Life is Strange 2 - Episode 1

Jeg er en ganske stor fan av Dontnod. Jeg digget Remember Me, og fikk sokkene blåst av meg av Life is Strange - et spill med ikke bare én, men to kvinnelige hovedfigurer, som attpåtil handlet om vennskap og tidsreiser? Jeg var solgt fra de første idylliske forstadsscene og optimist-melankolske tonene til Jonathan Morali og Syd Matters, og knyttet et nært forhold til Max og Chloe, og Arcadia Bay. Valgene jeg tok i det spillet kommer til å være med meg lenge.

Og nå er Life is Strange tilbake. Det er samme gjengen som står bak, men figurene er nye og det foregår på et helt nytt sted. Så det var med en medium dose skepsis og bekymring at jeg satt meg ned med første episode i går kveld. Hva om jeg ikke liker det? Hva om det ikke kan måle seg med det første spillet? Sean og Daniel Diaz har tross alt noen veldig store sko å fylle.

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, for Life is Strange 2 åpner med et smell, med et knytteneveslag rett i magen.

Med bare et par toner fra Jonathan Morali er jeg tilbake i Life is Strange-universet, en følelse som ytterliger forsterkes av den enkle, men drømmeaktige visuelle stilen. Og av valgene. Allerede før spillet setter ordentlig i gang må jeg ta et valg, eller rettere sagt gjenoppleve det vanskeligste valget fra originalspillet: reddet jeg Chloe eller Arcadia Bay? Jeg svarer Arcadia Bay, og blir så introdusert til Sean Diaz, en av spillets hovedfigurer, og den kule bestevennina hans, Lyla. De forbereder seg til en fest de skal på senere på kvelden. Lyla har ansvar for weed og transport, mens Sean må fikse alkohol og snacks. Jeg følger ham hjem, og hjelper han med å romstere rundt i skapene etter det han trenger, mens jeg i kjent Life is Strange-stil undersøker alt som undersøkes kan i huset deres.

Allerede her blir jeg imponert over detaljnivået på innredningen, og ikke minst hva den forteller meg om menneskene som bor i huset. De liker å spille, de ser Ringenes Herre hver jul, de spiser take-out. Men det innredningen også forteller meg, er at moren deres ikke lenger er der. Faren er eneforsørger og oppdrar Sean og Daniel på egenhånd, og har tilsynelatende gjort det en god stund. Hvorfor hun ikke er der lenger vet jeg ikke, men ut ifra måten Sean snakker om tingene hennes på å dømme, er det trygt å anta at hun har forlatt dem.

Mens jeg pakker ned snacks og drikke blir jeg presentert med valg. Skal jeg ta med brus eller øl? Skal jeg ta med kjeks eller Halloween-godteri? Skal jeg stjele penger eller skal jeg spørre om jeg kan få noen slanter av faren deres? Jeg tar mine valg, usikker på hvilke konsekvenser de vil få, eller om de vil få noen konsekvenser i det hele tatt. Det er aldri lett å vite hva som er viktig i Life is Strange-universet. Jeg slår av en prat med lillebror Daniel, og med far Esteban. Det er små, korte samtaler, men de gjør en utrolig god jobb med å etablere dem som personer, og fortelle meg om forholdet deres og dynamikken innad i familien. Søskenforholdet mellom Sean og Diaz er nok smertelig gjenkjennelig for alle som har yngre søsken. Hvordan man kan nesten avsky dem fordi de er masete og plagsomme idioter det ene øyeblikket, og hvordan man er villig til å snu verden på hodet for å beskytte dem det andre øyeblikket. Det er nesten skremmende hvor bra de har fått det til i Life is Strange 2. Faren deres er en ærlig, åpen og omsorgsfull person, som virker som et genuint godt menneske, og enda viktigere, en god forelder. Jeg liker ham.

Det er derfor det neste som skjer er så hjerteskjærende.

Etter en serie uheldige hendelser som får alvorlige konsekvenser for Diaz-familien, blir Sean og Daniel nødt til å forlate hjembyen. De er på flukt, men Daniel tror de er på roadtrip. Jeg blir automatisk glad for at jeg pakket ned brus, og ikke øl, for jeg skjønner hva vi kommer til å leve på fremover.

