Harvest Moon: The Tale of Two Towns

Dersom du trodde at det å drive et digitalt gårdsbruk med søte dyr og stilisert grafikk var en Facebook-greie introdusert via FarmVille, må du tro om igjen. Lenge før Facebook var påtenkt, nærmere bestemt i 1996, introdusert det japanske selskapet Pack-In-Video gårdssimulatorspillet Harvest Moon til SNES. Siden den gang har Harvest Moon-spillene streifet innom de fleste Nintendokonsollene (samt de to første generasjonene av Playstation), og med hele fem titler lansert til DS. Når tiden nå har kommet for å lansere det sjette DS-spillet i serien, får vi i Europa plutselig en uventet bonus: Spillet har blitt oppskalert til en 3DS-versjon. Men er det nok til å dra de gårdsbrukinteresserte spillerne bort fra Facebook-kontoene sine?

Formelen er i Harvest Moon: The Tale of Two Towns den samme som den alltid har vært i Harvest Moon-serien. Du spiller en ung og aspirerende gårdbruker som kommer til en landlig og idyllisk landsby, hvor en bondegård venter på dine ferske og uerfarne hender. Her skal du drive en bondegård, og kan selv velge hvorvidt du vil fokusere mest på dyrehold eller å gro det som kan vokse opp av et godt stykke pløyd jord. Gårdsdriften må dessuten tilpasses etter årstidene og vær og vind. Jo bedre du behandler vekstene og dyrene, jo bedre produkter sitter du igjen med til slutt, hvilket betyr bedre inntekt og bedre ingredienser til matlaging eller lignende. På fritiden kan man så henge i den lokale landsbyen, skaffe seg et kjæledyr, snakke med lokalbefolkningen og kanskje til og med finne din sjelevenn og stifte familie.

I Harvest Moon: The Tale of Two Towns har ikke denne oppskriften forandret seg nevneverdig, men har fått en liten og interessant vri. Som navnet sier ligger fokuset i spillet på to landsbyer, Bluebell og Konohana. Bluebell har et europeisk landsbypreg, og satser mest på dyrehold. Konohana er på sin side byen hvor åkrene bugner av livets goder, og har et japansk preg over seg. Naturlig nok er de to byene uvenner som følger av en tåpelig feide (slik sånne feider som ofte er i virkeligheten også), hvilket betyr at du i begynnelsen av spillet må velge hvilken by du vil bo i. Valget kan gjøres om senere, men hvilken by man bor i får konsekvenser for gårdsdriften din og relasjonene dine. Imidlertid er det selvsagt mulig med et kombinert gårdsbruk i begge byene, så selv om jeg etablerte meg i Konohana var det fremdeles rom for hesten Epona og sauen Shaun på min Lon Lon Farm.

Den store appellen i Harvest Moon-serien ligger i seriens iboende sjarm, som igjen skaper et vanedannende gameplay. Man får et oppriktig ønske om å se gården sin lykkes, få de beste avlingene, få dyrene sine til å trives best mulig og etablere best mulige vennskap i byen sin (og, selvsagt, kapre drømmedama/-mannen). Jeg kjenner gleden over å få høykvalitetsmelk fra kyrne, ettersom det betyr at de trives og har det bra. Den samme sjarmen sitter fremdeles igjen i Harvest Moon: The Tale of Two Towns.

Nyhetene i spillet er ikke store sammenlignet med tidligere spill i serien, men noen finner man. 3DS-utgaven av spillet inkluderer muligheten til å klappe dyrene på gården, noe som lettere øker deres forkjærlighet for sin eier, en mulighet man ikke hadde i DS-utgaven (man har imidlertid hatt tilsvarende funksjon i andre DS-spill i serien). Man har også enkelte nye dyrearter, som alpakka og bier. Man kan også skaffe seg en kjæleugle dersom man er heldig.

Når pliktene på gården er unnagjort, kan man enten løpe i fjellet og samle insekter, fisker og planter som man kan spise, selge eller gi til folk i landsbyene. Innimellom vil landsbybeboerne henge opp diverse ønsker på en oppslagstavle i hver landsby, hvor man får et visst antall dager til å levere visse varer til dem mot en belønning. Oppdragene skaper et avbrudd fra det vanlige gårdslivet, og fungerer godt som sideoppdrag. Iblant blir det også arrangert festivaler, og disse festivalene er en gyllen anledning for deg til å forsøke å forsone de to landsbyene med hverandre.

Dessverre er ikke disse avbrekkene og sideoppdragene nok til å skape følelsen av variasjon i spillet. Som med alle andre spill av denne sorten har The Tale of Two Towns en tendens til å bli svært gjentakende og dermed også monotont. Det blir fort mye av det samme: Stå opp, vanne plantene, mate og vaske dyrene, snakke med folk og så videre. En viss variasjon får man selvsagt ved skifte av årstider, men heller ikke dette er nok til å holde interessen gående. Mangelen på variasjon viser seg også på lydsiden. Musikken er bedrøvelig lite variert, og når spillet heller ikke har noen form for stemmeskuespill blir det raskt til at man skrur av lyden. Spillet inkluderer også en form for flerspillerdel hvor man kan dyrke mat på en felles åker, men denne er såpass enkel og spartansk at spillet like gjerne kunne klart seg uten.

Harvest Moon: The Tale of Two Towns ender opp som de fleste andre spill i serien: Har man en trang til å drive en bondegård uten å måtte reise seg opp av sofaen, er det ingen grunn til at dette ikke vil appellere. Spillet har en iboende sjarm som tilsvarende gårdssimulatorspill mangler, og har et vanedannende innhold som burde passe bra dersom man befinner seg langt unna nærmeste Facebook-innloggingsmulighet. Samtidig er det ingen tvil om at spillet gjør seg best i små doser av gangen, ettersom faren for repetisjon til enhver tid er overhengende.