Loco Roco 2

Jeg har stort sett sverget til Sony og deres spillkonsoller siden jeg som liten gamer satt med store øyne og så på alle de fantastiske tingene en liten grå boks kunne gjøre. PSPen derimot har vist seg å være en tålmodighetsprøve. Softwareoppgradering som krever full-lada batteri for hvert eneste nye spill man setter i har virkelig ødelagt den rollen den kunne hatt som en håndholdt enhet som lettvint burde kunne tas med på tog og buss uten ladekabel og lesestoff mens man venter på at den blir klar.

Innimellom er all frustrasjonen heldigvis verd det. Som i tilfellet Loco Roco 2. Den andre installasjonen i fargeklatt-bonanzaet som dette håndholdte eventyret lett kan karakteriseres som, kjennetegnes nok engang med fantastisk intuitivt og lettfattelig gameplay. Som i forgjengeren benyttes skulderknappene til å tippe spillverdenen fram og tilbake noe som gjør at en liten Loco Roco-klump fornøyd og smilende kan hoppe seg fram i jakten på røde blomster slik at den kan vokse seg større og skumlere i jakten på de mørke Mojaene som har tatt over Loco Roco-land. Et enkelt tastetrykk deler Loco Rocoen igjen opp i mindre deler som gjør det mulig å komme seg igjennom trangere steder, og løse oppgaver som trenger flere hender.

Vellykket skifting mellom disse tilstandene blir nødvendig for å løse de oppgavene det aktuelle nivået har å by på. Og det er ikke lite! Ved å stille opp i kor og synge flerstemt kan Loco Rocoene blant annet lokke fram Mui-Muier som til takke gir deler som kan brukes til å bygge et l Loco Roco-hus. Dynamikken i byggingen/bruken av huset er en lett blanding av "The Incredible Machine" og "Pinball" som krever timing, fysikk-kunnskaper og en god dose tålmodighet. Dette er i og for seg er et vellykket minispill som gir noe å gjøre når man vil ha et lite avbrekk fra selve historien selv om det kunne vært noe mer komplisert for å holde på interessen. Av andre gærne ting Loco Rocoer gjør for å more seg må også nevnes steinsprengende afro-rulling, som sikkert kunne vært en vellykket utgivelse i seg selv.

Det som er det unike med Loco Roco-spillene er likevel når det går ekstra fort i svingene. Når spillet selv tar kontrollen over de små deigene og blåser, flyter, og skyter dem gjennom en verden full av farger, former og lys. Og utføringen er gjennomtenkt og velutført. Bruken av raske bevegelser og sterke farger gir en helt spesiell følelse av fart andre spill som Wipeout, Lumines, og Mirror's Edge også har benyttet seg av. Og det med stort hell.

Det er ikke nevneverdig mye som skiller oppfølgeren fra originalen. Nye måter å benytte seg av de ulike formene på, som stort sett er mer visuelt enn teknisk annerledes, og en manuell sangmodus som krever at man treffer riktig noter til riktig tid, er fornøyelige nok i seg selv, men gir lite til den samlede spillopplevelsen.

Der Loco Roco traff midt i blinken hos et større segment gamere ved å balansere hårfint på grensa mellom barnespill og barnslig moro for større gamere, har Loco Roco 2 flyttet denne grensa noe nedover aldersmessig. Det blir rett og slett litt for mye sang, smiling og dans i denne utgaven, noe som fort gjør at man må skru av volumet og ta en liten pause for ikke å bli småtullete i hodet. Dette betyr derimot ikke at spillet har mistet all sin appell hos de over sju. Proppfull av humor, fantasi, og mange av de elementene som gjorde Loco Roco til den suksessen det var som et studium i ren og skjær spillerglede, vil nok denne oppfølgeren også kunne gi mangfoldige gledesfylte spillstunder til "barn" i alle aldre som husker å lade med jevne mellomrom.