Kristians nyttårstale.

Så legger vi nok et år bak oss.

Denne teksten kommer litt ut av det blå, og er ikke inspirert av kongen som man skulle trodd. Snarere er dette et påfunn etter å ha både sett, hørt og lest mye av Kristopher Schau de siste to årene. Det er noe med den fyren, den så veldig oppriktige nysgjerrigheten og viljen til å legge under seg erfaringer og refleksjoner, som jeg veldig gjerne vil leve litt etter. Da gjør jeg rett og slett dette, trår utenfor komfortsonen og skriver en slags nyttårstale for å bearbeide alt jeg har opplevd som skribent dette året.

Hvorvidt det har vært et bra år i mediet beror litt på hvor man har vært. Kanskje har de fleste av dere holdt pusten under AAA-vannet og bare kommet opp for luft med en indie-tidsdreper mellom lanseringer. For meg var det omvendt, men ikke så ofte som jeg skulle ha det til. Det ble en god del spill, men jeg kombinerer også to jobber - skribent og helsefagarbeider, og det tar på. Når jeg kommer hjem vil jeg at det skal være stille, og da er det tungt å skru på spillefjeset og gjøre hobbyen sin til jobb nummer to.

Snart har jeg vært skribent her i ett år. Dette feltet er ikke direkte fremmed for meg ettersom jeg tidligere skrev for Spillmagasinet.no, men det betyr ikke at jeg ikke skal lære noe av dette. Det gledet meg veldig hvor proffe, tålmodige og reflekterte redaksjonen i Gamereactor er, som både gir gode råd og tilbakemeldinger. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har henvendt meg til Eirik sent på kvelden og Suzanne utenfor hva jeg gjetter er kontortiden hennes, og det har nesten alltid hjulpet.

Det er smått surrealistisk å være her. Første gang jeg leste Gamereactor jobbet jeg i spillavdelingen på Lefdal. Vi fikk ofte inn de fysiske formatene og som et veiledende verktøy i salg var det behjelpelig. Etter hvert som YouTube gjorde sitt inntog ble dette med spillorientert underholdning en interesse. Blant de første som inspirerte meg til å skrive humoristiske medlemsanmeldelser på Gamereactor var en svenske som først holdt den prestisjefylte tittelen "Sveriges største YouTuber;" Ebeeto. Årene gikk og det forble en hobby jeg stundom puslet med, men så var jeg plutselig her, og alvoret er enda litt vanskelig prosessere.

Ansvar og bredde er noe jeg ikke har tenkt særlig på når jeg skriver, for jeg er vant med lave lesertall i tidligere beskjeftigelser. Dette gjorde det mulig å prøve og feile i full offentlighet uten konsekvenser. Suzanne, redaktøren vår, opplyste meg tidligere i år om lesertallene for en artikkelserie jeg skrev om den norrøne kulturarven i spill, og at de var firesifrede. Dette gjorde meg nervøs - nesten redd - og min hang til tiss, bæsj og "edgy humor" fortonet seg plutselig ganske annerledes.

Det er dette med god skikk og presseetikk jeg enda har til gode å ta innover meg, for jeg er av den oppfatning av at lesing skal være både gøy og informativt. Å bli fortalt hvordan et spill er bra eller dårlig er vel og bra, men hvis man klarer å flette litt tiss, bæsj og øvrig mørk humor inni der, da er man i hvert fall et steg nærmere en appellerende tekst. Det er en evig balansegang og ikke noe jeg alltid får til. Hvis det er noe som ble oppklart en gang for alle i år med Wandersong og Return of the Obra Dinn, var det at jeg sliter med å være morsom når jeg liker noe.

Dette med godvilje og optimisme for spillmediet er, for meg, noe som med tiden bare har blitt slitt ned til en blodig stump. Derfor blir jeg så perpleks når jeg leser tekstene eller hører podcasten til Ingar Takanobu Hauge, eller leser tekstene til vår Odd Karsten Svartaas. Begge stiller de med sånn en entusiasme jeg bare kan spekulere over, men også noe jeg beundrer, selv når de ikke liker noe.

