Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
artikler

Kommentar: Blizzard har sviktet. Hva gjør vi med spillene?

Hvordan forholder man seg til spill man vet er produsert under dårlige forhold? Ingar har ikke svarene, men ønsker likevel å tenke litt høyt om problemstillingen.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Denne kommentaren tar opp problemstillinger som kan være tunge eller traumatiske. Skulle du ha behov for å snakke med noen om din mentale helse kan du ta kontakt med bl.a. Mental Helse eller Kirkens SOS. Legevakt og fastlege kan også hjelpe deg å få psykisk helsehjelp.

Delstaten California, via Department of Fair Employment and Housing (delstatens variant av arbeidstilsynet), anmeldte i slutten av juli Activision Blizzard for dårlige arbeidsforhold og systematisk seksuell trakassering av kvinnelige ansatte. Historiene som har kommet frem i selve søksmålet og i kjølvannet av nyheten er nesten ikke til å tro. Kvinnelige ansatte har konsekvent blitt oversett ved forfremmelser og får dårligere betalt enn sine mannlige kolleger, men vi har også fått historier om såkalt «frat boy culture» hvor menn går åpenlyst fulle rundt og tafser på jobb, driver med seksuell trakassering og overlater arbeidsoppgaver til kvinnelige ansatte mens de selv sitter i bakrus og spiller Call of Duty. Verst er likevel historien i søksmålet om hvordan en av de kvinnelige ansatte angivelig tok sitt eget liv på en jobbtur etter pågående og intens seksuell trakassering av sin nærmeste sjef.

Toppledelsen i Activision Blizzard har ikke akkurat håndtert situasjonen på elegant vis i kjølvannet av søksmålet, der de kaller påstandene utdaterte, smakløse og grunnløse insinuasjoner fra uansvarlige byråkrater og lover å imøtegå alle påstandene i retten. Responsen fra nåværende og tidligere ansatte har likevel ikke vært til å ta feil av: Problemet finnes, problemet har eksistert i altfor lang tid og ledelsen har sviktet i sitt arbeid med å skape en trygg og god arbeidsplass for de ansatte.

Dette er ikke første gangen ukultur på arbeidsplassen i spillbransjen har blitt avdekket. Både Riot og Ubisoft har vært i hardt vær de siste par årene på grunn av seksuell trakassering og elendig mannekultur. Saken mot Activision Blizzard tar likevel det hele til et helt nytt nivå gjennom å bli saksøkt av offentlige myndigheter for de elendige forholdene (oppdatering: Riot er for tiden også under søksmål fra de samme myndighetene).

Dette er en annonse:
Kommentar: Blizzard har sviktet. Hva gjør vi  med spillene?

Det er mange former for ukultur som ligger til grunn for denne elendigheten. Metoo har vist at samfunnet generelt har et gjennomgående problem med hvordan vi menn behandler, betrakter, omtaler og forholder oss til kvinner, og som krever at vi alle går i oss selv og legger tendenser til «skitten garderobeprat» død en gang for alle. Spillkulturen har i likhet med generell internettkultur et stort problem når det gjelder trakassering av kvinner og minoriteter, og det hjelper ikke når de ville festene til Atari på 70-tallet med dop og damer i boblebad blir fremstilt som «gode, gamle dager». Aksjenoterte selskaper organiserer seg på en måte hvor styret og toppledelsen kan cashe ut millioner i lønn og bonuser, mens arbeideren på gølvet sliter og strever for dårlig lønn fordi selskapet «ikke har råd» til å kompensere dem skikkelig for innsatsen. I tillegg kommer ukulturene knyttet til arbeidsforholdene i USA, der ansatte nektes å organisere seg i fagforeninger og kan få sparken på dagen uten oppsigelsestid hvis sjefen bestemmer seg for det. At Activision Blizzard har svart på problemet med å hyre inn et advokatfirma kjent for å slå ned forsøk på fagorganisering viser bare hvor fullstendig blottet for bakkekontakt de er i denne saken.

Spillmiljøet over hele verden har reagert med vemmelse, avsky, sinne og sorg over nyheten. Mange har reagert med å slette sine Blizzard-brukere, si opp abonnementet i World of Warcraft eller slutte å lage YouTube-innhold knyttet til Blizzard-spill. De orker ikke lenger å starte opp World of Warcraft eller Hearthstone, og sier dermed farvel til Blizzard. Jeg forstår disse reaksjonene veldig godt. Det finnes ingen korrekt måte å reagere på slike nyheter, og reaksjonene blir ekstra sterke fordi Blizzard har betydd såpass mye for spillere over hele verden de siste 30 årene. På 2000-tallet var Blizzard et selskap som etablerte et ytre image som de gode forkjemperne av kvalitet, som ikke ga ut noe før det var et 100% ferdig produkt de kunne stå inne for. Denne fasaden har flasset mer og mer av de siste årene, og med dette kan vi trygt slå fast at imaget er knust og spredt for alle vinder.

Spørsmålet melder seg for mange: Er det rett av meg å spille Blizzard-spill lenger? Bør jeg det, og orker jeg det?

Dette er en annonse:
Kommentar: Blizzard har sviktet. Hva gjør vi  med spillene?Kommentar: Blizzard har sviktet. Hva gjør vi  med spillene?

