Gun & Dungeons

For de som ennå ikke har sett seg lei av å kaste enorme pengesummer inn i late mobilspill, kommer her neste skamløse cashgrab. Det høres kanskje slemt ut og Gun & Dungeons er egentlig ikke et dårlig spill, men for min egen del har jeg nesten gitt opp nå. For det er ingenting som plager meg mer enn spill der jeg må vente med å spille hvis jeg nekter å kaste mine hardt tjente penger inn i et spill som er så enkelt i sin konstruksjon at jeg ville blitt flau som en hund hvis jeg var en utvikler og spurte om penger. Gun & Gungeons er nemlig nok en generisk dungeon-crawler som ikke tilfører noe nytt til sjangeren. Jeg er en navnløs pikselgutt med store våpen som pløyer gjennom horder av repeterende fiender i min jakt på bytte. Bytte som jeg deretter kan bruke til å oppgradere våpnene og utstyret. Mitt oppdrag er å overleve så lenge som mulig for å gå videre til neste nivå. Noe som er bare barnemat i begynnelsen, men som gradvis blir vanskeligere og vanskeligere, for så å nå helt absurde nivåer. Selvfølgelig for å få meg til å bruke penger på det.

Så jeg trenger ikke å kjøpe noe, men selvfølgelig vil utvikleren at jeg skal rive meg i håret og banne høyt over at jeg ikke har en sjanse mot den bossen som skyter målsøkende roboter mot meg som om morgendagen aldri kommer, men jeg nekter. Problemet med min sta holdning er at jeg dør. Og dør. Og dør. Hver gang jeg vil spille koster det meg fem energibolter og jeg har tjue totalt. Når de går tom, må jeg vente. Og vente. Og vente. Det tar femti minutter å nå fem enheter, som er nok til én runde. ÉN. Én spillerunde som på høre vanskelighetsgrader varer et sted mellom to og fem minutter. Heg kan selvfølgelig bruke penger for å umiddelbart fylle opp energien. 60 krystaller koster faktisk bare 11 kroner. Og hvis jeg uansett skal betale et så lavt beløp, ken jeg like gjerne betale 55 kroner for hele 500 krystaller, ikke sant? Det irriterer meg og når jeg er mest frustrert dukker de opp. Som sopp opp av bakken. "Hot Deals" - tidsbegrensede tilbud om å kjøpe en spesialpakke til 109 kroner eller kanskje jeg ønsker å kjøpe en hemmelig gave til kn 349 kroner. Bare i dag. I morgen er det for sent. Nei, selvfølgelig er det ikke det. Da venter nye tilbud i butikken.

Når jeg har kommet meg til nivåets boss, er spillet fortsatt så generøst at jeg kan fylle på helsen eller velge en power-up, en midlertidig oppgradering som bare gjelder den runden. Men, fordi det er selvfølgelig et men. Hvis jeg ikke har nok krystaller da, kan jeg se en 30-sekunders reklame i stedet. Etter å ha sett den samme dårlig dubbede reklamefilmen for andre grådige mobilspill for tolvte gang, brenner det inni meg. Da føler jeg meg som Michael Doublas i Falling Down, og jeg er klar for å gå ut og brenne ned verden, men jeg biter tennene sammen, knytter neven i lommen og fortsetter. Jeg ser at jeg spiller "Story Mode", men jeg lurer på, hvor er historien? Det er jo ingen historie her. Bare en endeløs grind for meningsløst bytte. Jeg tar opp et par spisse briller og pryder avataren min med dem, men føler ingen glede. Et "legendarisk" plasmavåpen? Don't mind if I do! Et snev av eufori begynner å boble opp i min hjernevaskede tilværelse, helt til jeg oppdager at det er helt ubrukelig før jeg har oppgradert det minst tjue trinn, noe som selvfølgelig koster penger eller mye tid. Eller helst begge deler. Jeg bytter tilbake til det slitne standardvåpenet mitt og løper videre. Eller løper og løper. Jeg sitter på sofaen med fingeren på skjermen og drar den frem og tilbake og lar pistolen skyte av seg selv. Ja, det er nok et selvspillende spill. Det er alt jeg gjør. Og der sitter jeg i min ensomhet og lurer på, var dette alt? Ja, det var visst det.

Som jeg sa, Gun & Dungeons er egentlig ikke et dårlig spill. Det fungerer uten problemer og er grei underholdning en liten stund. Perfekt for flyturen eller i lunsjpausen med fin pikselgrafikk som flyter uten problemer og musikk som ikke forstyrrer, men oppsettet er dårlig og bare på grunn av det føler jeg at jeg må trekke mange poeng. Free-to-play er i utgangspunktet en god ting, og det er egentlig ikke verre enn andre mobilspill med sine skamløse forretningsmodeller. Men dette må ta slutt en dag, og det skjer selvfølgelig ikke bare av at jeg sitter her og trekker poeng, men man må begynne et sted. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.