Indiana Jones and the Staff of Kings

Han er definitivt den mest nerdete av alle barndomsheltene mine, denne arkeologen med glimt i øyet og den kjappe replikken parat i skjortelomma. Indy kombinerer noe som i utgangspunktet er tørt, teoretisk og støvete med pistolskytende, piskende action i alle verdenshjørner. Venninna mi som studerer arkeologi hadde lyst til å bli som Indiana Jones, men innså for en stund siden at han nok er et produkt av en romantisert forestilling om arkeologiyrket. For oss andre er det selvsagt at arkeologer hver dag må stupe unna dødelige giftpiler og slåss mot evigvarende bølger med tyskere på jakt etter oldtidens skatter. Denne gangen er det Moses' kongestav som står for tur; den han brukte til å dele Sivsjøen med slik at israelittene unnslapp faraos hær. Kort fortalt vil alle ha denne staven, spesielt tyske nazister med erkeskurken Magnus Völler i spissen, og det er duket for en verdensomspennende heisatur med action på agendaen.

LucasArts står bak en mengde gode spill - fra det glimrende Secret of Monkey Island til Star Wars-serien. De har samarbeidet med andre om LEGO-adapsjoner av romeventyret og ikke minst Indiana Jones gjengitt i de danske byggeklossene. Når nå Staff of Kings kommer ut til DS, Wii, PS2 og PSP, ligger det en kime til bekymring i det at de kraftigste konsollene sammen med PC-versjonen ikke er med på lista. Resultatet bekrefter dessverre delvis bekymringene, men Indy redder seg inn noe (selvfølgelig, han er jo Indiana Jones), og LucasArts ender opp med et middelmådig spill som verken gir fansen eller de uinnvidde særlig mye å glede seg over samtidig som blodtørstige kritikere blir stående med ubrukt slakterkniv.

Som med alle andre spill til Wii har markedsføringsfokuset for Staff of Kings ligget på den nyskapende kontrollen, der hovedtrekkplasteret selvsagt har vært muligheten for å veive med Wiimoten og tyne tyskere med sviende piskeslag. I tillegg lokket trailerne med heftig akrobatikk og nær døden-situasjoner bare du og fjernkontrollen kunne få Indy ut av. Her skuffer Staff of Kings, nært sagt som ventet. Det blir mye risting frem og tilbake med Wiimote og nunchuk, og hurtigtrykking på A-knappen hver gang det skjer noe farlig. Ikke spesielt engasjerende. Kampsekvensene plages også merkbart av at kameraet sjelden står i gunstig posisjon, samtidig som bevegelsene man lærer seg i tutorial-delen ofte ikke er spesielt effektive. Det smarteste man gjør i kamp er egentlig å gripe fatt i de svakeste fiendene og kaste dem utenfor nærmeste stup. Rundt om på brettene finnes det såkalte HotSpots som gir muligheter for å slå ut fienden på ekstraordinært vis, som for eksempel ved å velte bokhyller over dem eller dytte dem inn i akvarier. Problemet er bare at disse sjelden er noe særlig effektive, og ofte fører til at du står omringet av en tre, fire nye fiender når du endelig får kverka den første tyskeren. Kampsekvensene er også et av elementene som har fått mest pepper på nettet, og spesielt én av disse, der man skal denge tyskere med et piano, har fått fansen til å rase med Caps Lock-tasten. Jeg kan ikke annet enn å slutte meg til klagene: Piano-seansen finner sin plass blant topp fem av frustrerende spillopplevelser for min del. Jeg vil herved takke håndleddsstroppen på Wiimoten for at ikke TVen min er ødelagt.

Et annet valg utvikleren har gjort, tilsynelatende for å irritere vettet av meg og alle andre som har en tendens til å dø en del ganger når vi spiller plattformspill, er å legge opp brettene slik at man ofte må spille store deler av dem om igjen. For det første dukker det ofte opp riste-, trykke- eller veivesekvenser der man absolutt ikke kan ta seg en slurk kaffe før man begynner å bevege seg. Hurtighet er nøkkelen, og når man bommer hender det altfor ofte at man må spille store deler av brettet om igjen. Når man for det andre heller ikke har lagt inn muligheten for å hoppe over mellomsekvensene, sprer raseriet seg fort i sarte skribentsjeler med deadline ventende bak neste sving.

Da burde det vel være en fordel at spillet bare er en drøye 5-6 timer langt? Vel, på den ene siden ville det vært uutholdelig å gå gjennom 10 timer av dette spillet. De ensformige kampene, den Tomb Raider 2-aktige grafikken og det irriterende brettdesignet ville på ingen måte gjort seg i mer omfattende format. Indiana gir seg mens han er sånn omtrent rett under midten av treet, og redder vel kanskje litt av æren på det. Når spillet i tillegg har en rekke bugs som ikke er fikset, blant annet en der man løper rundt i Panama og plutselig møtes med lyden av skuddsalver og ville skrik selv om det ikke er en sjel i nærheten, er avslutningen mer en befrielse enn en uting.

Det som likevel da gjør Staff of Kings til et helt ålreit spill er omgivelsene, skytescenene og humoren, sammen med ekstramaterialet og ok lyd. Jeg liker godt de overdådige utsiktspunktene, templene og grottene, selv om de på ingen måte briljerer med sitt noe utdaterte utseende. Skytingen er lagt opp på samme måte som i gamle Time Crisis, med enkel peking, skyting og automatisk løping. Helt ålreit, og når fienden i tillegg kan treffe deg når du ligger i skjul får man et ekstra element av action. Ikke så verst. Signaturkommentarene til Harrison Ford er selvsagt til stede, selv om jeg godt kunne tenkt meg flere av dem. Den avmålte og tørre humoren, som Indy åpenbart må ha arvet fra sin skotske far, er befriende morsom i et spill som godt kunne tjent på å ikke ta seg selv så veldig seriøst. De logiske bristene florerer i spillet - det er noe uklart hvordan man kan slenge pisken opp en flat vegg for så å klatre opp uten problemer - men det går greit i et spill som i det store og det hele har en litt for alvorlig stemning for min smak. Indiana Jones handler om "happy-go-lucky"-action og usaklige løsninger på helt umulige problemer. Hadde LucasArts spilt mer på dette elementet, er jeg sikker på at Staff of Kings ville kommet mye bedre ut av det.

Til slutt er det obligatorisk å nevne ekstramaterialet som et åpenbart pluss. Det er mulig å låse opp det glimrende Fate of Atlantis fra 1992, og hvorfor ikke? Spillet egner seg veldig bra for Wii, med pek-og-klikk-action fra ende til annen. Vel spilt, LucasArts, og et billig bonuspoeng i sekken.

Indiana Jones: Staff of Kings ender opp som et ålreit spill. Filmlisensspill beskrives ofte som noe fansen kommer til å like, men som resten av verden ikke bør bruke penger på. Jeg er usikker på om fansen får noe særlig ut av Staff of Kings, og er du blodfan bør du kanskje vente (og håpe) på PS3- og Xbox 360-versjonen. Det ser for øyeblikket noe mørkt ut, men er vi heldige svinger kanskje en superversjon av arkeologenes Fanthomas seg ut på markedet om ikke så altfor lenge.