Kirby and the Rainbow Paintbrush

Nintendo har for lengst gjort det klart at de fokuserer på gameplay og det estetiske først, for deretter å rette historien inn mot det. Kirby and the Rainbow Paintbrush er intet unntak, og denne gangen har de tatt det enda litt lenger. De ventet faktisk med valget av plattform til alt var ferdig planlagt.

Som jeg nevnte i min sniktitt, er Kirby and the Rainbow Paintbrush oppfølgeren til den nå 10-år gamle DS-tittelen, Kirby: Power Paintbrush. I DS-spillet var kontrollen basert rundt stylus-pennen, og også her følger man det samme konseptet. Du styrer Kirby ved å tegne streker og linjer i retningen du vil at Kirby skal bevege seg. Alle andre kommandoer og angrep utfører du ved å trykke på skjermen. Det er et meget enkelt konsept som jeg ikke hadde noe imot på DS, men på Wii U føles den mye mer utilpass.

Jeg mener at Wii U sin gamepad fungerer best når den brukes i samarbeid med TVen. Det fungerer med andre ord best hvis spillet primært utspiller seg på TVen, mens enkelte funksjoner, kommandoer og informasjon vises på gamepaden. Gode eksempler på spill der dette samarbeidet har fungert er Monster Hunter 3 Ultimate, Pikmin 3, The Legend of Zelda Wind Waker HD, og Nintendoland.

I Kirby and the Rainbow Paintbrush derimot, tas TVen ut av regnestykket. Det samme som vises på TVen også vises på gamepaden, og det er klin umulig å vite hvor du peker med stylusen ved mindre du titter ned på gamepaden. Hvis du har planer om å ha god kontroll over Kirby vil du derfor tilbringe mesteparten av tiden med å stirre på gamepad-skjermen, og ignorere TVen. Da kan man spørre seg om hvorfor ikke dette ble sluppet til 3DS i stedet.

Samtidig digger jeg virkelig stilen Nintendo har gått for her. Play-dough-looken gir virkelig spillet og animasjonene sin egen sjarm og særpreg. Alt arbeidet som er lagt i detaljene og fargene er noe jeg virkelig setter pris på, og jeg hadde satt enda mer pris på det hvis jeg kunne observert det i full HD-oppløsning på storskjermen. Istedenfor bruker jeg tiden på å stirre på den lavoppløste skjermen til gamepaden. Den har riktig nok bedre oppløsning enn en 3DS-skjerm, men den kan ikke måle seg med TVen.

Jeg er altså ikke helt overbevist om at stylus-kontrollen var det beste valget for etWii U-spill. Jeg føler rett og slett at jeg går glipp av hele opplevelsen, noe som er meget synd, for Kirby and the Rainbow Paintbrush er et underholdende og pent spill. Det er på ingen måte Nintendos beste, mest kreative eller originale utgivelse, men det er langt fra deres dårligste.

Spillet gjør ingen endringer i den tradisjonelle oppskriften for plattformspill. Det er syv forskjellige verdener med hvert sitt tema, alle med tre nivåer og en boss-kamp på slutten. Det er altså ikke snakk om et langt spill, noe som styrker mine mistanker om at dette egentlig var planlagt som en 3DS-tittel.

Spillet starter veldig enkelt, noe som er greit nok, men vanskelighetsgraden stiger ikke nevneverdig i løpet av spillet. Ikke at jeg forventet noen særlig stor økning av vanskelighetsgraden i et Kirby-spill, men her forbli nivåstrukturen for det meste uendret gjennom spillet. Dette blir litt kjedelig og uengasjerende i lengden, men den største utfordringen jeg hadde var likevel knyttet til kontrollen. Spillet kan til tider kreve en frustrerende mengde med presisjon som ikke er lett å oppnå selv med stylus-pennen.

Jeg spilte gjennom mesteparten av spillet med en kompis, og i flerspillermodusen skjer det noe interessant. Medspilleren din kommer inn i spillet som "Waddle Dee", og kan spille spillet som et helt vanlig plattformspill, med normale D-pad-bevegelser og dedikerte, presise knapper for angrep og hopp. Han kunne altså ta glede av hele opplevelsen ved å se kun på TVen. Den forbannede andreklasseborgeren hadde en bedre spillopplevelse enn meg...

Ja, det var en merkelig situasjon å faktisk være litt misunnelig på spillopplevelsen min kompis fikk i motsetning til meg, og jeg gjorde noe så sjeldent som å spørre om å få lov til å bytte kontroller med ham.

Det gikk så langt at det oppstod situasjoner der det var bedre å la andrespilleren ta seg av alt. Enkelte bosskamper lot jeg ham utkjempe på egenhånd mens jeg bare beveget Kirby rundt og holdt meg i live. Alt fordi han hadde så mye bedre kontroll over figuren sin enn meg.

Jeg innser at mesteparten av denne anmeldelsen har gått med på å klage på stylus-kontrollen, men det er rett og slett ikke til å unngå. Det er jo dette som er spillet. Da jeg først begynte å spille Kirby and the Rainbow Paintbrush var jeg veldig optimistisk til førsteinntrykket. Jeg elsket grafikken, lyden og animasjonene, men var veldig skeptisk til kontrollen. Jeg hadde håpet at spillet ville finne en måte å overbevise meg, men det gjorde ikke det.

Den nydelige grafikken kan ikke bære spillet alene, for uansett hvor sjarmerende den er i starten så klarer den ikke skjule det som egentlig er en ganske middelmådig gameplay-opplevelse. Hadde bare gameplayet og kontrollen til enspilleren vært den samme som kompisen min fikk, så tror jeg at jeg hadde klart å hygge meg vesentlig mer.

Samtidig kan jeg forstå at Nintendo ikke ville utgi ENDA et 2.5D-plattformspill. De har jo allerede New Super Mario Bros. U og New Super Luigi U ute, og Yoshi Woolly World på vei. At de vil prøve å la et av spillene skille seg ut fra de andre er en god tanke, men resultatet er ikke akkurat det beste. Jeg sitter igjen med litt av den samme følelsen Yoshi's New Island ga meg. De er begge spill som bare bli utgitt for å fylle et tomrom mens vi venter på noe bedre.

Kirby and the Rainbow Paintbrush er ikke søppel. Det sjarmerer på mange områder, og som jeg har nevnt mange ganger nå, grafikken er elsk og viser hvor vakre Nintendos spill faktisk er når de vises i full HD. Bare synd at jeg ikke hadde særlig med muligheter til å få den med meg.

Det hele var en meget blandet opplevelse. For alt som var bra, var det også noe som jeg ikke likte. Ja, det er skjulte gjenstander å finne i alle nivåene, men det er ikke noe som motiverer til å faktisk bruke tid på å finne dem. Ja, det er flerspiller, men ubalansen mellom deg og de andre spillerne gjør at du som enspiller blir nærmest ubrukelig. Listen kan fortsette.

Nintendo pleier som oftest å treffe spikeren på hode når de lanserer spill bygget opp rundt konsollen deres. De klarer som regel alltid å blande sammen gameplay med konsollens funksjoner på en balansert måte. Derfor er det litt merkelig å spille et spill som føles så utilpass på Wii U. Hadde dette vært en 3DS-tittel ville jeg nok hatt lettere for å akseptere Kibys nye eventyr, men selv da så ville det ikke vært blant de aller beste spillene.

Du skal være veldig glad i både Kirby og stylus-kontroll for å finne ordentlig glede her, men samtidig er det nok underholdende for de aller yngste, og det er vel egentlig dem som er målgruppen Nintendo hadde i kikkerten.