Layers of Fear

Hvis et bilde sier mer enn tusen ord, har jeg nettopp spilt meg gjennom den lengste talen siden Strom Thurmond forsvarte stemmerettsdiskriminering foran det amerikanske senatet i 1957. Layers of Fear er en fortelling om en kunstner og hans familie som fortelles med malerier, av malerier, fra malerier, om malerier - en tre timers psykedelisk opplevelse satt til din egen dundrende puls og høye skuldre.

Layers of Fear er nemlig et skrekkspill (derav «Fear»), som tar plass i det klassiske forlatte herskapshuset der tilsynelatende alle grøssere foregår. Her finnes som alltid knirkende dører, forlatte notater og nedslitte vegger som er blitt herjet av vandaler med bistre vokabularer og sprittusj. Spillet forløper seg som en slags gå-simulator, der du ikke har våpen eller spesielle evner å beskytte deg med, men i stedet trasker rundt, samhandler med gjenstander, løser intetsigende puslespill og lar fantasien og frykten løpe løpsk. Dette skal være kjent territorium for de som har dultet borti noen skrekkspill de siste årene.

Gåsimulatorer er nemlig ikke den mest unike skrekkvarianten lengre, og det merkes at utvikler Bloober Team låner flittig fra sine sjangersøsken. Enkelte segmenter virker som om de regelrett er klippet ut av Hideo Kojimas beryktede demo, «P.T.», og kulisser som slamrende dører og barneskrik, er nærmest obligatoriske for sjangeren.

Dette er heldigvis et spill som byr på mye mer enn bare klisjeer. For det første har det en historie, eller en bakgrunnshistorie, med en unik vri jeg ikke ønsker å røpe. Denne fortellingen avsløres bit for bit i løpet av spillet, gjennom tekst, tale og, ikke minst, malerier. Etter hvert som du går dypere inn i herrehuset faller stadig flere brikker på plass, og å spekulere i hvordan de alle henger sammen var det som drev meg fremover når skrekkfaktoren begynte å dabbe av.

For selv om dette er et gyselig skrekkspill som hører hjemme blant de skumleste i sjangeren, mistet det litt tak på meg i siste akt. Det er en del motiver og temaer som gjentar seg i Layers of Fear, uten at de later til å ha noen betydningsfull rolle i selve historien. Kanskje de har en skjult mening jeg ikke forstår, men når spillet tvinger meg til å gå på leting etter dambrikker som jeg skal plassere på et opplyst sjakkbrett, uten at dette sjakkbrettet later til å ha noe med historien å gjøre, føles disse kulissene mer som billige verktøy for å drive spillet videre.

Kulissene er i det minste lekre. Det er tydelig at utvikleren har latt seg inspirere av 1800-tallets malerkunst og interiør, og selv om uhyggelige viktorianske plastdokker ikke er det mest nyskapende man kan bringe til skrekksjangeren, har herskapshuset i Layers of Fear en unik identitet, og en usedvanlig nifs atmosfære. Det eneste som setter en demper på det visuelle inntrykket er den etter hvert flittige gjenbruken av steder, gjenstander og effekter.

Du aner kanskje et mønster her. Layers of Fear er et spill med mange kvaliteter, som dabber av en smule like før rulletekstene går over skjermen. Det er visuelt appellerende - helt til du føler at du har sett det meste før. Det er forferdelig skummelt - inntil det begynner å resirkulere gamle triks. Terroren man føler på i de første timene gjør hvert fotsteg til en bragd, og hver knirkende dør til et fjell som må bestiges. I disse timene er Layers of Fear absolutt brilliant.

Denne frykten slipper aldri fullstendig tak, men etter hvert som jeg begynte å smelle opp dører og haste gjennom mørke ganger, kjente jeg definitivt at den avtok. Det blir litt som Strom Thurmonds 24-timers filibuster: Før eller siden blir du døv til forferdelsen, og begynner begynner å lure på om ikke budskapet kunne vært formidlet på en mer konsis måte. Én ting skiller imidlertid Layers of Fear fra den godeste amerikanske sørstatspolitikeren: Det har ord som er verdt å lytte til, om ikke tusen av dem.