Grow Home

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe Grow Home, så la meg starte med å forklare konseptet. Du spiller som en B.U.D., altså en Botanical Utility Droid, som har blitt sendt ned til en ukjent planet av moderskipet M.O.M. (jeg tror ikke det ble forklart hva det står for). Den lille planeten er for det meste dekket av vann, men det finnes en øy der. Dessuten er ikke forholdene helt som på jorda, og høyt oppe i skyen flyter det tilsvarende øyer i løse luften. På den nederste øya vokser det en såkalt star plant, som har potensiale til å vokse seg større og strekkes seg flere tusen meter opp i luften. Å gi næring til denne voldsomme veksten er det overordnede målet i Grow Home.

På stjerneplanten sitter det nemlig noen røde spirer, som BUD kan gripe tak i. Når han gjør det skyter de fart fremover, og du kan styre dem i hvilken retning du vil. For at stammen til stjerneplanten skal vokse må du imidlertid styre dem mot såkalte energisteiner (andre små øyer flytende i lufta) som gir næring til planten. For å rekke helt opp til 2000 meter må du aktivere et sted mellom 10 og 20 slike steiner, og jo lengre opp du kommer desto lengre unna stammen flyter de. Etterhvert må man derfor bruke flere spirer for å komme helt frem. Samtidig må du forsøke så godt du kan å ikke falle ned i havet som befinner seg langt der nede.

Det er et unik konsept som hjelpes godt på vei av vakkert visuelt design. Stilen kan minner om HD-versjonen av det legendariske The Legend of Zelda: The Wind Waker, og selv om teksturene ikke er superdetaljerte er spillet vakkert på sin egen måte. Etter hvert som stjerneplanten vokser fylles også himmelen av spirer som har slynget seg rundt hverandre og strukket seg til alle kanter. Dette gir Grow Home er helt eget uttrykk, og jeg ble flere ganger stående å nyte utsikten. BUD kan også plukke opp blomster og løv som han kan bruke til gli gjennom luften med (som en slags primitiv fallskjerm) og det føles deilig å sveve over den frodige vegetasjonen du på sett og vis har bygget selv.

Rosenrødt og vakkert, ikke sant? Vel, ikke helt. Ikke etter min mening. Jeg har lest at mange nærmest forguder Grow Home allerede, men for meg spoleres mye av gleden av håpløse kontroller.

B.U.D. er nemlig en klønete liten robot. Han er definitivt ikke uten sjarm, men han er også vanskelig å kontrollere. For vanskelig. Han kan klatre opp enhver flate med de magnetiske hendene sine, men det er alt for lite respons i kontrollene. Han har også en tendens til å falle sammen som en ragdoll på de uendeligste steder, slik at man må ta det veldig rolig for å unngå å falle i døden.

Jeg skjønner at dette er ment å være endel av sjarmen, og at BUD ikke skal være en superrobot. For meg ble det likevel for overdrevet, og jeg ble sittende å nærest skrike til skjermen flere ganger fordi BUD rett og slett ikke ville høre på meg. Særlig mot slutten tok frustrasjonen overhånd. Jeg fikk hodepine, bannet, stønnet og sukket, og var nær ved å gi opp flere ganger. Jeg liker konseptet veldig godt her, det er nytenkende og annerledes, og derfor synes jeg det er synd at så mye tid og krefter skal gå med på å slåss mot kontrollene.

Når det er sagt er ikke Grow Home noe AAA-spill. Snarere tvert imot er dette et slags internprosjekt Ubisoft Reflection valge å gi ut til under hundrelappen. I lys av dette klarer dette lille spillet å formidle noe mektig. På samme måte som endel indie-spill er Grow Home forfriskende annerledes, og på tross av kampen mot kontrollene var konseptet spennende nok til at jeg fortsatte. Frustrasjonsnivået mitt sank dessuten noe etterhvert som jeg lærte meg å ta det med ordentlig med ro (helt til avslutningen da jeg holdte på å miste besinnelsen), men jeg mistet aldri følelsen av at denne roen ble ufrivillig trykket ned i halsen min. Konseptet er sterkt nok på egenhånd, og opplevelsen hadde blitt så mye sterkere hvis jeg ikke hadde vært irritert halvparten av tiden.

Spillet er anmeldt på PC med en Xbox 360-kontroller. Grow Home selges hos Uplay og Steam for ca. 70 kr.