Det er lett skumme over Lego-spillene fra TT Games å tenke at det bare er "mer av det samme, men sikkert godt egnet for barn". Antagelsen er ikke helt på bærtur, men tar man en nærmere titt på spillene ser man faktisk en progresjon mellom de klossete lisensspillene.
Blant spillene er det særlig tre titler som skiller seg ut fra mengden. Lego City Undercover hadde en original historie og var et rent singleplayer-spill, Lego Marvel Super Heroes bød på et hav av nye evner og figurer, men vendte tilbake til den klassiske TT-formelen med co-op, mens The Lego Movie Videogame endelig bød på en verden som helt og holdent bestod av legoklosser.
Samtidig bød sistnevnte spill også på instruksjonsbøker som fortalte hvordan du bygger ulike Lego-modeller i spillet, og hvis du hadde fysiske blokker tilgjengelig kunne lage det samme i virkeligheten også. Dette er med også i The Lego Hobbit, og produsent James Norton klarte ikke å skjule stoltheten i stemmen da han forklarte at teamet faktisk har bygget alle modellene helt selv.
Som disse tre spillene viser har vist prøver altså TT Games å implementere nyheter i hvert nye Lego-spill, for å hindre at formelen skal føles utvasket. Dette gjelder også for Lego The Hobbit, og Norton beskriver det med ett ord, dverger. Dette betyr heldigvis mer enn at bena til legomennene har blitt kortere, men mer om det senere.
Selv om utviklerne bedyrer at spillene skal føles friske, vekket mitt første møte med Lego The Hobbitt en følelse av déjà vu. Idet jeg plukker opp Dual shock 4-kontrolleren oppdager jeg at spillet, til forskjell fra nevnte The Lego Movie Videogame, ikke er bygget opp av lego fra ende til annen. I stedet er dette et mer tradisjonelt TT-spill, der omgivelsene er som i andre spill, mens figurene og gjenstandene er klossete.
Jeg begir meg likevel videre, og jeg ankommer raskt byen der goblin-trollene holder til. Det kryr av små troll, som fekter og veiver med våpnene sine. Økser, sverd, armbrøst og en... rød pølse. Den særegne humoren fra de tidligere spillene er bevart.
Jeg jobber meg frem til goblinkongen, og tar del i en bosskamp. Det er først her endringene utviklerne har gjort med Lego The Hobbit kommer til syne. Kampen føles mer flytende enn tidligere. Det er fortsatt nokså åpenbart hva man skal gjøre, goblinkongen holder en kasse over hodet og fargekoden avslører at kun én bestemt figur kan gjøre gjerningen, men den stive følelsen som har preget de tidligere spillene er ikke like tydelig. Jeg står fritt til å bevege meg rundt mens jeg gjør klart et langdistanseangrep. Utviklerne har dessuten også videreutviklet systemet, da ikke bare én men to av figurene må samarbeide for å dele ut nådestøtet til den mildt sagt lubne kongen.
Herfra viser det seg at samarbeid mellom de forskjellige figurene spiller en vesentlig rolle i Lego The Hobbit. Litt senere bruker to av dvergene en diger trestamme som en rambok, før fire av dem slår seg sammen for å lage en menneskelig stige. Kort sagt er fokuset høyere på co-op enn tidligere, både i og utenfor kampene. Det kan jeg så absolutt like.
Utover dette har utviklerne naturligvis også lagt til mindre fremtredende nyheter.
Det i overkant enkle kampsystemet er blitt utvidet, da alle figurene nå har et spesialangrep ved siden av den klassiske angrepsknappen. Dette tilfører mer dybde til kampene, ikke minst fordi spesialangrepet må lades opp. Det gjelder å bruke det på riktig tidspunkt og ikke kaste det bort. Ellers gjør også minibuilds, som lar deg løse gåter bed å bygge små legofigurer som trengs for å finne løsningen, comback fra The LEGO Movie Videogame.
Historien i Lego The Hobbit strekker seg over de to første The Hobbit-filmene, og med omkring 80 figurer og flere hundre sidequest, lover utviklerne at vi skal få nok å sette tennene i. Vi forventer ikke å bli blåst av banen av det ferdige spillet, men alle som har digget de tidligere Lego-eventyrene vil nok føle seg hjemme når dette lanseres i midten av april.