I am Setsuna

Man ser mye fremover i spillbransjen. Hver år gleder vi oss til tallrike store utgivelser, med håp om innovasjon og grensesprengende opplevelser i øynene. Ofte får vi akkurat det vi håper på også, men det er likevel forfriskende noen ganger å rette blikket bakover med et spill som I am Setsuna. Her dreier det seg nemlig ikke om å presentere noe vi aldri har sett før i noe annet spill. I stedet er dette et spill som minner deg på hvorfor du forelsket deg titler som Chrono Trigger for så mange år siden. I am Setsuna er en kjærlighetserklæring til de gamle, klassiske JRPG-spillene, altså de japanske rollespillene. Formålet er ikke å finne opp kruttet på nytt, men å vise hvor bra kruttet allerede er. Og dette klarer også spillet å formidle. I am Setsuna er en vakker opplevelse som helt klart fortjener oppmerksomheten din.

Historien er en tragisk, men samtidig fin fortelling om å ofre seg selv for samfunnets skyld, samtidig som den skildrer vennskapet som vokser mellom de underlige reisepartnerne. I klassisk JRPG-stil er hovedpersonen, Endir, blottet for personlighet, bortsett fra de gangene du kan velge mellom to nesten identiske svarmuligheter. Dette betyr at personene du møter underveis må stå for variasjonen og særpreget, og spillet lykkes til dels med dette. Særlig hjelper det at de ulike personlighetene du støter på har sin egen motivasjon for slå følge med deg. At reisepartnerne ikke nødvendigvis har samme mål for reisen, gir dem mer dybde, og de fleste får nok scenetid til å presentere troverdige bakgrunnshistorier. Faktisk var den eneste figuren jeg hadde problemer med Setsuna, som dessverre fremstår som en endimensjonal karakter. Det eneste hun er opptatt av er å gjøre det beste for alle rundt henne. Hun har altså gode intensjoner, men hennes ubrytelige gode hjerte kan til tider fremstå som ufeilbarlig og intetsigende.

Når det gjelder kampsystemet fungerer dette hele veien, men det viser sin sanne styrke i bosskampene. De vanlige monstrene du møter yter som regel ikke så mye motstand, og det er derfor ikke nødvendig å tenke taktisk særlig ofte. Det går som regel helt fint å angripe fienden som er nærmest, mens man bruker Setsuna til å helbrede folk når det blir nødvendig. Hver figur, inkludert motstanderne, har en såkalt "ATB gauge". Denne måleren lader seg konstant opp, og først når den når toppen er det mulig å angripe med den aktuelle figuren. Velger du derimot å vente litt til, starter en ny måler, "Setsuna gauge", å fylle seg opp. Når også denne er full kan du iverksette kraftigere angrep, og disse sprer seg dessuten ofte også videfe til andre monstre.

Utover dette har alle figurene både et vanlig og et magisk angrep. De magiske angrepene er imidlertid avhengig av at du har nok såkalt "mana" tilgjengelig. Interessant nok finnes det også figurer som kan danne angrepskombinasjoner sammen. Hvis ATB-måleren er toppet opp hos begge, kan man fyre løs et heftig kombiangrep, og hvis begge også har Setsuna-måleren på topp blir det enda heftigere. Regelen er altså at jo lengre man venter før man angriper desto kraftigere blir angrepet, men man risikerer jo å ta en del skade mens venter. Utenom bosskampene er dessuten ikke superangrepene nødvendige. Det er først i bosskampene vanskelighetsgraden blir høy nok til å kreve noe mer enn normale angrep. Til gjengjeld stiger utfordringen nokså radikalt for noen av bosskampene. Dette er i utgangspunktet positivt, ettersom det tvinger spilleren til å tenke taktisk, men det får også opplevelsen til å virke ubalansert. Jeg savner muligheten til å stille inn en generell vanskelighetsgrad, og jeg skjønner ikke hvorfor skillet mellom bosser og vanlige fiender må være så enormt.

Ofte i JRPG-spill er det en glede å reise gjennom historien, ettersom fortellingene ofte tar deg til en rekke forskjellige miljøer med forskjellig klima. I am Setsuna holder seg imidlertid til én temperatur hele veien, da man laver gjennom snøen gjennom hele eventyret. Det er flott laget, og til å begynne med nyter man synet av sporene man danner i den dype snøen, men mot slutten kjente jeg savnet etter noe grønnere, friskere og tørrere. Det er noen ganger mulig å skimte varme, oransje blader på tærer som ikke er helt tildekket av snøen, og denne kontrasten er lekker hver gang. Jeg skulle gjerne hatt mere av dette, og ikke bare nye områder med landskap som i praksis er nesten identisk med tidligere. Samtidig må dere ikke misforstå her. I am Setsuna er likevel et vakkert spill, som attpåtil har et nydelig lydspor.

På samme måte som at landskapet ikke endrer seg nevneverdig underveis, holdes også musikken seg til pianoet og ikke så mye annet. Det kan kanskje høres snevert ut, men det klarer å skape en fott helhet som virker til spillets fordel. Det kan godt være at I am Setsuna er tydelig inspirert av gamle klassikere, men det er forsatt sitt eget spill, noe lydsporet er med på å forsterke.

Hvis du er ny til JRPG-sjangeren vil jeg anbefale at du starter med de gamle klassikeren, ettersom disse tross alt danner grunnlaget for I am Setsuna. Hvis du derimot er en veteran som allerede har spilt både Chrono Trigger og de gamle Final Fantasy-spillene, og er på utkikk etter noe i samme gate, bør du ikke gå glipp av dette. I am Setsuna er nemlig ikke en doven etterligning, men en reel kjærlighetserklæring til sjangeren. Spillet klarer ikke å utnytte det fulle potensialet til kampsystemet, i hvert fall ikke utenfor bosskampene, og omgivelsene blir litt ensformige. Utover dette derimot, fungerer det aller meste meget bra, i et spill som føles veldig nytt selv om det er bygget på noe gammel.