Lego Ninjago: The Videogame

Det siste tiåret har utviklerne Traveller's Tales konvertert velkjente filmserier som Star Wars, Indiana Jones og Harry Potter over til et barnevennlig lego-format, og hvis man tenker på lego i spillsammenheng står denne serien i første rekke. Av den grunn er det sikkert mange som i likhet med meg vil tro at vi med spillet Lego Ninjago: The Videogame på Nintendo DS får servert mye av det samme som vi har sett i tidligere spill - men nei.

Lego Ninjago er på tross av visse likhetstrekk veldig ulikt disse spillene, og er som sin forgjenger Lego Battles et forsøk fra utviklerne Hellbent Games på å blande lego-figurer og RTS-sjangeren på håndholdt. Spørsmålet er bare i hvor stor grad denne blandingen fungerer.

Spillet sentrerer seg rundt to brødre ved navn Sensei Wu og Lord Garmadon, som på tross av blodsbåndet er vidt forskjellige. Etter at faren deres - som var en mester i kampkunsten Spinjutzu - etterlot dem de fire Spinjutzu-våpnene, tok Garmadon alt selv og nektet å dele med Sensei Wu.

Sensei Wu vet at disse våpnene er alt for sterke til å kunne håndteres av bare en person, og rekrutterer fire unggutter for å trene dem opp til å bli gode ninjaer som kan hjelpe ham med å ta tilbake disse våpnene. På den andre siden står selvsagt Lord Garmadon med hæren sin av skjeletter ledet av en skummel type ved navn Samukai, og prøver med alle midler å holde tilbake Sensei Wu og ninjaene hans.

Joda, historien som fortelles her er ganske tynn, forutsigbar og noe klisjéfylt, og hadde knapt evne til å motivere meg. Det hjelper derimot litt at man har mulighet til å se historien fra både ninjaene og skjelettene sin side, selv om de til sammen er ganske korte (hver kampanje tar rundt 3-4 timer å fullføre).

Selv om dette som sagt er noe ganske annerledes enn hva Traveller's Tales pleier å geskjefte seg med, er det likevel visse likhetstrekk man vil finne i Lego Ninjago. Man har for det første et hovedkvarter der man holder oversikt over saker og ting, samt å velge brett, og for det andre er velkjente elementer som små legomynter, røde legobrikker og såkalte "minikits" som man bruker til å låse opp nye karakterer og diverse andre ting, implementert.

I de fleste spill på Nintendo DS fungerer den nederste touch-skjermen som en slags oversiktskjerm, og den øverste som den der dine virkelige aksjoner i selve spillet vises. Vel, i Lego Ninjago er det snarere motsatt, og jeg synes dette passer spillet perfekt. Som jeg nevnte i stad er dette et strategispill; et spill der du navigerer enhetene dine rundt omkring ved å først velge dem med DS-pennen, og deretter velge stedet de skal flytte seg til ved å markere det aktuelle området. Med dette skal du løse oppgaver, navigere deg rundt og selvsagt utføre kamper og slag.

Slagene i Lego Ninjago er uten tvil det sterkeste kortet spillet har i mine øyne, og gjør at spillet i visse stunder både føles vanedannende og moro. Her skal du først bygge opp en slags bank der du kan samle byggeklosser, og deretter bygge opp noen hus der enheter kan rekrutteres og sendes ut i kamp. Konseptet er litt vel enkelt og lite omfattende, men det er like fullt moro. Spesielt morsomt var det for meg som ikke har så altfor mye erfaring med strategispill, noe som gir mening med tanke på at spillet er myntet på et yngre publikum.

Hvis man da vil ha en litt større utfordring kan man gå inn i Battle-modusen i spillet, der du enten kan spille mot en venn eller mot datastyrte fiender. Her er det flere forskjellige moduser, der for eksempel en klassisk elimineringsmodus og en "Capture the Flag"-modus er blant dem. Det er god variasjon mellom modusene, og forbedrer levetiden betraktelig.

Men sett bort i fra slagene er ikke Lego Ninjago akkurat en prisvinner. Flere av oppgavene man får er ganske kjedelige å utføre, mest på grunn av at de ofte blir ganske langdryge, og at dette dermed fører til dødtid. Jeg husker spesielt en gang da jeg skulle bygge noen forsvarstårn under noen gitte markører som var spredd utover området jeg var på. Problemet var da at disse markørene kun var synlige hvis jeg sto innenfor en ganske liten radius nær markøren, noe som gjorde at jeg nøyaktig måtte søke rundt på det store området etter de små gule markørene. Noe som selvsagt ikke var særlig moro, og som gjorde at det føltes ganske kjedelig og monotont.

Grafikken i Lego Ninjago er på sin side svært varierende. På den ene siden står fantastisk godt animerte mellomsekvenser som hjelper til å styrke mellomsekvensene og som virkelig viser hva DS-en er god for, mens det på den andre siden vises svak og utdatert grafikk som er på lik linje med et par år gamle mobilspill. Det er sistnevnte som vises i selve spillet, og den skaper en gjennomgående livløs og tynn atmosfære. Personlig er jeg skuffet over å se et såpass stort gap mellom to deler av spillet grafisk sett, der de i tillegg ikke klarer å prioritere grafikken i selve spillet godt nok.

Lyddesignet i spillet er heller ikke særlig mye å skryte av. Lydsporene er greie, og lydeffektene er i flere tilfeller ganske morsomme, men når det viste seg at begge disse aspektene repeterer seg gjennom hele spillet ble jeg straks mer irritert enn imponert. Det var ofte jeg rett og slett slo av lyden, og det er vanskelig å fatte at utvikleren vil ha oss til å høre flere timer med disse stykkene, om og om igjen.

Konklusjon
Dommen er dermed at Lego Ninjago er et ganske middelmådig spill. Om du er en gutt på 8 år som elsker lego og er fascinert av ninjaer, og som i tillegg vil ha en lettbent innføring i RTS-sjangeren, kan jeg anbefale dette til deg. Ellers ville jeg heller satset på å sette meg godt foran PC-en med det fortsatt brennhete Total War: Shogun 2 eller lego-versjonen av Star Wars/Pirates of the Carribbean/Harry Potter. Spillet har sine gode øyeblikk, spesielt på slagmarken, men sliter med gammeldags grafikk og ensformig spillbarhet.