei av å spille alene, kan man håndtere utfordringene i Thrill Tower sammen med opptil tre andre. Her har man forskjellige moduser, hvor man både kan kjempe sammen mot klokka eller mot hverandre i jakten på flest spøkelser. Men også her er manglende variasjon et problem. 3D-effekten ser dessuten ut til å lide i flerspillerdelen.

Når alt kommer til alt viser Luigi's Mansion 2 oss at det fortsatt er moro å jakte på spøkelser i gamle herskapshus. Med en solid innpakning og velformet helhet er det fort gjort å tilgi de små feilene, selv om de små feilene ikke er få når man først teller dem. Dette er sikker Nintendo-underholdning for store og små, enten man har et forhold til originalen eller ikke. Så får vi håpe at neste gjensyn med serien ikke er altfor langt unna.