Lilyhammer

Jeg har aldri følt behovet for å se en norsk TV-serie med italienske mafiosoer i fokus, men på den annen side hadde jeg aldri forestilt meg at en norsk serieskaper ville fått med seg en mann av Steven van Zandts kaliber. Little Steven har aldri vært flink i mine øyne, men han er omgitt av en naturlig kulhet. Sånn blir det kanskje etter mer enn 30 år i et av verdens beste band.

Frank Tagliano er høyt oppe i New Yorks mafia, men etter å ha vitnet mot bossen må han søke dekning. Som sportsinteressert fikk han et godt, og kanskje litt feil inntrykk av Lillehammer under OL i 1994, og det er nettopp hit han ønsker seg når han skal omplasseres av FBI. Troverdig? Nei. Fornøyelig? Ja, snart. Det er virkelig herlig å se hvordan den fryktede og respekterte kjeltringen blir umyndiggjort av den norske velferdstaten. Halvveis inn i første episode er jeg litt urolig for at Tagliano skal indokrineres som Rema-ansatt med snusleppe og lusekofte, men heldigvis tar han kontroll over situasjonen (og NAV).

Som nevnt har jeg til gode å bli imponert over skuespillet til Little Steven, men sammen med de litt klønete nordmennene treffer de den upretensiøse spikeren på hodet. Dette er en serie som ikke prøver å være større enn seg selv. Hele tiden ligger det en ironi i bakgrunnen, bare for å fortelle seerne at de skal kose seg. Det er en deilig kontrast til NRKs tyngre satsing på serier om unge Wergeland med en blodseriøs Conradi i hovedrollen. Hvis man plukker serien fra hverandre sitter man igjen med en haug av slitte deler som ingen ville brukt hvis de ønsket å lage noe med kvalitet. Men det er her Lilyhammer lykkes - de har laget gull av gråstein.

Etterhvert som serien forløper blir det litt lenger mellom høydepunktene. Statusjaget til Giovanni Henriksen (Taglianos nye navn) går litt over stokk og stein, og serieskaperne har måttet legge en rekke usannsynlige premisser til grunn for at historien skal gå fremover. Det er i disse tilfellene jeg må legge godviljen til, for amerikanere som snakker dårlig engelsk kan bli i det kleineste laget. Men, men - ingen TV-serier fra hjemlandet er komplett uten en god porsjon puta-foran-fjeset-øyeblikk. Det er nok en serie for et litt eldre publikum, men selv de som ikke har rukket å møte de tyngre sidene ved norsk byråkrati burde finne et og annet å fryde seg over. Det vil med andre ord være en godbit for alle og enhver i hjertet av Oppland...