Jeg skal på ingen måter tale på vegne av hele Gamereactor om dette, og mine meninger i denne teksten står dermed på min egen regning. Ettersom jeg aldri klarte å engasjere meg i verken Diablo, Warcraft eller Starcraft har ikke Blizzard hatt den samme posisjonen i mitt hjerte som hos mange andre, men i likhet med resten av spillbransjen reagerer jeg med avsky på historiene. For hver historie som kommer frem i slike situasjoner kan vi regne med at det er hundre flere som ikke blir fortalt fordi ofrene rett og slett ikke tør eller våger å stå frem. Det er derfor helt på sin plass at dette søksmålet nå kommer på banen. Et statlig søksmål viser at myndighetene tar ansvar, og mot ledere og styremedlemmer som ikke evner å forstå at de er blottet for både moralsk kompass og evne til sunt lederskap er det kun slike virkemidler som fungerer.

Samtidig har jeg de siste dagene fortsatt å kose meg med sommeraktivitetene i Overwatch. Der andre Blizzard-spill tidligere har feilet å engasjere meg, har Overwatch vært spillet som har hengt igjen hos meg helt siden betaen i 2015. Kona og jeg har hatt flere gode økter med Overwatch de siste årene, og vennskap har både blitt etablert og pleiet gjennom intense økter med Tracer, D.Va, Reinhardt og kompani. Det er med andre ord et spill som betyr mye for meg. Jeg elsker den fargerike verdenen og rollefigurene Overwatch byr på, og gleder meg til å få et mer historiefokusert Overwatch 2 der vi vil få enda bedre og dypere kjennskap til verdenen, stedene og menneskene (og maskinene) som bor i fremtiden skildret i serien.

Jeg forstår godt reaksjonene til de som nå velger å forlate Blizzard-spill, men jeg stiller meg ikke i kø med dem for å forlate Overwatch. Jeg har heller ikke sluttet å glede meg til Overwatch 2, som jeg håper kommer ut når det er klart. Betyr dette at jeg dermed går god for Blizzards elendige arbeidsforhold og mangel på lederskap og moral? På ingen måte! Jeg ønsker derimot å ha flere tanker i hodet samtidig. Det er viktig å anerkjenne de dårlige arbeidsforholdene, ta historiene på alvor og straffeforfølge dem som begår direkte lovbrudd som gjør andres (arbeids)hverdag til et mareritt. Samtidig er det lov å anerkjenne godt arbeid og godt håndverk der det forekommer og gi ros der det er fortjent.

Dette er en annonse:

Spill kan være gode og underholdende til tross for å være skapt under dårlig lederskap. Ubisoft havnet i hardt vær i fjor på grunn av lignende anklager som Blizzard nå må forsvare seg mot, men maktet samtidig å levere gode spillopplevelser i form av Assassin's Creed Valhalla og Immortals: Fenyx Rising. Riot Games hadde en tilsvarende "bro"-kultur som gjør meg kvalm, men League of Legends fortsetter å engasjere mange spillere. I tillegg kan man også trekke frem spill som The Last of Us: Part II og Red Dead Redemption 2 som har blitt til under lange og dårlige arbeidsperioder med pålagt overtid (også kalt crunch), men fortsatt fremstår som sylskarpe og engasjerende spillopplevelser.

Det som gjør kulturprodukter som film, litteratur og ikke minst spill så spennende, er at de har en evne til å leve sitt eget liv så snart de forlater skaperens hender. Produktet vil aldri være fritt for avtrykket skaperne har preget det med, men når de først har blitt lansert for det åpne publikum begynner de å leve sitt eget liv, et liv som overgår skaperne og deres intensjoner og dermed kan vokse til å bli noe langt større (og muligens bedre) enn sin opphavskilde. Dette gjelder ikke minst for spill, som har en særlig sterk evne som kulturuttrykk til å inspirere oss til å bli bedre enn det vi er og skape forandring.

Spill på den skalaen Blizzard leverer er skapt som følger av innsatsen til hundrevis av svært dyktige mennesker, som på tross av å jobbe under elendige sjefer og lederskap fortsatt presterer å skape noe vakkert, magisk og kreativt sammen. Dersom man velger å boikotte et spillselskap fordi ledelsen består av noen sexistiske svin, er jeg redd for at man sparker beina under dem som har slitt og strevd i stedet for å straffe dem som faktisk fortjener det. Vi har tidligere sett Activision Blizzard gi millioner i bonus til sin sjef Bobby Kotick samtidig som de har sparket flere hundre ansatte for å oppnå bedre balanse i aksjerapportene sine. For å straffe dem som straffes bør må det hardere lut til enn boikott fra grasrota. Nettopp derfor er det ekstra viktig at myndighetene i California har tatt ansvar i denne saken.

Kommentar: Blizzard har sviktet. Hva gjør vi  med spillene?

Jeg påstår ikke å ha alle svarene, og vet ikke engang selv om jeg vil mene det samme i morgen som jeg mener i dag. Jeg tror likevel det er mulig å leve med å sette pris på spill uten å gå god for forholdene de har blitt til under. Jeg forstår deg godt om du nå sier farvel til World of Warcraft og Overwatch. Men jeg forstår deg også om du velger å bli værende og fortsetter å sette pris på magien i spillene, fordi du, som Winston i Overwatch ville sagt det, «dare to see the world for what it could be.»



Loading next content