Looper

Etter at Bruce Willis startet med flintis-looken på midten av 1990-tallet, har filmografien hans gradvis begrenset seg til steroid hollywoodaction. Med blant annet dølle gjenopplivninger av Die Hard, 80-talls actionhyllest i The Expendables, og middelmådige klisjéer som Surrogates, Armageddon og Tears of the Sun ble avstanden større og større fra klassikere som Twelve Monkeys, originale Die Hard og The Sixth Sense.

Da er det deilig å se en film som Looper, som endelig gir meg tilbake håpet for veteranen. At han kanskje ikke har planer om vie resten av livet sitt til enkle filmer med hjernedød substans. Nå er det vel bare et spørsmål om tid før Willis sjøl velger å hoppe på trenden å bli regissør, der han forener seg med kompisklubben til Clintern, Mel Gibson og Stallone. Joseph Gordon-Levitt derimot har en mer lovende fremtid. Hans forkjærlighet for mer intellektuelle filmer skinner i gjennom merittlisten hans, der vi finner både Inception, The Dark Knight Rises og nå Looper. Levitt kan raskt bli den nye Willis.

Joe (Gordon Joseph-Levitt) er en såkalt looper, det betyr at jobben hans er å kverke personer som mafiaen i fremtiden ville foretrukket var døde. De blir sendt tilbake til fortiden, slik at de forsvinner sporløst i fremtiden, og med seg har de en pen stabbel med gullbarrer som looperen får beholde. Men som i enhver annen film får ikke dette lov til å fortsette uten problemer, og når Joe som gammel (Bruce Willis) blir loopet til fortiden og klarer å stikke av, får unge Joe problemer.

Looper er en film som på mange måter kan sammenlignes med Inception, fordi de begge er thrillere med fokus på å skape kompliserte universer. Men å si at Looper er en film som er vanskelig å forstå er derimot å ta i. Måten filmen leker med tidsperspektiver på, føles litt overfladisk. På samme måte som Inception, er det fare for at seeren vil se på filmen som noe mer enn det den er. Da føles som om filmen peker nese og ikke tar meg som seer seriøst.

Du som seer må ikke se på filmen som noe mer enn hva den er. Det er en relativt enkel film, og den krever parallelle universer for ikke å bli paradoksal. Ikke tenk «hva er rollen til den lille gutten?», «er Joe the rainmaker?» eller «hva skjedde på slutten?». Stopp! Se filmen, dropp overanalyseringen, og der! Du har en underholdende film men en kul vri. Dette er ikke Donnie Darko, dette er en film med samme kompeksitet som Inception - og den var rimelig håndgripelig. Hvis ikke du ser på det for det den er, vil du sitte igjen med mange ubesvarte spørsmål.

Looper er likevel en bedre film enn gjennomsnittet, for selv om den prøver å lure seeren med kompleksiteten, så er det en svært god produksjon. Skuespillet, spesielt til Pierce Gagnon som spiller det unge barnet Cid, er fantastisk. For ikke å snakke om at jeg satt igjen med gåsehud etter slutten (uten at jeg skal røpe noe).

Levitt spiller som sagt en yngre Joe, der Willis er den eldre. Det betyr at mengden sminke Levitt må ha på seg gjør han en smule stiv i maska. Etter å ha sett Die Hard og Willis fra sine yngre dager, klarer man liksom ikke helt å se likheten, langt mindre de naturlige ansiktsbevegelsene. Det ser tilnærmet troverdig ut, men igjen, det gjør voksfigurene på Madame Tussauds også. Jeg kan ikke unngå å tenke at noen må ha helt smeltet stearin over ansiktet til Levitt og skalpert ut en fasong tilnærmet Willis sin. Det er kanskje litt å overdrive, men man merker at noe ikke er helt på plass.

Så hva kan man si om en film som denne? Den er en spennende thriller. Den er like «vanskelig» å forstå som Inception, selv om Inception føles hakket bedre fordi den virker litt sikrere på seg selv. Likevel er Looper en film som både er svært pent visuelt og leverer en av de beste skuespillerprestasjonene jeg har sett av et barn. Slutten setter i tillegg dype spor etter seg. Det er absolutt en film jeg kan anbefale til de aller fleste, og jeg tror de fleste liker den bedre enn jeg gjorde. Gå og se, som Elem Klimov pleier å si.