Kommentar: Gamle spill er bare en nostalgisk felle

Mange setter gamle spill høyt. Den pikselerte grafikken, historiefortelling gjennom tjukke undertekster, eller den enkle kontrolleren. Gamle spill har satt standarden og dannet grunnlaget for spillutvikling og spilldesign i dag. Det finnes til og med utviklere som maler spill etter gammel estetikk. Norske Owlboy er et slikt eksempel. De bruker moderne teknikk og utstyr for å gjenskape nostalgisk pikselgrafikk fra 80-tallet. Andre utviklere gjør det samme. Devil Daggers, Risk of Rain, Stardew Valley, Minecraft, eller Broforce. Spill utvikles med pikselert grafikk selv om mulighetene for å skape avansert grafikk er der. Spilldesign som bærer penselen fra 80-talls spill, trykker på de nostalgiske knappene. For mange er det som å reise til fortiden, og jeg tviler på at denne formen for grafikk hadde fått popularitet hvis ikke det var den ledende måten å designe spill på før.

Flere spill har blitt etablert som tidløse. De består tidens tann, skjermet fra kulturell erodering. Aldri skal de bli dårlige og aldri skal de glemmes. På samme måte som The Beatles, Pink Floyd, eller Mozart alltid vil ha en høy kulturell status fordi de i sin tid revolusjonerte musikken. I dag er spill som Zelda: Ocarina of Time, Halo: Combat Evolved, Super Mario 64 eller Final Fantasy VII noen slike spill, og jeg vil hevde at Journey er et nytt tilskudd til denne listen. Dette er spill som i dag, og som i lang tid fremover vil trekkes frem som bautasteiner i verdens spillhistorie. Viktige utgivelser som har preget spillutvikling på sin måte.

Men hvordan sammenligner bautasteinene seg med dagens spill?

Screencritics.net publiserte nylig en liste over de verste gjenopplivelsene av etablerte franchiser. Listen sammenligner nyutgivelsen, enten det er en remake eller en oppfølger, med de gamle spillene. Et av spillene på listen var Conker Live & Reloaded. Conker Live & Reloaded var en remake på Xbox av Nintendo 64-klassikeren Conker's Bad Fur Day, og den hadde oppdatert grafikk og en helt ny flerspiller med online-muligheter.

Conker's Bad Fur Day var et vulgært spill med barnslig voksenhumor og mye blod, tiss og bæsj. Alt satt i en verden der gameplayet minnet mye om Banjo Kazooie. Det var alt en 10 år gammel spillnerd som meg ønsket seg. Derfor gledet jeg meg skikkelig til at Conker Live & Reloaded skulle komme ut på Xbox. Jeg leste om spillet, spilte D-Day-demoen et titalls ganger, og så trailere. Jeg hadde enorm hype.

Spillet innfridde forventningene mine i stor grad - til tross for at spillet ble kritisert for å ikke leve opp til originalen. Conker Live & Reloaded var tilnærmet identisk originalen. Flerspilleren var en annerledes, men bedre spillopplevelse. Spesielt kontrolleren. Sammenlagt en helt klart bedre spillopplevelse enn originalen.

Spol frem til nåtid. Jeg eier Xbox One og kjøper pakka med Rareware-spill som Microsoft ga ut - fordi Rareware tydeligvis ikke klarer å lage originale titler lengre. Ivrig setter jeg i gang med Conker's Bad Fur Day, som jeg ikke har spilt siden jeg ikke hadde hår under armen. Dette er et spill som i sin tid ble priset av kritikere og publikum. Gode anmeldelser overalt. Store overskrifter: Voksenversjonen av Banjo Kazooie.

Jeg starter spillet, og med en gang er det som da jeg fant ut at julenissen ikke fantes. Illusjonen om Conker's Bad Fur Day som en gyllen bautastein i min digitale barndom knuses. Gjennom alle årene med teknologisk utvikling har Conker bleknet til en skygge av det spillet det en gang var. Alt føltes ekstremt utdatert, vanskelig, og kronglete. Og det verste av alt var at humoren og manuset, som jeg elsket mest med originalen, virket som om det var skrevet av en 10 åring. Conker er død.

Å spille gamle spill i dag er ikke noe man bør gjøre. I hvert fall ikke om man vil beholde den varme, nostalgiske følelsen og minnene man har til et spill. Det var ingenting varmt eller nostalgisk med å begynne å spille Conker's Bad Fur Day på nytt. Det var en kaldt og hard opplevelse om hva som skjer når fantasien kolliderer med virkeligheten. Jeg slettet faktisk hele Rare Replay-pakken etter dette.

Minner man har fra barndommen av at man spilte dataspill er gode minner å ha. For å ikke ødelegge de er det kanskje best å la de være nettopp det. Minner. Ikke noe man bør forsøke å gjenoppleve, det ender som regel bare opp i en stor skuffelse.

Gamle dataspill er ikke gode. I motsetning til bøker, musikk, og film, er dataspill den formen for kunst eller underholdning som dårligst tåler tidens tann, fordi spillteknologien utvikler seg mye raskere enn teknologien og kunsten bak andre underholdningsformer. Jeg ville aldri anbefalt et gammelt dataspill til en som ikke spiller dataspill. Slik jeg ser det er det i grunn bare to ting gamle dataspill har av verdi. Det første er at de er en manifestering av et nostalgisk minne. Det er noe man gjorde i barndommen, og har da fått en naturlig plass som et minne - fordi det var en god opplevelse på den tiden. Nummer to er at de kan ha vært viktige i sin tid, og sånn sett har en historisk verdi. Men gamle spill er ikke gode i dag, og det er ikke underholdende å spille dem.

Jeg spiller aldri gamle spill. Ikke fordi jeg er en ignorant fyr som ikke verdsetter spillhistorie, men fordi spillene er utdaterte og dermed kjedelige. Når det kommer til kunst- og kulturhistorie, foretrekker jeg heller å lese om det, enn å oppleve det. Jeg ser sjelden gamle filmer også, men kan en god del filmhistorie.

Det er kanskje på tide å slutte med den ukritiske glorifiseringen av gammel kultur, og heller fokusere på den nye. Jeg har alltid ment at det produseres mange flere gode spill i dag enn i fortiden, og i fremtiden kommer det til å bli enda mer. «Only 90's kids will remember this...» Det å kaste Nintendo 64-spillet i bakken for å få det til å fungere var ikke en god opplevelse. Det var en konsekvens av dårlig teknologi, og det er ikke noe mer sjarmerende ved det enn at man i dag må laste ned 1 million patcher hver gang man starter et spill. Det produseres flere gode spill i dag. Punktum. Det produseres også flere dårlige spill, men det er bare fordi det produseres mer totalt sett. Samme med musikk. Samme med film. Teknologien har åpnet opp for at nesten hvem som helst kan lage ting, noe som fører til masseproduksjon av underholdning og kunst - på godt og vondt.

Å spille Conker's Bad Fur Day på nytt var derfor som å få en bøtte med kaldt vann over hodet. Det fikk meg til å se virkeligheten om at gamle spill egentlig ikke kan matche nye spill. Før satt den nostalgiske følelsen for dypt til at jeg klarte å befinne meg med virkeligheten; at spillet jeg spilte var utdatert og kjedelig. Mange andre sitter nok med det samme «problemet». Og jeg skal ikke dømme. Kanskje er det bedre å bevare den nostalgiske drømmen, enn det er å sprekke boblen. Dataspill handler tross alt om å flykte fra virkeligheten.