Det er en desperat situasjon, og Sean som eldstemann sitter nå med eneansvaret for lillebroren, og må holde ham opptatt, mett og fornøyd, samtidig som han sliter med skyldfølelse, sorg og det evige spørsmålet om han skal fortelle lillebroren sannheten, eller beskytte ham mot den. Samtidig må han forholde seg til at det er noe galt med Daniel, og ta stilling til hva han skal gjøre med brorens stadig voksende overnaturlige evner.

I løpet av en kort time har Dontnod etablert spillets underliggende temaer, de sentrale konfliktene og hovedmekanikkene i spillet. De har blitt hakket mer effektive og drevne siden Life is Strange, og jeg liker denne økonomiske måten å fortelle en historie på.

Etter noen overnattinger i skogen, møter med både vennlige og kjipe folk og noen dype samtaler bestemmer Sean seg for at de må fortsette fremover og ikke se seg tilbake. Jeg forlater brødreparet på en buss med ro i sjela. De er trygge, varme og mette og de har en plan. På samme tid har jeg en gryende frykt i brystet. Daniels krefter er skremmende og ukontrollerbare. Og verden er stor og utilgivende, fylt med mennesker som hater alt som er annerledes. Hvordan skal det gå med dem fremover?

På mange måter føles andre sesong av Life is Strange ut som en veldig lavmælt variant av Logan, med inspirasjon fra Brothers: A Tale of Two Sons og, merkelig nok, God of War. Det er en roadtrip på tvers av USA, hvor håpet er å finne et fristed, et nytt hjem. Det er en søken etter sannhet og svar. Det handler om familieforhold, oppvekst og oppdragelse. Om utdannelse. Om offer. Om det å være annerledes. Her kan du ikke lene deg på en tidsreisemekanikk, så du må stå for alle valgene du tar, og konsekvensene av dem. Og det er skremmende. For noen av valgene har alvorlige konsekvenser. Og jeg skulle ønske jeg kunne reise tilbake i tid og endre på dem.

Men denne sesongen er også et oppgjør med rasisme, og det politiske klimaet i USA. Dontnod har forankret denne historien i virkeligheten, og har satt den til perioden rett før Trump blir valgt til president. Det er skummelt hvor mange hendelser bare i den første episoden som gjenspeiler hendelser som har funnet sted de siste ukene i USA. Jeg er veldig glad for at Dontnod har tatt dette valget - ikke bare har de valgt en minoritet som hovedfigur, men de har valgt å ta med holdninger og hendelser som følger med når man er en minoritet i USA. Ja, noen av hendelsene er overdrevne, spesielt sett gjennom hvite øyne, og overfladiske og klumsete håndtert (fordi det er rasisme som forestilt av hvite europeere), men det gjør dem ikke mindre effektive. Som sagt, denne sesongen starter med et knyttneveslag i magen. Jeg håper du er forberedt.

Til tross for at denne episoden er følelsesmessig rystende (jeg gråt, og jeg skammer meg ikke for å si det!), er den også en smule forutsigbar. Den følger en gjenkjennelig rytme, så det er lett å se når det kommer til å skje noe fælt, samtidig som man også ganske lett kan tenke seg til hva som kommer til å skje. Som i Logan er fine øyeblikk en forløper til fæle øyeblikk, og jeg skulle gjerne blitt litt mer overrasket.

Åh, før jeg glemmer det må jeg nevne stemmeskuespillet - det er fantastisk, og dialogen flyter godt. Her har de virkelig gjort en god jobb! Og musikken er så klart en fryd for øret.

Dontnod har med første episode lagt et solid grunnlag for reisen videre, og jeg er ekstremt spent på å se hvor veien tar oss. Dette er absolutt Life is Strange, selv om alt er nytt og annerledes. Den samme atmosfæren og litt drømmende og melankolske følelsen er der fremdeles. Dette er Life is Strange: Roadtrip Edition, og jeg sitter godt fastspent i passasjersetet.