Kanskje er dette noe jeg forundrer over fordi jeg er av den oppfatning at spillmediet som milliardindustri ikke er «vennen» min lengre. Kanskje var den aldri det heller. Det som en gang holdt meg med selskap på gutterommet har nå vokst opp og blitt en kakse som drikker champagne til hvert måltid og tørker seg bak med tusenlapper. Dette er ikke gratis. Noen må ta regningen og supplere med nye doruller.

Det er lett å bli oppgitt over mediet nå om dagene, og skal man tro kritikere som Jim Sterling er hver dag et nytt lavmål. Jeg minnes en tid hvor bare tanken om mikrotransaksjoner eller «always online» kunne bli til en helaftens kjølhaling over sosiale medier, og nå kan spill som Street Fighter V skilte med in-game reklame som reklamerer for spillets valuta. Forventningene jekkes ned over tid og dersom stortitlene bare presterer å ikke være like bedritne, det vil si; ikke ha mikrotransaksjoner, men et sesongpass til samme pris som spillet selv, er det en bestående karakter.

Kanskje sitter jeg litt fast i fortiden, og jeg vil nødig være for kynisk eller partisk. Det er klart at det har vært større utgivelser hvor genuin entusiasme og spillglede er synlig på skjermen. Spider-Man, God of War og Red Dead Redemption 2 er blant disse. Kanskje er det bare meg, men i disse storbudsjettstitlene føler jeg at verkene ofte blir overskygget av forretningspraksisen. God of War er kanskje et spill unnfanget av oppriktighet og lidenskap, men rett før rulleteksten traff og det langsiktige målet avslørte seg kunne jeg ikke annet enn å føle meg snytt.

Jeg trer så inn i de velvillige rekkene av indiespill, hvor det som går bra er interessant, og det som er elendig oftest stammer fra uvitenhet fremfor forakt. Som oftest. Indiespill har dette året også gjort meg mett, men på en måte som jeg tar mer personlig enn storbudsjettstitlene kan prestere. Dette er gjennom en mine verste av årets opplevelser, The Videokid og Rad Rodgers, som vifter popkulturreferanser foran ansiktet mitt som bilnøkler til et spedbarn.

Åtti- og nittitallet har gjort et comeback de siste årene, noe som reflekteres i alle sfærer av populærkulturen. Serie og film har Stranger Things, IT og fortsettelsene av Jurassic Park, Star Wars og Alien-universet. Videospill kan skilte med Shovel Knight og Octopath Traveler.. Til og med musikken er preget av dette, noe man trolig kan takke John Carpenter for, idet vi får utlevert plater fra synthwave/pop-band som Gunship, The Midnight og MGMT. Alle disse elementene ble kombinert i en av årets storfilmer; Ready Player One, som for meg lignet en reklame med for mye handling.

Jeg prater ofte piss om denne åttitallsrenessansen hver gang den dukker opp, men den er noe jeg bare må lære meg å leve med. Kultur er selvrefererende av natur. Det er slik den forblir udødelig og selvforsynt. Selv jeg som ikke har noe forhold til epoken blir jeg stundom sjarmert av den nærmest barnslige idyllen som denne bølgen forsøker å gjenskape.

Det er slik den seneste utgivelsen til synthwave-bandet The Midnight arter seg, hvor det knapt er en dyster tone å oppdrive mens sangene ikles VHS-støyfilteret som preget datidens hjemmefilmer. Platens coverart er også et forunderlig skue, og iføres det kornete filteret og datostemplingen som var forbeholdt håndholdte kamera. Selv om kjøpesenterarkadene absolutt fantes, er denne rosenrøde og sukkersøte drømmen noe man ikke burde la seg lure av. Noe så perfekt har trolig aldri eksistert.

