Gwent: The Witcher Card Game

"Are you up for a round of Gwent?" Det fantastiske The Witcher 3: Wild Hunt ble raskt et av mine favorittspill. Jeg har brukt flere hundre timer i spillet, fordelt på to plattformer. Ja, det stemmer. Jeg kjøpte spillet til både Xbox One og Playstation 4, og med et så stort eventyr som dette vitner det om en rimelig intens forelskelse.

For en stund tilbake forsøkte jeg å regne meg frem til hvor mange av disse timene med Geralt vi hadde tilbragt med kort i hendene, og jeg kom til slutt frem til at det må være snakk om et tresifret antall. Over hundre timer ved et Gwent-bord på en eller annen kro - det er mye.

Jeg hadde nok ikke vært spesielt entusiastisk hvis noen ba meg sjekke ut Witcher 3-versjonen av Gwent uten at jeg hadde spilt litt av hovedspillet. Hvordan kunne et kortspill mot kunstig intelligens være verdt en titt? Vel, etter å ha satt meg skikkelig inn i spillet, har det blitt noe som fortsatt trekker meg inn. Det er nemlig et av de mest vellagde minispillene jeg noensinne har prøvd. Det er gjennomtenkt, godt designet og lettspilt, og det det kunne lett gått fra å være et minispill til å stå på egne ben.

Gwent har et glimrende grensesnitt, og kortene, figurene og emblemene er veldig pene å se på. Som nevnt er det også enkelt å sette seg inn i det og lære seg gangen, og du har alltid en mulighet til å vinne - selv om du har dårligere kort. Dessuten er det veldig vanskelig å forlate bordet etter en runde.

Gwents eneste minus i The Witcher 3: Wild Hunt var fraværet av levende motstandere. De datastyrte motstanderne var riktig nok ofte godt programmerte og smarte, men selv etter en veldig vanskelig runde fikk jeg aldri en skikkelig følelse av stolthet.

Gwent var selvsagt ikke for alle i begynnelsen, og jeg tror ganske sikkert at jeg var den mest interesserte i redaksjonen. De av oss som falt for Gwent tok derimot annonseringen av Gwent: The Witcher Card Game som en fantastisk fin overraskelse. Endelig skulle vi få bryne oss på mennesker av kjøtt og blod over nettet.

Plutselig åpnet Gwent: The Witcher Card Game-betaen. Først var det snakk om to korte stresstester der spillernes oppdrag i hovedsak bestod i å bryte ned serverne, men den siste betaen jeg testet var et nesten ferdig spill. Jeg har spilt så mye som er forsvarlig, og her er mine inntrykk.

Forventningene var høye selv om den første invitasjonen het Kill the Servers, og jeg stirret tomt inn i skjermen mens betaen lastet ned. Etter noen febrilske klikk på Play, startet spillet og jeg ble møtt av en enkel og fin meny. De eneste valgene var innstillinger og flerspiller, og valget falt naturligvis på sistnevnte.

Vel inne i min første runde syntes jeg at forskjellene mellom minispillet og det selvstendige spillet var litt mange. Jeg likte det gamle utseendet som jeg var vant med, men jeg bestemte meg for å takle endringene. Et helt nytt design, nye kort, endrede kort og en rekke nye måter å spille på ble tilbudt. Stresstesten ga spillerne to faksjoner å velge blant; Northern Realms og Monsters (Skellige og Scoia'tael ble lagt til i andre runde). Fra tidligere har det vært mye snakk om hvordan Monsters har en skummelt god sjanse til å vinne, og slik var det også i stresstesten. Jeg er dog ikke like motstander av faksjonen, for det er alltid mulig å kontre. Du som ikke taklet Monsters tidligere, vil ikke like den nå heller. Gameplayet føltes heldigvis fortsatt som Gwent, og endringene består hovedsakelig i at nesten alle kortene har fått nye symboler, nytt design og nye ferdigheter.

Det å spille mot andre spillere var litt underveldende i stresstesten. Faktisk merket jeg ingen forskjell i det hele tatt. Det eneste som skilte seg ut var at kampene ble avbrutt ofte, og etter mange timer måtte jeg skru av på grunn av serverproblemer.

Etter å ha forlatt de to stresstestene på PC var jeg ganske fornøyd, men de store forskjellene ventet i betaen til Xbox One. Der fikk jeg se nærmere på spillets kortbygger. Det finnes en slik i Witcher 3 også, men i betaen var den veldig annerledes - og etter min mening var den mye dårligere. En rotete og utydelig meny med mange kort som smelter sammen fungerer virkelig ikke like godt som grunnspillets stilrene, tydelige og lettforståelige versjon. Se bare på bildene nedenfor.

I tillegg til spillets nye kortbygger, var også forskjellen stor i overgangen fra mus til håndkontrollere. Dette plagde meg ikke spesielt mye ettersom jeg har tilbragt veldig mange timer med The Witcher 3: Wild Hunt og dets Gwent-versjon på konsoll, og det fungerer godt her også. Mus er naturligvis enklere og bedre, men konsollspillerne har ingenting å frykte.

Den beste tilføyelsen i Gwent: The Witcher Card Game er imidlertid "godt spilt"-funksjonen (Good Game). Etter endt runde får spilleren materialer man kan bygge kort av, men også erfaringspoeng som kan byttes inne mot nye kort. Synes man at motstanderen gjorde en god kamp, så kan man trykke på en knapp som gir motstanderen litt ekstra erfaringspoeng. For meg virker det som en fin måte å få folk til å oppføre seg på.

Hva tenker jeg så om spillet før lansering? Jeg er veldig delt. Naturligvis liker jeg det veldig godt, for ellers hadde jeg ikke fortsatt å spille det. Mange av endringene har derimot gjort spillet dårligere enn det var som minispill. Kortbyggeren er forferdelig med farger som flyter sammen og gjør det unødvendig rotete. Hvorfor skulle de prøve å fikse noe som var bra i utgangspunktet? Det gjenstår fortsatt mye før dette kan sammenlignes med Blizzards Hearthstone. CD Projekt Red har et konsept med veldig mye potensial, men de er ikke i mål ennå.