Lawrence of Arabia

Det er rart, men filmklassikeren Lawrence of Arabia er faktisk hele 50 år gammel i år. Rart fordi filmen med sin prominente rolle i Uncharted 3: Drake's Deception og filmen Prometheus fremdeles setter spor etter seg i populærkulturen. Rart fordi sammenlignet med andre filmer fra sin tid er filmen bemerkelsesverdig annerledes.

Rart fordi filmen 50 år etter sin debut fortsatt stiller sterkt i konkurransen om tidenes beste filmer.

Dette historiske eposet tar oss med til den arabiske halvøy under første verdenskrig, hvor vi følger historien om den britiske offiseren T.E. Lawrence. Lawrence var ikke akkurat den mest normale brite eller offiser, noe både filmen og selvbiografien filmen er basert på viser tydelig. Mannen falt på mange måter mellom to stoler: Mellom britisk arroganse og (kultur)imperialisme på den ene siden, og araberstammenes klanstruktur og blodfeider på den andre siden. Kanskje er det derfor ikke så rart at ingen i Lawrences begravelse (som er åpningsscenen i filmen) kan si at de egentlig kjente mannen. Samtidig var det nettopp denne karismatiske og usedvanlige skikkelsen som skulle legge sin elsk på den arabiske halvøy, og som skulle forsøke å forene de arabiske stammene som et panarabisk folkeslag.

Lawrence var mannen som kastet seg ut i det umulige, og forsøkte å forene et splittet folk i deres kamp for selvstendighet og uavhengighet. Hendelsene skulle ikke bare få betydning for arabernes frihet på tidlig 1900-tallet - de la også føringen for store deler av det arabiske politiske landskapet for årtier deretter, helt inn i vår egen samtid. Filmen viser også at gamle vaner er vanskelige å snu, og at et demokrati ikke lar seg bygge over natten. For forståelsen av arabisk historie og samtidspolitikk er filmen fremdeles svært aktuell.

I skildringen av en slik helteskikkelse er det lett å bli fristet til å smøre tykt på med legender og glansbilder, en felle Lawrence of Arabia unngår. Peter O'Tooles tolkning av den karismatiske briten blir skildret med en innlevelse som ikke bare viser hans tiltrekkende sider, men også hans svært mørke sider. O'Tooles nesten engleaktige utseende med sine knallblå øyne og gullblonde hår står i sterk kontrast til skildringen av Lawrence som sakte men sikkert må kjempe mer og mer mot indre motløshet, galskap og sadisme.

Kontrasten blir også tydelig sammenlignet med samtidige filmer som Spartacus eller The Great Escape. Mens disse filmene skildrer både krig og fangeleirer nærmest som hyggelige søndagsturer, legger Lawrence of Arabia aldri skjul på krigens grusomheter og hva den kan gjøre med den som deltar. Mange av disse forskjellene skyldes først og fremst de mange og strenge restriksjonene Hollywood var underlagt på 50- og 60-tallet. Lawrence of Arabia hadde derimot, som en britisk film, større frihet i å skildre en langt mer komplisert verden enn det Hollywood den gang ville akseptere.

Peter O'Tooles fremragende jobb i rollen som T.E. Lawrence har allerede blitt nevnt, men vi må heller ikke glemme andre fremragende skuespillerprestasjoner. At Omar Sharif er den eneste midtøstlige skuespilleren blant de prominente rollene er selvsagt beklagelig med dagens øyne, men når navn som Anthony Quinn og Alec Guinness (sikkert bedre kjent for mange som Obi-Wan Kenobi) står på skuespillerlista kan man kanskje ikke klage. Dette er skuespillere som virkelig lever seg inn i rollene med både stemme og kroppsspråk (en interessant trivia er at filmen er 227 minutter lang, men uten en eneste kvinnelig replikk).

På toppen av det hele har filmen en episk størrelse man bare kan drømme om i dagens filmbransje. Enten det er de enorme naturlandskapene, kampscenene eller den enorme mengden med statister og effekter, viser Lawrence of Arabia oss et filmlandskap som ikke eksisterer lenger. Hele filmen oser ganske enkelt av å være et håndverk laget med lidenskap for mediet. Dagens Hollywood vil aldri servere oss slik kost, fordi det er for dyrt og for upraktisk. For risikofylt er det også. Da er det langt lettere å ty til digitale hjelpemidler og gjenopplivet et gammelt konsept fra 80-tallet. Man kan bli tradisjonalist av mindre...

Hva gjelder selve blu-ray-versjonen av filmen, står den i stil med filmen. Billedkvaliteten er ypperlig, og det er ikke langt ifra at man kan telle sandkornene som blåser over de enorme sanddynene eller antallet småsteiner i de gigantiske ørkenklippene. Kun i et par små klipp merker man at filmen er noe gammel, noe som vitner om et særdeles godt renovasjonsarbeid av et 50 år gammelt verk. Det samme gjelder lydkvaliteten, som virkelig får frem Maurice Jarres legendariske (og Oscar-vinnende) bakgrunnsmusikk. Legger man til det beste av både gammelt og nytt ekstramateriale - blant annet et flunkende ny gjennomgang av filmen med en nå 80 år gammel Peter O'Toole - bør man kunne påstå at utgaven er jubilanten verdig.

Skryten kan virke hemningsløs, men Lawrence of Arabia er fremdeles en monumental film av uante dimensjoner som fortjener det. Har mesterverket tålt de 50 årene? Absolutt. Vil filmen fortsatt være like stor og betydningsfull om nye 50 år? Definitivt.