Hellblade: Senua's Sacrifice

Utviklerne hos Ninja Theory var fra starten av tydelige på at Hellblade: Senua's Sacrifice ikke er skapt for alle der ute, men i stedet gi oss en helt ny opplevelse vi ikke har sett maken til. Spillets sin regissør, Tameem Antoniades, har sagt at dette nok vil føre til ganske polarisende meninger, og vi er enige med han.

La oss starte med historien. Det grunnleggende konseptet er ganske enkelt. Du kontrollerer Senua, en ung kvinne som er på vei til helvete for å forhandle om sin avdøde kjæreste. Synes du det høres rart ut? Dette er bare en forsmak på hva som venter. Senua påvirkes av en rekke sinnslidelser, noe som fører til en rekke visuelle og lydmessige merkverdigheter både for henne og oss som spiller. Stemmene i hodet hennes gjør henne stadig mer usikker på seg selv, samtidig som omgivelsene stadig endrer seg for å reflektere hva hun opplever. Alt dette fremstilles på det vi mener er en engasjerende og respektfull måte. Både stemmeskuespillet og animasjonene er av ypperste klasse, mens det som så fint heter "binaural audio" gjør at stemmene høres ut som om de er inne hodet ditt også. Historien fortelles både gjennom gameplayet og filmatiske sekvenser. Begge disse gjør en god jobb med å fremstille hvor utfordrende denne reisen er for Senua, og fikk meg til å lure på hvordan mennesker med slike lidelser faktisk har det. Denne kvinnen er ikke som de fleste andre hovedpersoner i spill. Hun er usikker på seg selv, redd, og slår aldri av en vits. Antoniades har sagt at spillet aldri var ment for å være gøy, men i stedet få oss til å tenke. Dette har de helt klart lyktes med.

Disse mentale endringene gjenspeiles også i gameplayet. Sverdkampene i spillet starter som regel med at mystiske skapninger dukker opp av løse luften, mens puzzles i hovedsak handler om å finne figurer Senua forestiller seg i miljøet med å finne ulike vinkler og perspektiv å se ting fra. Du vet hele tiden når hver av disse nærmer seg, for spillet er ekstremt lineært. Utviklerstudioet ønsker virkelig å prøve noe nytt denne gangen, så de har rett og slett gått til noe som nærmest er en såkalt "walking simulator". Greit nok, du vil som sagt slåss i dette spillet også, men kampene er langt fra like stilfulle som DMC: Devil May Cry og Heavenly Sword. Senua er nærmest selvopplært, så hun har ikke de utrolig smidige og akrobatiske angrep. Sverdkampene føles først g fremst som en mekanikk som i hovedsak er der for å gi mer historie og variasjon.

Med det i tankene kommer det nok ikke som en overraskelse at spillet ser meget bra ut. Både omgivelsene og figurmodellene er med på å få det hele til å føles virkelig. Det er derfor så synd at den vanlige Playstation 4-konsollen ikke takler dette særlig bra. Innlevelsen forsvinner raskt når bildeoppdateringen sliter hver gang omgivelsene endrer seg, mens jeg også har sett flere eksempler hvor Senua forsvinner inn i omgivelsene og en sekvens hvor sverdet hennes forsvant. Disse problemene hadde vi for det meste bare problemer med på den vanlige PS4-konsollen, mens PS4 Pro- og PC-utgaven er en god del bedre. Forhåpentligvis vil en oppdatering eller to fikse dette, for det vil forbedre opplevelsen betraktelig.

Noe oppdateringer ikke vil fikse er at gameplayet nok vil føles ganske repeterende. Å gå gjennom syklus slåssing, puzzles, og filmatiske sekvenser i den samme rekkefølgen nærmest hele tiden blir kjedelig i lengden. Dette blir et ekstra stort problem for dere som misliker "walking simulator"-aktige spill. Her er det veldig lite rom for utforskning, og Senua kan ikke bevege seg mer enn et par meter utenfor eller over ting utviklerne ønsker at vi skal røre eller se. Spillet lever på en hårfin balanse mellom å være et spill og en film til tider, så leter du etter en opplevelse hvor du har full kontroll er nok ikke dette noe for deg. Det finnes noen sekvenser i spillet som introduserer noen ganske interessante puzzles og kamper, men disse er konsentrert rundt et spesifikt punkt i spillet. Personlig skulle jeg gjerne sett disse blitt spredd bedre gjennom hele spillet siden det ville gikk noen friske pust i et ellers ensformig spill.

Hellblade: Senua's Sacrifice er et spill du ikke utelukkende kan vurdere ut ifra karakteren i anmeldelsen på. Dette er et spill som kommer til å dele både anmeldelsere og Ola Nordmann. Om du er ute etter en unik opplevelsen og historie som vil få deg til å tenke er dette helt klart noe du bør prøve. Om du derimot er ute etter variert og underholdende gameplay bør du i alle fall tenke deg om to ganger. Ninja Theory berører her noen tema som veldig sjeldent tas opp i spill, og de gjør det på en ypperlig måte med fremragende skuespill og lyddesign. Av og til måtte jeg ta en pause for å tenke over hva jeg akkurat hadde opplevd. Noen av disse opplevelsene vil jeg huske i lang tid, mens store deler av gameplayet i spillet og tekniske problemer på PS4 kommer til å gjøre at resten av spillet nok raskt havner i glemmeboken. Dette er en meget fin start på noe jeg håper flere utviklere tar en sjanse på, men er også noe de som liker å drøfte hva et spill er vil se på med skeptiske øyne.