Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Infinite: Beyond the Mind

Infinite: Beyond the Mind

Kristian fikk ikke til å fullføre Infinite: Beyond the Mind, men dette er ikke noe å være flau over. Hvis du også har problemer med å fullføre kan du søke hjelp på apoteket.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Jeg hadde egentlig tenkt å innlede denne anmeldelsen med en liten tirade om at indiespill trenger å riste av seg sine inspirasjoner med tettere mellomrom. Jeg endte opp med å sløyfe den. En slik bemerkning hviler jo på at dette verket gjorde noe med denne inspirasjonen. Infinite: Beyond the Mind har utvilsomt latt seg påvirke av andre titler i ånd av å gjøre sin egen greie. Ikke noe galt i dette, selvsagt, så hvorfor syns jeg dette gikk så skeis? Slå deg ned på mitt obduksjonsbord, kjære venn, så finner vi ut.

Infinite: Beyond the Mind
Mamma over broren min og meg når vi har spist opp frokostblandinga og minstemann lurer på hvorfor vi er tom og gråtehelvetet er nært forestående.

Infinite: Beyond the Mind er en 2D-action platformer, slående i sin «videogamey»-fremtoning. Uten særlig mye tant, fjas eller innføring kastes du rett inn i handlingen hvor du spiller som en av to søstre, på rømmen fra et militærstyrt kongerike for redde den andre søsteren. Plott og kontekst er ganske sparsomt, men ganske standard Souls-kutyme, som jeg kjenner et og annet preg av. Likevel merker jeg at jeg ikke interesserer meg like mye for det utvidede universet, og der får presentasjonen ta mest av skylda. Stålsett deg for noen skikkelige bakhåndskompliment.

Infinite: Beyond the MindInfinite: Beyond the Mind
Jeg skal fargekode hver bildeserie herfra, bare vent og se!

Spillets pikselkunst kunne lett blitt forvekslet med nittitallets SNES-titler. De mer universbyggende tablåene kler bakgrunnen av nivåene, hvor miljødesignet har et vedvarende fargeproblem som gjør at plattformer, hinder og gjenstander blør inn i hverandre. Et problem for et action plattformspill, syns du ikke? Musikken er også en øvelse i retro nostalgi, med den sparsomme chiptune-instrumenteringen man fant i de originale Pokémon-spillene til Gameboy. Det er bare at musikken til Infinite stinker, i den grad at jeg så meg nødt til å skru den av. Med et mellomhøyt tempo og et blikkfang som krever at oppmerksomheten er alle andre steder enn bakgrunnen, blir illusjonen av mystikk brutt ganske fort. Her kunne man tatt lærdom av andre spill som har utprøvd denne typen historiefortelling på 2D-plan. Blasphemous for eksempel.

Dette er en annonse:

Foruten den beskjedne oppsummeringen innledningsvis aner jeg ikke hva dette spillet handler om, og det er svært lite som utbroderer eller fyller disse hullene. Nivådesignet tillater avstikkere, men foruten en og annen helseoppgradering er det ingenting av narrativ substans å finne. Faktisk er det overraskende mye dødt rom og bortkastet plass, og det mest hysteriske er at man trenger knapt å ta del i noe av det.

Infinite: Beyond the Mind
Ja da, men hva mer handler det om? Hvem er vi? Hvor kom vi fra? Hvor skal vi? Hva er kjærlighet?

Med unnamanøveren man tildeles er det nesten ikke grenser for hvor lite man trenger å delta i spillet, og jeg vet at utviklerne er klar over dette, ettersom du må gjennom minimum to masseslagsmål per nivå før du kan fullføre. Fiendegalleriet er heller ikke et forfriskende pust. Med hver tenkelig militær forsvarsgren basert på chibifigurer, blir bakteppet til en salig blanding av tonedøvt og tåpelig når det ser ut som jeg slår ned bobblehead-utgaver av Real IRA. Bosskampene er hvor den egentlige verdien av Infinite ligger, men dette er en kortvarig glede om noe, og nå skal jeg fortelle deg nøyaktig hva som tvinger denne opplevelsen i kne.

Infinite baserer sin spillmekanikk på unnamanøvrering og stamina-håndtering i bullet hell-sekvenser. Veldig gøy i seg selv, men de få utviklingene som forekommer føles svært malplasserte. Nå hjelper det ikke hvor mange ekstra evner du får uansett, for hva pokker slags rolle spiller utfordring og finesse når den største utfordringen er kontrollene? Hvis de ikke er sløve, upresise eller forårsaker at spillet kræsjer fordi jeg trykker for fort, nekter de på ubeleilige tidspunkt å registrere bevegelsene mine, som enten sender meg ned i en avgrunn eller drukner meg i kuler. På dette tidspunktet kan jeg like gjerne Ben Kenobie meg selv i hjel og prøve på nytt - eller, det ville jeg ha gjort, hadde det ikke vært for at selv dette skal være et problem.

Dette er en annonse:
Infinite: Beyond the MindInfinite: Beyond the MindInfinite: Beyond the MindInfinite: Beyond the Mind
Ah, pokker.

Dette er ting jeg med gnissende tenner kan tolerere, men den tålmodigheten unnværer jeg ikke den største av indiespillenes forfengelige vederstyggeligheter; ekstraliv. Ja da, denne foreldede byllen fra fordums tid er fremdeles her og vanker på kroa, fast bestemt på å bli bygdas nye original, ved å spørre tolvåringer om penger til tobakk og Kalinka. Jeg aner virkelig ikke hvorfor denne uvanen fremdeles er her, spesielt når vi allerede har spill som indirekte demonstrerer hvorfor dette hører arkadehalldagene til. Her er et hint, det rimer på «mark bowls,» og etter hvordan utvikler Emilie COYO har navngitt sjefskampene sine å dømme, er ikke dette fremmed territorium.

Infinite: Beyond the MindInfinite: Beyond the MindInfinite: Beyond the Mind
Jeg vet at dere vet!

Alt du trenger å vite er at dette spillet stiller med seksten nivåer totalt, mens jeg bare hadde nok tålmodighet til femten. Dette var en strevsom vei å gå, skal vite, gruslagt av den typen bannskap som ville kvelt en karriere innen politikk og fjernsyn, hvor terskelen allerede er lav nok. Jeg aner ikke hvordan Infinite: Beyond the Mind ender, og hadde det ikke vært for bugs, det gjeve kræsj og det dypt udisiplinerte designet som tillater meg å hoppe over mesteparten av innholdet, ville jeg kanskje sagt at spillet er narrativt magert, men med en kompetent strukturert vanskelighetskurve og artige sjefskamper som punktum. Ja, jeg ville kanskje ha sagt det.

Infinite: Beyond the MindInfinite: Beyond the Mind
Dette er litt kult da.
04 Gamereactor Norge
4 / 10
+
Veldig old-school fremtoning. Når alt virker som det skal er det fin flyt i kampsekvensene. Artige bosskamper, igjen, når alt virker som det skal.
-
Ekstraliv. Ufordragelig musikk. Substansløst og lite konsekvent nivådesign. Tonedøvt innhold. Ekstraliv. Kontrollproblemer. Et og annet kræsj. Sa jeg ekstraliv?
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster

0
Infinite: Beyond the MindScore

Infinite: Beyond the Mind

ANMELDELSE. Skrevet av Kristian Greiner Ådnesen

Kristian fikk ikke til å fullføre Infinite: Beyond the Mind, men dette er ikke noe å være flau over. Hvis du også har problemer med å fullføre kan du søke hjelp på apoteket.



Loading next content