Ironien er at i dette jaget etter å gjenskape barndommens autentisitet, sitter man igjen med noe som føles hult og falskt. Det er vanskelig å både tro og håpe at underholdningsindustrien i det hele tatt har forundring og eventyrlyst i sentrum når vi skal utsettes for live-action adapsjoner av gamle Disney-filmer i et forsøk på å selge det samme produktet to ganger. Det er ikke så mye utforskning av nytt og urørt territorium som det er å spørre «hva var det kidsa likte for tjue år siden» i et tankekart på en hvit tavle.

Man kommer seg ikke gjennom året uten kontroverser heller. I år fikk vi se den første gameplaytraileren til The Last of Us Part II, og til min overraskelse ble det anklaget for å være vinklet mot det politisk korrekte da det viste frem to jenter som kysset. Battlefield V fikk også PK-tilsnakk for å bedrive historieforfalskning og veik realisme med sin hang til kvinnelige soldater med proteser. Cyberpunk 2077 ble også vist frem i år, og etter en uttalelse fra utviklerne om at spillet ville bli politisk ladet leste jeg mange kommentarer som tydet på at dette var noe folk ville ha mer av. Dette var også tilbakemeldingene rettet mot en av årets stortitler, Far Cry 5, som fikk kritikk for å ikke være politisk nok.

Hvis man skal male med bred pensel og gjette seg til hva den generelle spiller vil ha ut av spillene sine, er det nøytral, nøktern og tidstypisk realisme som har brodd, men ikke for mye brodd. Det var nesten med en poetisk timing at Red Dead Redemption 2 kom ut og viste hvor kjedelig dette kunne være. Ikke misforstå, jeg liker det, men er det noe jeg har lært av Saints Row og Just Cause så er det at realisme er best når reglene brytes.

Jeg tror det er derfor jeg var så innstilt på juksekoder i Grand Theft Auto: San Andreas. Å rengjøre stripa i Las Vegas for mennesker er jo vel og bra, men når du kan materialisere et jagerfly ut av løse luften og stikke av med stil er det artig å forestille seg at noen går hjem og tømmer medisinskapet i et forsøk på å bli mer tilregnelig.

Hvor er så denne stadig dyrere interessen vår på vei? Hva venter oss i året som kommer? Jeg vet ikke, men det er godt å vite at det gjør ikke investorene til Fallout 76 heller. Jeg håper å se flere folk som satser ryktet sitt og setter navnet på spillene sine, enten det er Hideo Kojima, David Cage eller Lucas Pope. Jeg er ikke kommet på det erfarne stadiet hvor jeg føler meg selvsikker til å anslå hvor ting er på vei enda, og kanskje vil jeg ikke det heller. Det er tross alt spillene som teller.

Jeg vil nødig sikte for høyt, men som et nyttårsforsett skal jeg prøve å følge eksempelet til Kristopher Schau. Jeg skal prøve å følge opp de tingene som gjør meg nysgjerrig, finne ut av ting og legge under meg flere erfaringer. Jeg skal prøve å ikke ty til gamle spill hver gang jeg kjeder meg med det jeg har. Jeg skal prøve å fullføre ting og ikke etterlate dem halvveis. Jeg skal prøve å lese mer og prøve å beherske språket bedre. Jeg skal prøve å ikke formulere meg i absolutter hele tiden. Jeg skal prøve å utvide horisontene litt, skrive andre ting. Jeg skal prøve.

Til dere lesere; jeg håper dere er å se i kommentarfeltene våre i året som kommer. Jeg håper dere er uenige med oss og at vi kan diskutere, krangle og fortelle nye og spennende ting om hverandres mødre. Jeg håper dere leser noe vi har skrevet og at diskusjonen gjør at vi kommer frem til noe nytt. Jeg håper vi alle er mottakelig for å ta feil. Jeg håper dere skriver og at dere kritiserer. Jeg håper det.

Godt nytt år.